Politikk

Inflasjon i rettigheter

En ny forskningsrapport hevder at det er blitt for mange menneskerettigheter. Tilveksten de siste tiårene tilsier at vi nå har i underkant av 1.400 rettighetsbestemmelser, 667 individuelle bestemmelser i FN-systemet og 710 i Europarådet. Det fastslås at resultatet ikke bare er en unødvendig kompleksitet, men bidrar til svekkelse av menneskerettighetene.

Det er i en ny rapport fra The Freedom Rights Project at det tas til ordet for stopp, eller i alle fall en utsettelse, av flere menneskerettighetsbestemmelser, og i særdeleshet rettigheter som adresseres til bestemte grupper. I stedet bør fokuset rettes på en streng håndheving av eksisterende grunnleggende menneskerettigheter verden over, hevder forfatterne Jacob Mchangama, Paulina Neuding, Aaron Rhodes og Guglielmo Verdirame. Inflasjonen i rettigheter har vært til hinder for å håndheve de grunnleggende menneskerettighetene, hevder forfatterne.

I forbindelse med publiseringen av denne rapporten, hadde Jacob Mchangama og Guglielmo Verdirame et innlegg i Foreing Affairs under tittelen «The Danger of Human Rights Proliferation». 

Utvanning av menneskerettighetene

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Mchangama og Verdirame åpner artikkelen med å vise til nettopp inflasjonsbegrepet, der de sier at hvis menneskerettigheter var en valuta, ville verdien være i fritt fall. Dette takket være en enorm vekst i antall menneskerettighetstraktater og ikke-bindende internasjonale instrumenter vedtatt av internasjonale organisasjoner i løpet av de siste tiårene. Og verre: Slik situasjonen er i dag, er det noen ganger mer sannsynlig at denne valutaen benyttes til å kjøpe dekning for diktaturer enn til beskyttelse for borgerne.

For mens menneskerettighetene en gang representerte de mest grunnleggende prinsippene for menneskets frihet og verdighet, kan de i dag omfatte alt fra retten til internasjonal solidaritet til retten til fred, påpeker forfatterne.

De viser videre til det enorme tilfanget av forpliktende menneskerettigheter. The Freedom Rights Project, har talt opp 64 menneskerettighetsrelaterte avtaler i regi av FN og Europarådet. Har en ratifisert begge disse organisasjonenes avtaler, vil en ha hele 1.377 menneskerettighetsbestemmelser en skal overholde (det vises i denne sammenheng til at noen av disse kan være teknisk heller enn materielle). På toppen av dette kommer hundrevis av ikke-traktat instrumenter, som for eksempel vedtak fra FNs generalforsamling og Human Rights Council (HRC). Mchangama og Verdirame mener at tilhengere av menneskerettighetene bør bekymre seg over denne eksplosjonen av reguleringer.

Motstridene konvensjoner

Ikke minst henger det sammen med at den ene konvensjonen kan stå i motstrid til en annen. For eksempel heter det i FNs Menneskeretterklæringen fra 1948 at alle har rett til mening– og ytringsfrihet (artikkel 19), mens det i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP, artikkel 19) heter at ytringsfriheten gjøres til gjenstand for visse begrensninger (av respekt for andre rettigheter eller omdømme, samt beskyttelse av den nasjonale sikkerhet, den alminnelige samfunnsorden eller den offentlige helse eller moral). Men, som Mchangama og Verdirame påpeker, det er ingen klare retningslinjer for hvordan en skal løse den iboende konflikten med ytringsfriheten.

Slik skaper både moralsk og juridisk forvirring, der resultatet gjerne blir at dem som har undertegnet avtalene også tolker dem ulikt. Eller, som vi har sett i FNs Menneskerettighetsråd, at menneskerettighetene blir benyttet for å begrense heller enn å beskytte ytringsfriheten. Dette ved at kritikk av religioner, les islam, skal defineres som brudd på menneskerettighetene.

Tredjegenerasjonsrettigheter

I sakens anledning har også Minerva Nett intervjuet Jacob Mchangama. Her påpeker Mchangama deres kritikk av de såkalte «tredjegenerasjonsrettigheter». Dette er rettigheter av kollektiv karakter som enda ikke er blitt nedfelt i noen konvensjoner, men som er rett rundt hjørnet. Disse kjennetegnes av målsettinger som uklare og abstrakte – og som kan utnyttes av diktaturstater til å endre hele konseptet menneskerettigheter.

Det er ifølge Mchangama også typisk at det er diktaturstater som fremmer slike tredjegenerasjonsrettigheter. Det er fordi disse rettighetene ikke handler om å beskytte enkeltmennesker fra myndighetenes overgrep, men er helt abstrakte begreper som man ikke kan kritisere noen for ikke å oppfylle. Hvis man kan det, så er det gjerne vestlige stater som kritiseres for ikke å gi nok i bistand, for eksempel.

Grupperettigheter

I tillegg kritiseres også ideen med grupperettigheter.

– Vi kritiserer også tendensen til å utvikle grupperettigheter. Et av de grunnleggende trekkene ved menneskerettigheter bør jo være at de er universelle, det vil si at de gjelder for alle mennesker. Men likevel godtar vi konvensjoner som kun angår kvinner, eller handikappede, og nå snakkes det om en egen konvensjon for eldre. Dette er en atomisering av menneskerettighetene, som er svært vanskelig å forene med tanken om at de skal være helt grunnleggende verdier som gjelder for alle mennesker.

Ifølge Mchangama skal alle grupper, om det så er psykisk syke, kvinner, asylsøkere, minoriteter, homofile eller andre, være omfattet av menneskerettighetene. Problemet oppstår når man skal lage grupperettigheter, særrettigheter for grupper som angivelig er særlig sårbare. Man skal ha særlige rettigheter fordi man tilhører en særskilt gruppe. Mchangama eksemplifiserer med at kampen mot rasisme er en viktig kamp, men det er en kamp som bør innebære at uansett hudfarge, har man likhet for loven. Det skal ikke være en særlig beskyttelse fordi man tilhører en bestemt gruppe.

Rettighetene må avgrenses

Mchangama påpeker at de første internasjonale menneskerettigheter bygget på noen kjente rettigheter som allerede hadde bevist sin verdi i liberale demokratier. De var nødvendige og nyttige og kunne anvendes i praksis, slik som for eksempel ytringsfrihet. Men hva betyr det for eksempel at du har retten til et rent miljø eller retten til utvikling, spør Mchangama.

Det er en tendens til hybris i menneskerettighetsmiljøet. Det betyr ikke at fattigdom og sult og nød er mindre viktig enn ytringsfrihet og så videre, men spørsmålet er: Hvor kan menneskerettighetene rent faktisk spille en rolle? Det kan utmerket være at et land bør bruke flere penger på helse, utdanning og bekjempelse av klimaproblemer enn på rettsvesenet, for eksempel, men det betyr ikke at man bør velge en menneskerettighetsinngang til disse spørsmålene. Da risikerer man risikerer å utvanne de klassiske menneskerettighetene.

For å hegne om de tradisjonelle menneskerettighetene, mener Mchangama at regjeringene er nødt til å være mer avgrenset. Men vestlige stater synes heller å støtte utvidede rettighetsbegreper for ikke å virke reaksjonære og neo-kolonialistisk. Det blir en konsenskultur hvor man vil oppnå enighet om internasjonale standarder, samtidig som man flytter man seg stadig lenger vekk fra utgangspunktet, sier Mchangama. Og da må man spørre seg selv:

«Hva slags rettigheter er det vi mener er de sentrale? Mener vi virkelig at det er så mange som 1.377 rettigheter som er sentrale, og som vi skal kritisere andre land for ikke å overholde? Eller er det en kjerne? Og det betyr også at man må ta et oppgjør med tankegangen om at menneskerettighetene er udelelige og like viktige. Det er jo meget politisk ukorrekt, men det mener jeg vi bør gjøre.»

Noen må utvilsomt bryte glasstaket. Noe annet er ikke å ta menneskerettighetene på alvor.