Tragediens omfang kan summeres opp med den første beskjeden som kom fra Italia: «Vi trenger ikke ambulanser, vi trenger kister.»
Ingen vet vel enda sikkert hva som skjedde, men det skal ha vært omkring 500 personer om bord i båten med formål å søke asyl i Europa. Da båten fikk motorstopp ble det tent opp et bål for å tiltrekke seg kystvaktens oppmerksomhet. Men de mistet kontroll over bålet, og båten tok fyr. I panikken som oppsto og kanskje for å unngå flammene, tok alle om bord seg til en side og dermed kantret båten.
Det er fortsatt usikkert hvor mange som er omkommet, men bare rundt 150 er reddet opp av sjøen i livet. Blant de omkomne finnes både barn og gravide.
I løpet av de siste 20 år snakker vi om tusener som har omkommet i dette farvannet. Mennesker som legger ut på en hasardiøs ferd for å ta seg inn i Europa. Mange har nok satt seg og familien i solid økonomisk gjeld for å betale menneskesmuglere til å ta dem med på denne ferden, som på flere måter kan handle om liv og død.
Noen av dem er nok reelle flyktninger idet de flykter fra krig og forfølgelse, mens andre søker et bedre og tryggere økonomisk liv enn hva hjemlandet kan tilby. Hvem som er hvem, er alt annet enn enkelt å avgjøre.
Selvsagt er det forståelig at mennesker rundt om i verden søker seg et bedre liv, og det er heller ikke kriminelt. Men de samme vet at de ikke oppfyller vilkårene for asyl, og dermed kan de heller ikke oppgi sin identitet, samtidig med at de har pugget sin ofte tragiske asylhistorie. Det er ikke bare kriminelt, men det kan også frata reelle flyktninger mulighetene til et liv, mennesker som av gode grunner ikke kan identifisere seg og som forteller sannheten.
Før krisen rammet Syria var det stipulert at om lag 45,2 millioner mennesker er på flukt, herav ca. 16,4 millioner mennesker utenfor eget land. FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) favner bare en del av disse, og flyktninger anerkjent av UNCHR betegnes som FN-flyktninger eller overføringsflyktninger. Denne anerkjennelsen bygger på FNs flyktningkonvensjon (av 1951), men selv ut fra denne konvensjonen pålegges ingen stat å ta imot FN-flyktninger. Det er overlatt til hver stats interne lovgivning, der en rekke land har vedtatt en årlig kvote for FN-flyktninger.
«Sikkerheten» til dette systemet er at flyktninger via UNCHR har blitt vurdert. Noe helt annet er det med den asylordningen som har etablert seg parallelt, der mennesker tar seg til land på egenhånd og hevder å ha rett på asyl. Så blir det opptil enhver stat å avgjøre hvorvidt vedkommende har et asylbehov eller ikke, en anerkjennelse som også bygger på flyktningkonvensjonen – samt en rekke andre konvensjoner og avtaler.
Land med yttergrense i Europa, slik som Italia, utsettes for et utilbørlig press. Det er forståelig at de ber resten av Europa, dertil med FNs velsignelse, om å ta mer ansvar.
Men er «å ta mer ansvar» å fortsette med et system som beviselig ikke fungerer?
Jeg har store problemer med å forstå at ulike humanitære organisasjoner ikke ser at det nettopp er dagens system som holder liv i menneskesmuglerne og sender tusenvis av håpefulle mennesker rett i døden. Hvordan kan dette forsvares?
Om hvert av landene i Europa tar imot langt flere asylsøkere og flyktninger enn i dag, vil vi uansett ikke klare å ta oss av alle på flukt i verden. Skal vi bare overse en slik realitet og fortsette å henvise til «at vi må ta imot flere»? Hva er å ta «ansvar»? Ville det ikke vært å ta ansvar å legge om et ikke-fungerende system? Ellers frykter jeg at Dublin-samarbeidet bryter sammen, hvilket vil være et første skritt mot kaos.