Ifølge SSB har utvandringsraten for hele befolkningen steget fra litt over 3 promille på begynnelsen av 1970-tallet til 6,6 promille i 2011. Det vil si at om lag syv av 1.000 bosatte utvandret i 2011. Det heter at (promille)økningen i utvandringsraten de siste årene må ses i sammenheng med en stadig større internasjonal og mobil befolkning i Norge som flytter noe mer på seg uavhengig av økonomiske konjunkturer.
Men selv om vi lever i det noen kaller en globalisert tid, så er nordmenn svært så stedfaste. For det er innvandrere som utgjør en stadig større (promille)andel av de utvandrede: over 70 prosent i 2011, og det har de gjort i hele perioden 1971-2011. I disse 40 årene er derimot utvandringsraten for innvandrere (promille)halvert fra om lag 80 promille på begynnelsen av 1970-tallet til 44 promille i 2011.
De med størst tilbøyelighet til å utvandre igjen, finner vi blant innvandrere fra Nord-Amerika, Norden og Vest-Europa, studenter og arbeidsinnvandrere. Lavest utvandringsrate finner vi blant innvandrere fra Asia med Tyrkia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika, Øst-Europa utenom EU, flyktninger og familieinnvandrede, og slik har det vært gjennom hele perioden.
Nye innvandringsland, det vil si fra EU-land i Øst-Europa, skiller seg ut ved at utvandringsraten har gått fra å være blant de laveste til de høyeste i løpet av 40-årsperioden – men denne trenden kan nå være snudd, det vil si at også flere av disse blir boende i Norge? Eventuelt det kan handle om manglende registrering for utvandring, som SSB påpeker.
Sannsynligheten for å utvandre avtar med økende botid. Etter ti år i Norge er det nesten ingen som utvandrer. Det gjelder uansett når man innvandret til Norge, men for innvandrere som kom etter 1990 ser utvandringen ut til å stagnere raskere.