Forskjellsbehandling og diskriminering

Ja, vi får som fortjent

To journalister som ble ranet i sitt hjem, har fått sympati med ranerne fordi det handler om avslag på asylsøknaden. De mener den strenge innvandringspolitikken er forklaringen på hvorfor «vi får som fortjent». Det er synd på ranerne, i alle fall med utenlandsk opprinnelse, fordi de ikke har andre valg. Og dermed at de har andre moralske standarder enn «oss andre». Det er i så fall et noe spesielt menneskesyn.

I lørdagens Dagbladet ble det publisert en kronikk som, i alle fall om en støtter seg til sosiale medier, fikk en lite positiv mottakelse. Kronikken, signert Elin Ruhlin Gjuvsland og Arild Opheim, begge som journalist og forfatter, har tittelen «Ransbølge som fortjent». Kronikørene tar utgangspunkt i sin egen erfaring som ransoffer:

To utenlandske menn brøt seg inn kjøkkenvinduet midt på natta og holdt oss fanget i to timer, nakne og bakbundne i senga, mens de tvang til seg bankkort og koder og truet med å drepe oss. Den ene raneren ble pågrepet samme morgen, og vi fikk tilbake tjuvegodset. Trygghetsfølelsen de hadde frarøvet oss, var det verre med. Redselen for en utrygg hverdag blir igjen aktualisert med alle ranene som skjer i Oslo denne høsten. Blir dette normalen?

Det er ikke problematisk å skjønne hvilket mareritt journalistparet har vært gjennom. Å bli ranet, dertil hvor en tror en kan føle seg tryggest, i sitt eget hjem, er et skrekkscenario for oss alle.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Derfor ble det en tilnærmet absurd opplevelse å lese om hvordan Gjuvsland og Opheim i ettertid forholder seg til hendelsen:

Vi fikk som fortjent. Det sa i hvert fall en av dem, mens vi lå der kneblet med hodet i puta og ranerne over oss. Han hadde tydeligvis et behov for å forklare hvorfor de ranet oss. De var ikke onde mennesker, sa han. Bare i en fortvilet situasjon. De skulle ønske de kunne få bo og jobbe og leve et normalt liv i Norge. Men asylsøknaden hadde blitt avslått. Nå hadde de ikke annet valg enn å rane oss for å skaffe penger til å komme seg hjem. Jo, da. Det høres ut som rettferdiggjøring av egne feilvalg. Uansett hvor fortvilet situasjonen er, kan det ikke unnskylde å rane andre. Men vi vart nysgjerrige nok til å prøve å finne ut av ranernes historie. Til å dra til den ene ranerens hjemsted og møte lærerinna hans. Og til å møte raneren selv i fengsel.

Asylsøknaden var altså avslått, hvilket i klartekst betyr at vedkommende er blitt vurdert til ikke å ha et beskyttelsesbehov. Så da skal vi forledes til å tro at vedkommende ikke hadde «annet valg enn å rane oss for å skaffe penger til å komme seg hjem»? Til det er det bare å påpeke at kronikørene ikke kjenner til reglene for avslag ved asyl. For det første er systemet svært rettighetsbasert (vedkommende får for eksempel advokat som hjelper til med klagen) og for det andre er det systemer for å betale hjemreisen (les mer hos UDI).

Men selv om kronikørene mener at ranernes «feilvalg» ikke kan rettferdiggjøres, så ble de altså nysgjerrige nok til å finne mer ut om ranernes historie. Det i seg selv er ikke oppsiktsvekkende, men spørsmålet som slo meg var om deres «nysgjerrighet» ville vært det samme om ranerne var «hvite menn»? Ville de da lurt på om disse ranet dem for å få mat på bordet, ja kanskje endog til sine barn, eller kanskje til stoff for å komme seg sånn noenlunde gjennom nok en dag?

Jeg tillater meg å betvile, og forklaringen kommer når kronikørene hopper til konklusjonen: «Ja, vi får som fortjent.» Med den noe nærmere spesifikasjonen: «Vi får som fortjent på grunn av den innvandringspolitikken Norge og Europa fører. Fordi den er for streng.» 

Jeg trodde knapt at det fantes mennesker igjen som tillot seg å ha et slikt snevert syn på innvandring, migrasjon, folkeforlytning eller hvilke begreper som nyttes. Når kronikørene skal fortelle oss hvorfor det egentlig er synd på ranerne, blir vi således fortalt at folkeforflytninger handler om «drømmer». For slike «drømmere» er det å flytte fra Norge til varmen i Spania det samme som å komme fra Nord-Afrika for å «jobbe noen år og spare penger til et hus i hjemlandet». Vel, hadde jeg som varmehungrig, pengelens og uten relevant arbeidserfaring dratt til Spania og endt opp med å rane folk, hadde jeg neppe kunne forventet særlig sympati, kanskje med unntak hos Gjuvsland og Opheim. Hva gjelder andelen afrikanere i Norge som blir noen år og reiser hjem igjen, er det lite i statistikken som taler i en slik retning. Men slike fakta er vel irrelevant, i de «godes tjeneste»?

Bedre blir det ikke av at kronikørene bruker den helt uholdbare situasjonen ved Europas yttergrense, slik som for eksempel katastrofen (som heller burde vært katastrofene) utenfor den lille italienske øya Lampedusa, med at «Europa møter ulovlig innvandrere med undertrykkende tiltak». Mye kan sies om Europas asyl- og innvandringspolitikk, men det vil utvilsomt være slik at ethvert tiltak vil fremstå som «undertrykkende» hvis målet er «å åpne grensene og la det regulere seg selv», slik Gjuvsland og Opheim har gjort seg til talspersoner for.

Uansett er det kronikørenes avslutning på kronikken som virkelig forteller hvilket menneskesyn kronikørene har latt seg forføre av:

Grensene på kartet er tross alt tilfeldige streker stadig flyttet på gjennom hele historia. Så hvilken rett har vi til å nekte folk å krysse strekene vi har tegnet rundt oss? Uansett. Det er ransbølga, og frykten for at det ikke bare er en bølge, som opptar folk nå. Vi vil være trygge i vårt eget land, vår egen by. Da må kriminaliteten bekjempes. Og den mest effektive metoden er å bekjempe behovet for å begå kriminalitet. Ved å hjelpe drømmerne — ulovlige innvandrere — som står hjelpeløse på gata i Europa. Og ved å ikke gi menneskesmuglerne business gjennom en restriktiv innvandringspolitikk. Ellers vil vi bare fortsette å få som fortjent.

Drømmerne som står hjelpeløse på gata i Europa? Har det slått kronikørene at mange av disse «hjelpeløse» drømmerne har gjennomført sin kanskje mest strabasiøse ferd i sitt liv? At endog mange av dem gjør det flere ganger? At mange er både er ressurssterke, kreative og tøffe, men de har ikke noe beskyttelsesbehov, de er «drømmere» som etter all sannsynlighet også er et tap for hjemlandet. Uansett kan ikke Europa huse mesteparten av befolkningen i dysfunksjonelle land, noe faktisk de fleste er enige om, ergo finnes det reguleringer og regler. Ser vi bort fra disse reglene, vil det nettopp gå utover de som faktisk er hjelpeløse. Derimot ville jeg mer enn gjerne ønsket velkommen til en debatt som utviste nytenkning om fordeling av ressurser.

Men kanskje enda verre: Kriminalitet er det tydeligvis bare noe «de andre» driver med, og til gjengjeld skulle man tro at de ikke vet bedre eller ikke har andre valg. Så åpner vi grensene, og drømmerne kan flyte fritt rundt mellom strekene, vil det ikke være noen grunn til kriminalitet? Hvordan tror kronikørene at personer i Norge med et litt annen hudfarge enn dem selv tenker om en slik holdning?

Jeg fant i alle fall en svært god reaksjon på Facebook (her anonymisert, vedkommende har selv afrikanske aner):

Den kronikken fortjener all motbør som er å oppdrive i dette landet. ( … ) Det er ikke Ola og Kari som skrev denne kronikken, men to profilerte NRK-journalister som hadde rød løper inn hos Skavlan og andre riksmedier med denne galskapen. Både folk som blir rana og alle vi som ser ut som ranerne trenger at folk parkerer retorikken deres en gang for alle. Og hvis de edle herrer er redd for at det stakkars paret kan bli lei seg så er det småtteri i forhold til alle menneskene DE såret med sin kronikk.

( … )

Når det er sagt så vil jeg svært gjerne at <navngitt> skal ta inn over seg den reinspikka kolonistrasismen som NRK-paret ubasunere frimodig i kronikken. Både jeg, sønnen min og de brune vennene våre skal ha oss frabedt å bli snakke til som noen forbanna undermennesker som ikke vet grunnleggende forskjell på rett og galt. IKKE redd oss. Respekter oss med de samme plikter og rettigheter som gjelder Ola og Kari både her i Norge og på kontinentet. Jeg hadde heller drukna utenfor Lampedusa enn å levd i et samfunn gjennomsyret av det menneskesynet som de to representerer.

Ja, sterke ord – men det fortjente vi kanskje mer enn noe annet.