Politikk

Krisekommisjon for norsk velferds- og arbeidsliv?

Det er tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes som sier til Dagens Næringsliv at den såkalte «norske modellen» trenger en omfattende service og realitetsoppgradering. Norge trenger en ny samfunnskontrakt, slår Hernes fast overfor Dagens Næringsliv.

Med henvisning til rapportene etter 22/7, som viste hvilke alvorlige og ukjente mangler det var i norsk politi og byråkrati, påpeker Gudmund Hernes til Dagens Næringsliv (DN, 17.august, ikke på nett) at hvis noen tror dette bare gjelder for politiet, ja da er man naiv. Han anbefaler Cohen:

– Hvis det nå er slik at det blir et regjeringsskifte, så vil jeg anbefale mitt gamle parti Leonard Cohen. Han synger «Everybody knows». Alle vet at vi har en del ting gående som er dysfunksjonelle, sier Hernes.

Hvorfor utsagnet viser til at «hvis det blir regjeringsskifte» er jeg usikker på, men det kan selvsagt ha noe med at alle i dagens regjering vet om en rekke «dysfunksjonelle» ting og at dette ikke snakkes for høyt om.

Død over den nordiske modell

Vi blir så ledsaget inn i det som blir omtalt som den norske/nordiske modellen, som «et titall millioner mennesker i den værharde enden av Europa klodens mest privilegerte liv. Vi topper rankinger i velstand, likestilling, inkludering og annet som er bra. Vi er minst verst på fattigdom og korrupsjon. Det koster og det er kjedelig, men vi betaler.»

Så vises det til de som har spådd modellens snarlige død. «Mange amerikanere har vært interessert. Miljøer på høyresiden i USA har sett på den nordiske modellen med dyp mistenksomhet. Kombinasjonen av høye skatter, omfattende regulering og gode liv er blitt betraktet som en økonomisk umulighet.»

I mine øyne er dødsannonsene fra amerikanerne ikke noe oppsiktvekkende: vi har et velferdssamfunn med et særdeles finmasket sikkerhetsnett for de som faller utenfor, mens USA er et forbrukssamfunn med et sikkerhetsnett som slipper haier gjennom. Og det gjør det også: Det er nesten umulig å bli særdeles rik i Norge, staten har fangarmene klare, mens det er motsatt i USA. Derfor tiltrekkes også Norge og USA av forskjellige mennesker, forenkelt sagt: de som vil bli rike, dra til USA. De som satser på å bli forsørget, drar til Norge.

DN påpeker at krisen siden 2008 har gitt en ny bølge av spådommer om velferdsstatens undergang. At Hellas og Spania ligger nede for telling. Men DN nevner ingenting om euroen, som jeg i min uvitenhet trodde var en sentral del av krisen. Uansett: Det sentrale er at de nordiske landene har klart seg forholdsvis bra. Vi er visstnok også misunt av mange. Samtidig har ingen forsøkt å kopiere modellen, da de historiske, kulturelle og økonomiske betingelsene er for spesielle. Jeg fristes til å si: I alle fall var, da ingenting varer evig, samtidig som de nordiske landene, tross at de er velferdssamfunn, har sine særegenheter.

Norge som ekstremt unntak

Det heter i DN at «de nordiske velferdsstatene består, selv om flere har hatt en ganske brutal make-over i møte med økonomiske nedgangstider, eldrebølge og globaliseringens mangfoldige virkninger.» Spesielt sistnevnte er interessant: i oversatt betydning antar jeg det handler om innvandring, men vel så mye om internasjonale avtaler og konvensjoner, i norsk betydning EØS. Men det er kanskje ikke verdt å sette fokus på slikt, sånn midt i en valgkamp.

For «Norge er i klemme», påpeker DN, der oljefondet skjermer oss fra økonomiske kutt. Samtidig vokser forskjellene mellom oss og våre naboland – og fallhøyden kan virke skremmende høy.

– Hvis det finnes en nordisk modell, så har denne modellen fem unntak, sier Stein Kuhnle, professor i velferd ved UiB. Nå er Norge blitt et ekstremt økonomisk unntak i klubben.

– Basen i økonomien er sårbar. Det må være uhyggelig å være så avhengig av olje og gass, sier Göran Persson, tidligere svensk sosialdemokratisk statsminister.

Det norske systemet med ytelser i særklasse kan bare overleve hvis skattebasen ikke krymper.

– Det gjør man ikke gjennom å førtidspensjonere, sier Joakim Palme, svensk velferdsforsker.

Ja, det var jo ikke særlig oppløftende analyser, til tross for realismen. Ei heller synes «løsningen» særlig gangbar, men det er jo interessant at det er helt legitimt å påpeke følgende: 

Vi dør ikke tidlig nok

Ifølge DN sliter helsevesenet i alle vestlige land med styring og omkostninger. Behandlingene, teknologien og medisinene, er blitt så gode at vi blir bare eldre og eldre (inkludert: lite nyttige for samfunnet, en ren utgiftspost med andre ord).

– Teknologien blir så god at etterspørselen øker automatisk.

Vi har dilemmaene i Norge.

Hvor lenge skal du holde liv i folk? Når opphører dine rettigheter? Når opphører behandlingen? spør professor Stein Kuhnle.

Vi bruker mindre på mat og mer på tjenester, inklusive helse.

– Det er ofte mest rasjonelt å lage køer. Men når folk har penger og etterspørselen er stor, er det nesten umulig å hindre at det utvikles tilbud. Det er vanskelig å si «du får ikke lov til å betale for det».

– Vi må gjøre ting annerledes. Vi blir nødt, sier Gudmund Hernes.

– Det er to store drivere når det gjelder helse: Det ene er de teknologiske og medisinske muligheter, det andre er endringen av befolkningens sammensetning og alder. Vi dør ikke tidlig nok til ikke å gjøre bruk av de mulighetene som kommer, sier den tidligere helseministeren.

Hernes påpeker at det mest dramatiske faktum med det norske samfunn er at for hver time som går, så øker den gjennomsnittlige levealder i Norge med 10–12 minutter. Vi tvinges til å omorganisere samfunnet.

Han ser for seg at pensjonsalderen går opp, altså vi må stå lengre i jobb, og mer fleksible arbeidstidsordninger tvinger seg frem i arbeidslivet, altså bautaen «arbeidsmiljøloven» vil måtte gjennomgå noen endringer, antakelig over LOs lik.

Og siden DNs intervjuobjekter tydeligvis er mer på musikk enn på politikk, så er det bare å realisere seg gjennom sangtekster:

– Organisasjonene som biter seg fast i privilegier må lytte mer til Frank Sinatra. Han synger «Somethin’s gotta give». Jeg tror det kommer til å bli reforhandlinger av tidligere oppnådde rettigheter. Det vil bli klarere kobling mellom det du yter og det du får, sier han.

– Vi har fått alvorlige meldinger. Vi trenger en ny sosial kontrakt, sier Hernes.

– Dette er en pågående intellektuell samtale. What’s in it for me? Det handler om at det man ser fungerer, sier Göran Persson.

Everybody knows: Somethin’s gotta give. What’s in it for me?
XXX Krisekommisjonen for Nordisk modell.