Forskjellsbehandling og diskriminering

På seg selv kjenner man andre

Forrige gang ARS fikk akutte febertokter var i Aftenposten i februar i år, der avisa syntes de udokumenterte kraftsalvene var så samfunnsviktige at ARS fikk hovedkronikken under den febrile tittelen ”Stadig mer fremmedfiendtlig”. Kronikken ble slaktet i kommentarfeltet av leserne. Det mest interessante…

Forrige gang ARS fikk akutte febertokter var i Aftenposten i februar i år, der avisa syntes de udokumenterte kraftsalvene var så samfunnsviktige at ARS fikk hovedkronikken under den febrile tittelen ”Stadig mer fremmedfiendtlig”. Kronikken ble slaktet i kommentarfeltet av leserne. Det mest interessante er de rene løgnene og egenskapte konklusjoner som presenteres som sannheten om HRS, og hvordan hatideologi hos det såkalte ”uavhengige senteret” vaker i vannskorpa (Hatideologi ble det nye favorittbegrepet til ytre venstre etter 22.juli.)

Nå gjør Berglund Steen det samme igjen. Han tillegger meg meninger og holdninger jeg ikke har – og som ikke dokumenteres. Deretter går han til fullt angrep. Det er en frekkhet som minner om sykelighet.

Det hele startet med at BT utfordret meg til å dele mine tanker om ytringsfrihetsinstitusjonen Fritt Ords tildeling av stipend til Fjordman. Jeg benyttet naturlig nok muligheten til å snakke om kanskje det jeg brenner aller mest for, ytringsfrihet, ikke hva Fjordman eventuelt har skrevet, da jeg aldri har sett referert at han skulle ha oppfordret til vold. Jeg konsentrerte meg fullt og helt om ytringsfrihet.

Da ble det kakling i hønsehuset. To innlegg  på trykk på samme dag som krevde at jeg skulle skrive om Fjordman, og påstander som at ettersom jeg ikke hadde skrevet om Fjordman så støtter jeg hans ideer indirekte. Det blir på dette nivået: en avis inviterer deg til å skrive om 2.verdenskrig, og den tilmålte teksten vier du til en norsk motstandsperson, og dermed braker det løs: du sa ikke noe om Hitler, altså støtter du Hitlers ideer indirekte!

Jeg vet dette minner om lek i sandkassa, men det er lite jeg kan gjøre annet enn å beklage overfor leserne dette nivået som ”gutta” har lagt seg på.

Jeg svarte de to herrene under denne tittelen Manisk idiotidebatt.

Dermed var Berglund Steen straks på banen med sine repetisjoner, nå dradd så langt som til denne tittelen: ”Å sverme for Fjordman” (sic!).  Les gjerne mitt tilsvar en gang til, altså Manisk idiotidebatt. Sverming?

Om svermingen for Fjordman ble trykket i BT i går, og i kveld legges mitt siste tilsvar på nettet hos BT. Her er det:

På seg selv kjenner man andre

År ut og år inn har Antirasistisk senter (ARS) presentert et vrengebilde av nordmenn og ikke-vestlige innvandreres holdninger og verdier. Nordmenn er per definisjon undertrykker, offeret er ”svart”. Det kan de ikke lenger uten å møte motstand. Derfor kjøres det nå ut ekstrempåstander mot dem som har avkledd hykleriet på det såkalte ”uavhengige senteret” på ytre venstre flanke.

Der har BTs lesere forklaringen på hvorfor Rune Berglund Steen opptrer hysterisk i spaltene i sommervarmen. Siden jeg aldri har vært opptatt av Fjordman, aldri har kommentert hans tanker og ideer før 22.juli, og ikke har satt meg inn i hans tekster etter 22/juli, så skal jeg være opptatt av denne personen, enten jeg vil eller ikke vil. Ikke bare det. Jeg går ”langt i å forsvare en ekstremist”. Jeg går ”langt i å skjønnmale hva han står for”, påstår Berglund Steen 8.juni.

Det er ikke første gang Berglund opptrer totalt ubehøvlet overfor sine meningsmotstandere. Det er derfor man ikke får en referanse til ”skjønnmalingen” eller til ”forsvaret for en ekstremist”. Berglund Steen er kjent for nettopp dette trikset: han konstruerer usammenhengende, upresise og ytterliggående påstander med så godt som alltid fravær av konkrete kildehenvisninger, for så å gyve løs med et arsenal av ekstremistetiketter så man kan få følelsen av at det er like før det bryter ut krig.

Dette gjorde han for eksempel i Aftenposten 10.februar i år, som er et godt eksempel på hva jeg prøver å forklare leserne. Bakteppet den gang var at statsminister Fredrik Reinfeldt uttalte at Sverigedemokrater ”ikke måtte bli overrasket” om de utsettes for vold, etter at voldselement på venstresiden hadde gått til flere angrep på partimedlemmer. Denne oppsiktsvekkende uttalelsen ble møtt med taushet i svensk media, og et pseudonym som kaller seg Julia Caesar skrev en kronikk til nettsiden til Human Rights Service, rights.no, der hun i naturlig nok kritiske ordlag refset Reinfeldt og medias unnfallenhet overfor politisk vold. Her er sitatet Berglund Steen brukte i Aftenposten fra Caesars kronikk: ”Hun gir følgende beskrivelse av Sverige: ’Et land der grupper av innvandrere hugger hverandre i strupen og vil hverandres død. Lukten av blod er varm og søt. For den som har fått smaken, er den vanedannende. Den gir en skjønn følelse av mening og innflytelse. Den har dessuten den fordel at den liksom usøkt presser unna alt bortsett fra den søte klissete blodsmaken. Rovdyrdriften tar over. Rovdyret vil jage. Hele dets eksistens er jakten, drivet, å slite byttet i stykker.’ Slik omtales Sveriges innvandrere.” Dette er ”utrykk for et hat som retter seg både mot innvandrere – og formodentlig deres barn,” skrev Berglund Steen og pekte på meg.

Men les det overnevnte en gang til, ha Reinfeldts uttalelse i bakhodet, og bytt ut ”innvandrere” med ”innbyggere”, på svensk invånare, som Caesar omtalte, altså svensker som går til politiske voldsangrep mot andre svensker.

På seg selv kjenner man andre, sier et ordtak.  Så voldsromantikk, voldsfascisme og ekstremisme i ulike avskygninger, må gjerne Berglund Steen gå til sengs med hver kveld. Jeg velger å bruke kreftene på reelle problemer, som den økende diskrimineringen i Norge ikke minst grunnet innvandring fra kulturer der likeverd og likestilling som ideal er fraværende, noe ARS ikke vil ta i da det ødelegger det enøyde fokuset deres, at hvit diskriminerer svart, på bekostning av den minste minoriteten, enkeltmennesket.