Politikk

– Dere trenger Fremskrittspartiet

Aldri før har det vært mer tildekte jenter og kvinner på Grønland i Oslo. Aldri før har det vært flere jentunger, ned i 3-årsalderen, i hijab. Aldri før har det vært mer niqab på Grønland. Aldri før flere menn i Muhammeds dresskode. ”Dere trenger Fremskrittspartiet i regjeringen,” sier min pakistanske venninne, som nå bor i Danmark. Nanga Patanga.

– Hvorfor tillater dere dette?

Stemmer tilhører min pakistanske venninne, la oss kalle henne Wajiha. Hun, jeg og et par til sitter på en kafé på Grønland. Det er sist fredag, og fredagsbønnen er med all tydelighet ferdig. Gatebildet domineres fullstendig av innvandrere, først og fremst fra Somalia, men også av en rekke andre befolkningsgrupper – utvilsomt fra ett eller annet OIC-land. Språkene som summer rundt oss, er alt annet enn norsk. Nanga Patanga, sukker Wajiha.

I vrimmelen av tildekte jentebarna og kvinner, menn med skjegg, kalott og ankelkorte bukser, skimter jeg så vidt den lange køen foran forhåndsstemme-boden på Grønland torg. Valgkøen domineres av nordmenn. Kontrasten er til å ta og føle på.

hege_banner_rights_special_778x150

Wajiha har vært i Norge en rekke ganger, og hver gang stiller hun det samme spørsmålet: «Hvorfor tillater dere dette?», og hver gang blir spørsmålet besvart, men hun rister som alltid like oppgitt på hodet. Hun har for lenge siden konkludert med at «ledende politikere i Norge må være for dumme til å bry seg om landet sitt».

Aldri er jeg mer «rødgrønn» enn når jeg forsøker å forklare hvordan innvandringspolitikken argumenteres for i Norge: menneskerettighetene, flyktningkonvensjonen, den globaliserte verden, folkevandring, flerkultur, forståelse, dialog. Men det er som å skvette vann på gåsa. Hun rister enda mer energisk på hodet, og legger ironisk til: «Ja, jeg ser jo at det fungerer godt.»

På nåde, og takk for det

Wajiha bor i dag i Danmark. Men hun bor på nåde, som hun sier. Det er en rekke krav hun må oppfylle for at hennes fremtidig land skal forbli Danmark. Hun er kommet inn på universitetet, så 1.runde er vunnet. Men kravene står i kø, for eksempel til bolig, og klokka tikker ubønnhørlig mot den dagen da kravene må være oppfylt – ellers så er det rett tilbake til Pakistan.

– Det er bra, sier Wajiha, og forklarer:

– Hadde jeg ikke blitt stilt krav til, hadde jeg følt meg som et null. Nå strekker jeg meg. Jeg vet hva kravene er, og jeg vet at det ikke er noen slinger i valsen. Hadde jeg hatt mulighet til å stikke på et kontor og fått penger, hadde jeg aldri i livet stått så hardt på. Nå vet jeg at dødens posisjon er 29.november. Og den sjansen jeg har fått fra Danmark, den skal jeg ikke la gå fra meg!

Wajiha er svært opptatt av at hennes eventuelle nye hjemland skal være stolt av henne i fremtiden. Hun vil bidra, og er full av forakt for det systemet Norge har. Det kan aldri gå bra, mener hun, og etter hvert som hun har sett utviklingen, mener hun også at det er for sent.

– Dere trenger Fremskrittspartiet

I møte med dansk politikk har Wajiha også forstått mer av norsk politikk, og hun er ikke i tvil:

– Jeg rystes gang på gang over hva Dansk Folkeparti (DF) kan finne på å si, sist nå med at de skulle publisere navnene på alle som hadde fått opphold i det siste, å peke på «at så og så mange av disse er kriminelle». Jeg vil da vel ikke ha mitt navn på en slik liste! Her har jeg stått på mer enn jeg selv hadde trodd jeg skulle klare, og jeg står på for at jeg skal bli både akseptert og respektert som en verdig borger av Danmark, og så skulle noen koble mitt navn til kriminalitet, freser hun.

– Men, det er stor men: Jeg forstår at DF har hatt en særdeles viktig misjon for dansk politikk. Hadde ikke DF presset den forrige regjeringen til innstramninger i utlendingspolitikken, så kunne Danmark vært i samme posisjon som Norge. Der tusenvis ville fått opphold, blitt tildelt penger og bolig, og knapt nok blitt registrert som «et menneske». Signalet hadde vært «stakkars deg, vi skal redde deg». Men det er ikke noe synd på meg. Det var det heller ikke i Pakistan. Jeg studerte der også, har gode venner, min egen bil, men der er klart: Som kvinne i Pakistan er jeg underlagt helt andre regler enn i Norge og Danmark. Men mens Norge gir etter for disse (importerte) reglene, så setter Danmark foten ned og er stolt av sitt land og sin kultur. De driter i om det blir kalt rasisme. Det er likevel bare et skalkskjul fra dem som ikke orker å stå på selv og fra dem som ønsker makt til eget parti uten gangbar innvandrings- og integreringspolitikk.

– Derfor trenger dere Fremskrittspartiet (FrP), fastslår hun, – Nanga Patanga.

Og mens strømmen av «fromme muslimer» fortsetter forbi oss, blir vi oppmerksom på at khat selges åpenlyst på parkeringsplassen. Salget foregår fra ryggsekker og plastposer som tyter over at khat. Ikke mye å skjule seg for her, nei, og heller ingenting å si på kundegrunnlaget.

– Ja vel, så åpenbart og likevel så politisk i vranglås. Stakkars Norge. Godt dere har stortingsvalg snart da, det kan være deres siste sjanse, påstår Wajiha.

Vi tusler slukøret fra Grønland og tenker at vi får prøve å vise noe bedre fra Norge. Teknisk Museum er jo alltid en inntier. Der er det selvsagt stengt. Det er fredag og klokka er jo 16:00.

[Nanga Patanga, som jeg ikke vet om skrives slik, betyr noe slikt som «rompen bar» og symboliserer at det ikke er mye igjen.]