Økonomi

Euromobilitet og sønnavinden

Det euroen alltid har manglet, i motsetning til dollaren, er et mobilt arbeidsmarked, heter det i en kommentar i Dagens Næringsliv. Og ifølge kommentatoren er toget er gått: «Å kjempe mot euromobiliteten blir som å slåss mot sønnavinden.»

Kommentaren i dn.no, som er signert Kjetil Wiedswang, vitner om at Norge ikke kan gjøre annet enn å vente på nye strømmer fra land i Europa som sliter. For eksempel er det fra nyttår slutt på overgangsordningene for Romania og Bulgaria. Da får borgerne av disse landene fulle rettigheter og kan dermed reise fritt, slå seg ned og jobbe hvor som helst innenfor EU.

Hvor mange av disse som velger Norge vet vi ikke enda, men følger de atferden til polakkene og litauerne kan vi forvente oss en god del, antakelig nokså uavhengig av hvordan arbeidsmarkedssituasjonen blir fremover her til lands.

Wiedswang viser derimot til at «hissige protestanter fra EU- og innvandringskritiske partier i Frankrike, Nederland og Storbritannia» mener disse aldri burde bli sluppet inn i det hele tatt, samtidig som de samme gjør det sterkt i valg og på meningsmålinger.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Partiene som sier Nei til EU og åpne grenser er blant årets politiske vinnere i Europa. De kan komme til å gjøre et historisk godt valg under valgene til Europaparlamentet i 2014.

Ifølge meningsmålinger i Nederland er det xenofobiske Frihetspartiet nå landets største – riktignok med det forbehold at nederlendere er gladere i sine mange eksotiske partier på målinger enn i valg.

UKIP, Dansk Folkeparti, Sannfinner, Sverigedemokrater, Front National, Jobbik og alle de andre gjør det sterkere enn på lenge. De er sjelden størst, men økt oppslutning gir påvirkningskraft.

Rekordhøy innvandring

Ifølge Wiedswang offentliggjorde det tyske statistiske byrået for et par dager siden 2012-tall som viste den høyeste innvandringen på 20 år. «Det bor syv millioner mennesker med utenlandsk bakgrunn i Tyskland, rundt åtte prosent av befolkningen.» Disse syv millionene er altså 1.generasjons innvandrere, deres etterkommere (2.generasjon) er ikke medregnet.

Og som Wiedswang tørt konstaterer: «Norge opplever det enda sterkere.» Han viser til at SSB har antatt at vi ved neste århundreskifte vil ha 730.000 med østeuropeisk bakgrunn og 836.000 med bakgrunn fra land utenfor EU. Det høres tilforlatelig ut, men det kan jo også nevnes at Norge per i dag har i underkant av 282.000 fra EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand (det som tidligere het vestlige innvandrere) samt i underkant av 312.000 med bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS (altså tidligere ikke-vestlige). Førstnevnte gruppe (vestlige) økte med 11 prosent fra året før og sistnevnte (ikke-vestlige) med syv prosent fra året før. På ti år har vestlige økt med 165 prosent og ikke-vestlige med 91 prosent.

Men så hevder Wiedswang at «I dag er vi ni prosent innvandrere i Norge.» Nå vet ikke jeg om dette er fra årsskiftet eller annet, men siden innvandringen går så raskt må en stadig oppdatere seg. Ifølge SSB er andelen innvandrere, per 23.oktober 2013, på 593.321 personer, som utgjør 11,7 prosent av befolkningen. Innvandrerbefolkningen utgjør 14 prosent av befolkningen. Så spørs det da om Wiedswangs fremtidsutsikter, med bakgrunn i SSBs analyse, vil slå til: «Når millenniumgenerasjonens barnebarn styrer landet, blir det 21 prosent. Hver femte nordmann vil ha friske kulturelle røtter utenfor Norge.»

Uansett: vi kan vel trygt slå fast at innvandringen til Norge er rekordhøy og har vært det over tid. At den «plutselig» skulle avta har jeg liten tro på, da i motsetning til SSBs befolkningsfremskrivere.

Og så kan vi fastslå noe annet, til tross for at noen fortsatt fastholder i et annet verdensbilde: Dagens innvandring er ikke bærekraftig.

Bærekraft

Wiedswang viser til at siden fremtiden «er et såpass ukjent sted» har norske politikere snakket lite om saken «etter at et utvalg ledet av professor Grete Brochmann for to år siden fortalte om betydelige kommende utfordringer for velferdsstaten.»

Jeg kan være enig i at norske politikere har snakket lite om saken, både før og etter Brochmann-utvalgets NOU, men det har tross alt skjedd en bedring etter at den ble lagt på bordet. For i alle fall har flere begynt å snakke om det, om enn de ikke var representert i den rødgrønne regjeringen (som selv nedsatte Brochmann-utvalget). For mens den rødgrønne regjeringen ikke har ønsket å ta i konsekvensene for innvandring, så er det andre som har gjort det, for eksempel Finansavisen (med sin serie om innvandringens kostnader), i den siste boken til Jon Hustad (med den begredelige tittelen Farvel Norge. Velferdsstatens fremtidige kollaps) og, i all beskjedenhet, oss selv. Så kunne jeg selvsagt også nevnt Fremskrittspartiet (FrP), men det gjelder kanskje bare en del av FrP, kanskje først og fremst den delen som satt i Bærekraftutvalget (der også HRS var representert). Dog tror jeg at Bærekraftutvalgsrapporten kan ha hatt større innvirkning på regjeringskoalisjonen mellom Høyre og FrP enn mange, og særlig media, liker å tro.

Men Wiedswang synes ikke særlig opptatt av hva som faktisk har fremkommet den siste tiden om innvadringens bærekraft. Han viser heller til arbeidsledigheten i Europa og Europa som arbeidsmarked – og at dette omskaper Europa og Norge:

Ungdomsledigheten på 56 prosent i Spania, 58 prosent i Hellas og 30 prosent i Italia har sendt en generasjon på veien mot nord og Tyskland, der ungdomsledighet har vært åtte prosent – og en tynnere strøm mot enda fjernere Norge.

Kritikere av euroen, den europeiske fellesvalutaen, har alltid pekt på at den manglet noe den vellykkede dollaren hadde: Et mobilt arbeidsmarked. Når Detroit rustet bort, pakket først ungdom, siden familier og hele bydeler sammen og kjørte mot Atlanta eller Fort Lauderdale på jakt etter jobb. I Europa blokkerte språkgrensene.

Krisen gjør språkskoler til vekstnæring og Europa mer lik USA.

Underveis har det lindret krisen, litt: Det er bedre å være mistilpass tanntekniker i Hamburg enn å være arbeidsløs, hjemmeboende og deprimert tanntekniker i Lisboa. Det har gitt penger å sende hjem.

Vi blir euromobile.

Ti prosent av EUs innbyggerne har i dag levd en del av sitt liv utenfor eget land, og 17 prosent regner med at å bruke den europeiske flyttefriheten. Dette er 40 prosent flere enn i 2001, ifølge Eurostat, EUs statistiske byrå.

Dette omskaper Europa og det omskaper Norge.

Vi er i full fart med å få euromobile over- og underklasser.

«Det mobile arbeidsmarkedet» hørtes da riktig fint ut, selv om jeg opplever Wiedswangs eget dollareksempel fra Detroit som deprimerende. Tut og kjør, og når arbeidsplassene er vekk, så pakker vi sammen og drar til et annet sted. Men det er vel akkurat slik det er med dagens arbeidsproduktivitet: stadig flere arbeider mindre og så kommer det stadig flere for å utføre oppgavene, og dertil blir det bare flere oppgaver fordi vi blir flere mennesker. En slik spiral er ikke bærekraftig, selv om vi enda ikke ser rusten på veggen for bare oljepenger.

Wiedswang synes derimot ikke å ha noen tro på at noe kan gjøres. Velfungerende velferdsnasjoner i Europa må visstnok bare finne seg i å bli Europas arbeids- og sosialkontor, og uansett – antakelig med bakgrunn i SSBs hypoteser – så er toppen nådd:

Utviklingen går foreløpig én vei, i akselererende tempo og sannsynligvis har vi alt nådd vippepunktet. Å kjempe mot euromobiliteten blir som å slåss mot sønnavinden.

Og hva gjelder de politiske partier som vinner frem i Europa på Nei til EU og nei til åpne grenser, så vil de alltids få mer påvirkningskraft, men egentlig blir det intet mer enn mye rabalder, hevder Wiedswang.

Kanskje Wiedswang har rett. Personlig håper jeg enda på at politikernes fremste oppgave er å finne politiske løsninger på det som er problemer. Hvilket selvsagt fordrer at de samme kjenner problemene. Så la oss starte en debatt om det, ikke omskrive det til sønnavind på en sommerdag.