Politikk

ABB-”sjokket”

Norsk media later som om de er sjokkerte over at deres kollegaer internasjonalt klistrer ABB til et mulig nytt regjeringsparti i Norge, Frp. Mens Ap, dagens ledende regjeringsparti, ser en annen vei mens Norges internasjonale renommé tilgrises. Man kan gremmes og skjemmes av lang, langt mindre. Men takk Gud for at det finnes elektronisk arkiv.

Må norske medier realitetsorienteres gjennom å gå i egne arkiv? Har de eksempelvis glemt at de åpnet alle kanaler for å jakte på Christian Tybring-Gjedde, kanskje den politikeren i Norge som er mest lidenskapelig opptatt av at Norges befolkning i fremtiden skal nyte den samme friheten som ble han til del? Jakten var så ekstrem at den endte med en knekk: Tybring-Gjedde måtte kaste inn håndkleet etter flere måneders mobbing og trakassering.

Jakten begynte før vi viste hvem som var døde, hvor mange som var døde. I mitt nå 20 år lange engasjement innen innvandringsfeltet, har jeg aldri vært i nærheten av å oppleve en mer ekstrem politisk situasjon, der venstresiden, den akademiske eliten, og godhetsindustrien innen kunst og litteratur, viste ingen skrupler med velvillig hjelp av media: nå skulle Frp-trollet tas. Inkludert HRS.

Dagsnytt atten, onsdag 27.juli 2013 (17.05 minutt ut i sendingen) var første ute mot HRS, der jeg ble konfrontert med anklager av programleder Erik Åsheim (nevnt, og aldri glemt), om indirekte medskyld: HRS generelt, og jeg spesielt, hadde med vårt visstnok hat bygget opp monsteret ABB, fikk eksempelvis blodrøde Magnus Marsdal utlegge med hjertelig velsignelse fra Åsheim. ”Borgerkrigstilstander” hadde vi skapt…

hege_banner_rights_special_778x150

Før vi visste hvem som var døde, hvor mange som var døde, var antropologer ute i internasjonale medier, og kastet bøtter med ”oppklarende” møkk om hvordan visse krefter hadde kreert monsteret ABB: Sindre Bangstad først ut i Politiken med kronikken ”Hatet i vår midte”.  Der sa han blant annet dette om meg:

Hos ”Hege Storhaug ligger der lige under overfladen en opfordring til at bruge voldelige midler mod norske muslimer, noget man også finder hos Behring Breivik.

Tenk det. Oppfordring til å bruke vold.

Mens ”høyreekstreme” Frp og Carl I Hagen blant annet knyttes til å være oppleste på Eurabialitteratur, som visstnok er ”veldokumentert”, sier Bangstad, og forteller leserne at samme grusomme litteratur leste voldsmonsteret ABB:

Vi ved ikke, hvornår Carl I. Hagen begyndte at læse den type Eurabia-litteratur, som Anders Behring Breivik også har læst, men det er veldokumenteret, at han og flere af hans partifæller har læst netop den slags litteratur.

Deretter for han ut i verden med et essay, som jeg omtalte slik den gang (25.august 2011), mer klokelig enn jeg ante:

Sindre Bangstad sprer nå internasjonalt et bilde av et Norge spekket med hat, rasisme og islamofobi. Denne gangen er han ute med et essay med tittelen ”Norway: terror and Islamophobia in the mirror” Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg blitt vettskremt av landet jeg er født i og fremdeles er borger av. Essayet er så langt, og argumenter dras enda lengre og ut av alle proporsjoner, at jeg kunne sittet resten av dagen for å kommentere det ferdig. Det prioriterer jeg ikke. Essayet er likevel viktig å ha med seg med tanke på den videre debatten her hjemme. Bangstad kommer nok i spaltene her på berget igjen i kjølvannet av monstermorderen Behring Breivik.

I dette essayet angrep Bangstad følgende konkrete personer Knut Olav Åmås, Sigurd Skirbekk, Unni Wikan, Terje Tvedt, Halgrim Berg, Bruce Bawer, Flemming Rose, Ayaan Hirsi Ali, Carl i Hagen, FrP, Oriana Fallaci, Walid al-Kubaisi, meg og HRS

Som jeg blant annet lakonisk sa:

At Knut Olav Åmås åpner for en rasistisk og islamofobisk debatt i sine spalter, tror jeg heller ikke er så enkelt å underbygge. At Åmås liker Ayaan Hirsi Ali, får så være (det gjør jeg og, ja, det er riktig). At dette gjør Åmås til en form for inspirator for Breivik, skal jeg protestere mot herfra og til evigheten.

Vel så kjapt ute med islamofobi, hat og forakt, som ABB visstnok delte med en bred internasjonal høyredreid bloggsfære, var Thomas Hylland-Eriksen og Jostein Gaarder, 28.juli 2011 i New York Times. Her fikk vi vite at ”historien har lært oss at slike voldelige hendelser sjeldent skjer uavhengige av sosiale og kulturelle omgivelser”.

Og videre: ”Rasismen og fordommer har ulmet i årevis på anti-islamske og anti-innvandrings websider i Norge…” En fin hilsen til det norske folk? Og, ja, selvsagt kjenner både HRS og Document seg truffet – ikke av innholdet, men av hvem adressatene er.

Jeg kan kanskje ta meg selv for selvhøytidelig, men innrømmer likevel at jeg tror de kan ha hatt en person som meg i tankene når dette skrives:

”Den globale internasjonale bloggsfæren består av løst koblede nettverk av personer – inkludert studenter, offentlige ansatte, kapitalister og nynazister. Mange ser en gang ikke på seg selv som ”høyrorientert”, men som forsvarer av frihetsverdier og feminisme.”

Det var dette med feminisme som fikk tanken min penslet på meg selv. Jeg og nynazister, same shit, different wrapping, liksom.

Så, det er godt at ikke jeg blir statsråd i noen ny regjering. For renommeet til den norske befolkningens skyld.

Demoniseringen og falskneriet som media har boltret seg i kommer nå i rekyl. Kanskje journalister hadde trengt den realitetsåpenbaringen jeg selv har gått gjennom: rød som jeg var da jeg begynte på og gjennomførte Norsk Journalisthøyskoles utdannelse, var jeg ikke mindre rød etter å ha blitt utsatt for meningstyranniet av den enøyde godhetsindustrien: skolens lærere, de fleste den gang med aktiv fortid i AKP.  Så tok jeg heldigvis skoene på og gikk ut i samfunnet, i verden. Fargene ble ”noe mer” nyanserte med årene, og etter å ha blitt kjent med Frp-politikere, skjemtes jeg durabelig: tenk at jeg hadde hatt tanker om dem som bevisst ondskapsfulle.  

Til tross for at Frp muligens blir et regjeringsparti, tviler jeg på at media vil slutte med demoniseringen og ublid og unfair dekning. Hvor ”untouchable” partiet er vitner valgkampen om: aldri har så mange fortalt meg under hånden, inkludert muslimer, at de skal stemme Frp. ”Men ikke si det til noen,” var standardavrundingen.

At NRK både i Dagsrevyen, Aktuelt og Dagsnytt atten boltret seg med ”ekstreme Frp” i går, var i så måte en bekreftelse på at alt er ved det samme. Og igjen er en akademiker ute i verden med en ekstremistkronikk om Frp  Denne gangen var det kanskje litt mer pinlig for media/NRK, som ved Knut Magnus Berge i studio måtte forklare oss seere at Frp ikke er så ekstremt, altså sånn ekstremt, og at vi må forberede oss på en ny runde med ekstremisering av Norge hvis Frp kommer i regjering?

Ikke ETT ord om hvordan i all verden kunne ekstremiseringen skje. Ikke ETT. (Som om ikke internasjonale medier eksempelvis har korrespondenter i Oslo som leser norske aviser.) Og Jens Stoltenberg vil ikke løfte på et eneste telefonrør for å rette opp bildet av Norges befolkning bestående av en mengde folk med ABBs ideologi.

Det går mot enda kaldere politiske kuldegrader i vårt lille land.