Innvandring

En embetsmann forteller: intensjoner for fall

Det er sjelden vi hører byråkrater forteller i offentligheten om sine erfaringer om hvordan politikken fungerer i virkelighetens verden. Nå har derimot den tidligere embetsmannen Bengt Wigotski tatt bladet fra munnen. Etter 32 år i utenrikstjenesten ble det ofte Wigotskis skjebne å bli involvert i forvaltningen av dansk innvandringspolitikk. Her var veien lang fra de politiske intensjoner til konsekvensene i virkelighetens verden.

Det er til Den Korte Avis at Bengt Wigotski forteller om sine erfaringer. Wigotski har vært leder for den seksjonen i Utenriksdepartementet som har ansvaret for å utarbeide bakgrunnsrapporter til myndighetene i asylsaker. Han har vært medlem av Flyktningenævnet og han har vært utstasjonert i land som Tyrkia og Pakistan (hvor mange innvandrere i Danmark kommer fra). Som utstasjonert hadde han ansvaret for utstedelse av visum.

Wigotskis erfaring er klar: Det er meget stor avstand mellom innvandringspolitikken intensjoner og reelle følger av disse intensjonene i virkelighetens verden.

Hvis offentligheten hadde fått vite om hva som foregikk

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Etter hvert opplevde Wigotski at han satt inne med erfaringer som ville vært «meget eksplosive», hvis offentligheten fikk vite hva som foregikk. Av og til, og særlig på slutten av 1990-tallet, diskuterte Wigotski noen av problemene med kollegaer som mente at innvandringsdebatten var «kjørt av sporet» og at Dansk Folkeparti hadde fått for stor innflytelse. Han forteller at han pleide å svare at de skulle være glade for at kun var en liten del av virkeligheten var kommet offentligheten for øret, ellers så ville Dansk Folkeparti fått enda større oppslutning.

Wigotski påpeker at noen sikkert vil innvende at siden den danske utlendingspolitikken ble så kraftig strammet inn i 2002, så er ikke hans erfaringer lenger relevante. Men, sier Wigotski, også i dag lever Danmark med de meget merkbare følger av den utlendingspolitikken som ble innført i 2002, samt at den nye regjeringen i 2012 vedtok en rekke lempelser i politikken.

Taushetsplikt

Wigotski viser til at han som tidligere embetsmann er forpliktet til taushet om konkrete saker, så det han forteller er forfattet i generelle vendinger og i sterkt anonymisert form. Hvis det derimot unntaksvis kan være tale om saker eller forhold som allerede har vært ute i offentligheten, så snakker han derimot mer rett fra leveren.

Hva skal til for å få asyl?

Våre forestillinger om flyktninger har vært preget av erfaringene fra de kommunistiske statene under den kalde krig og fra militærdiktaturene i Sør-Amerika i 1960, -70 og -80 årene. Slik sett vil mange mene at en «riktig flyktning», eller reell flyktning, er en person som har vært nødt til å forlate sitt hjemland (eller tidligere oppholdsland) fordi han/hun i skrift, tale, med våpen eller på annet vis har markert seg som motstander av styret, og derfor vil være i åpenlys fare ved retur/avslag på sin asylsøknad.

Men, som Wigotski påpeker, hvis man tror at det kun er denne type personer som i årene etter 1983 har fått asyl i Danmark, så tar man feil.

En bandeleder får asyl

Som eksempel viser Wigotski til det han kaller en «absurd sak» i Flygtningenævnet på begynnelsen av 2000-tallet. En person som nærmest kan beskrives som en bandeleder («røverhøvding») søkte asyl (sammen med sin tallrike familie), da han var forfulgt av regjeringen i sitt hjemland Kaukasus. Nå var der ingen tvil om at styret i det aktuelle landet var diktatorisk, men på den annen side etterlot asylsøkeren så svevende forklaringer at det heller ikke etterlot noen tvil om at det utestående som myndigheten i hans land hadde med han, mildt sagt stilte «røverne i Rold» helt i skyggen.

Men da Wigotski, noe naivt som han sier, påpekte overfor de andre nemndmedlemmene at dette snarere var en straffesak enn en asylsak, ble han hurtig belært om noe annet av nemndlederen og Dansk Flyktninghjelps medlem. Flertallet gav asylsøkeren asyl, da han jo risikerte det frykteligste ting hvis han ble sendt hjem.

Palestinere

Og hvis noen betviler overnevnte saks representativitet, henviser Wigotski til de tallrike palestinerne fra Libanon som fikk asyl på 1990-tallet. Mange av dem gjorde gjeldende at de hadde vært medlem av en politisk gruppe med de mest respektable formål, og at de nå svevde i stor fare som forfulgt av de libanesiske eller syriske myndigheter eller andre krefter i Libanon. Av de utførelige bakgrunnsrapporter som Utenriksdepartementet utarbeidet i godt som hver enkelt sak, fremgikk det derimot at det var snakk om bevæpnede grupper.

Disse asylsøkerne måtte da også vedgå at de nok i ny og ne nok hadde opptrådt med våpen i hånd, hvilket var gått ut over en og annen i andre grupper, som det nå het hadde forsøkt å ta livet av dem eller i hvert fall hatt dem på en dødsliste.

Danske myndigheter lot seg dupere

De danske utlendingsmyndighetene lot seg som regel dupere av disse forklaringer, påpeker Wigotski, for det var jo snakk om grupperinger, som ifølge deres navn og offisielle formål kjempet for demokrati, sosialisme og det palestinske folks rett. Og det tok man så for «gode varer».

At navnene og grupperingene derimot for det meste dekket over klan-, person- eller familiestridigheter, hvis ikke likefrem ren kriminalitet (hva flere av de pågjeldenes videre løpebane i Danmark til fulle har illustrert), var vel ikke helt gjennomsnittlig for godtroende og velmenende danske myndigheter med et begrenset kjennskap til midtøstlige forhold, hevder Wigotski, og: Ergo asyl til de pågjeldende og deres familier – eller etterfølgende familiegjenforening hvis familien ikke var med i første omgang.

Wigotskis avslutning er like deprimerende, for som han sier: Resten er historie, eller rettere sagt: Resten er i høy grad nåtid, fordi vi står tilbake med integreringsproblemene.

Den Korte Avis: Mine oplevelser med forvaltningen af dansk udlændingepolitik.