Forskjellsbehandling og diskriminering

Har vi en regjering som vil ta realpolitisk grep?

Nå har vi snakket om innvandrerbarns manglende språkferdigheter i over 20 år og prøvd såkalte myke tiltak. Verken det ene eller det andre har hjulpet. Majoriteten ikke-vestlige barn i Oslo snakker verken bra nok norsk eller bra nok målet til mor eller bestemor. Vi vil se nøyaktig samme situasjon om nye 10 – 20 år hvis ikke politikerne bestemmer seg for et generaloppgjør med de lave forventingenes politikk. Men tør de?

Syv av til norskpakistanske barn i Oslo må ha særskilt norskundervisning.  De klarer ikke å følge med i klasserommet, de har ikke begrepsforståelse, de ligger an til å bli funksjonelle analfabeter. For ikke-vestlige barn generelt trenger to av tre det samme.

Nå snakker vi om barn som både har innvandrerbakgrunn, og barn født i Norge og som enten går i kategorien andregenerasjon eller tredjegenerasjon, som føres opp som norske i SSBs statistikker. Når vi også vet at over 40 prosent av barna i Osloskolen har innvandrerbakgrunn, og da er ikke tredjegenerasjon medregnet, hva skjer med hovedstaden vår om et par tiår når disse barna er voksne og får en sentral rolle i å drifte hovedstaden?

Hvis du ser for deg nedgangstider, ser du det samme som meg.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

 (Her må jeg skyte inn følgende: norskpakistanere er den første store ikke-vestlige gruppen som kom til Norge. De har vært her i godt over 40 år. Tør noen fremdeles å hevde at ”integreringen går seg til med tiden”?)

Men Norge kan snu skuta. Men et nytt men: det haster noe kolossalt å få på plass tiltak som tar alvoret så alvorlig som det er for enkeltindividene og samfunnet generelt.

År ut og år inn har HRS påpekt hvordan henteekteskapene bremser integreringen. Herboende part, som kanskje er en ganske velfungerende borger, settes tilbake, særlig de unge kvinnene, som typisk har blitt giftet bort til familiemedlemmer eller andre på landsbygda i et OIC-land. Den typisk svært patriarkalske ektemannen nekter dem den eventuelle deltakelsen de hadde i samfunnet (norske venner, arbeid, fritidssysler i klubber etc). Dette dokumenterte vi grundig første gang i 2003, i boken Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn  Her kom det også frem med all tydelighet hvem som er de aller mest sårbare i henteekteskapene: de unge kvinnene som hentes til storfamilie her. Typisk loses de inn i nettopp storfamiliens hule. Deres hovedoppgave er å ta seg av barna som fødes og hjemmearbeid for de andre familiemedlemmene. De unge kvinnene holdes utenfor det norske samfunnet. Derfor møter barna deres på skolen uten særlig kjenneskap til norsk kultur og de mestrer ikke fullgodt norsk.

Ap klarte å begrense henteekteskapene noe ved økt forsørgerbyrde pålagt alle som bor i Norge, samt fireårsregelen, som sier at man må jobbe eller studere i fire år etter grunnskolen for å kunne hente ny ektefelle til Norge. Ifølge Soria Moria-2 skulle regelen omfatte (igjen) alle bosatte i Norge, men der sviktet forrige regjering: den ble kun innført overfor de som hadde kommet på familiegjenforening, og se som har opphold gjennom asylinstituttet eller flyktningstatus.

Jeg tror vi trygt kan legges skylden på SV for at de rødgrønne sviktet egen regjeringsplattform, SV som er opptatt av barn og integrering, ja, og feminisme også, selvsagt.

Men fireårsregelen innført overfor alle borgere er langt fra nok for å bremse den innvandringen alle politikere nå forstår er hemmende for integreringen.

I Regjeringsplattformen  varsles det en 24-årsregel, som HRS mener må følges av et tilknytningskrav. Ikke minst fordi et slikt krav vil holde barn på skolebenken i Norge. I tillegg skal underholdskravet heves i familieetableringssaker, også et bra tiltak. Det skal knyttes krav og språk og samfunnskunnskap til oppnåelse av statsborgerskap. Også et etterlengtet tiltak, som ikke minst er feministisk: det vil styrke nyinnvandrere hustruers mulighet til å bli bedre integrert, og slik bedre rustet til å gi barna den ballasten de trenger i skolesekken når de møter til første skoledag.

Men heller ikke dette er på noen måte nok – hvis man vil komme problemet med barns manglende språkferdigheter til livs. Som Bærekraftutvalget til Frp skrev: ”(Det er) åpenbart at den som har omsorgsansvaret for barnet har også hovedansvaret for barnets språklige mestring. I stedet for å premiere foreldre som har barn med dårlig norskkunnskap med gratis barnehagetid, mener vi det er det rimelig at foreldre/foresatte selv må betale obligatorisk barnehage hvis barnet ikke mestrer språktesten på 4-årskontrollen.”

Da rapporten ble lekket før siste hånd ble lagt på den, kom ikke alle tiltak med i forhold til barn som likevel møter til skolestart uten tilfredsstillende språkkunnskap, nemlig at HRS foreslo i utvalget at da skal foreldre pålegges å betale ekstraundervisningen barnet trenger.

Utvalget skrev også dette: ”At barnet ikke har et tilfredsstillende språk kan anses som omsorgssvikt.” Det er å ta foreldre på alvor. For hva hadde skjedd hvis Ola, født på Stord, ikke kunne norsk ved skolestart? Barnevernssak? Ja, det håper jeg da virkelig.

Norge har kjørt de lave forventningene i front i integreringspolitikken. Det har resultert i de lave forventningenes rasisme: innvandrerforeldre har ikke blitt stilt overfor normale krav i et moderne samfunn. Jeg vil anta at det ikke finnes mange nordmenn som ville synes det var greit at etter flytting til et annet land er det greit at barna deres ikke mestrer det nye landets språk. Vi ville vel gjort alt som stod i vår makt for at barna våre ble fullverdige samfunnsborgere.

Den lave forventingens rasisme har ført til at tusener av barn, unge og voksne i dag ikke fungerer som de skal. Tenk alle ressurser Norge har tapt og kommer til å tape i årene som ligger foran oss grunnet den feilslåtte holdningen til våre politikere.