Innvandring

Oslos forfall

Hva skal man si om verdens dyreste hovedstad i et av verdens rikeste land, når det offentlige ikke har råd til å ta vare på helsen til de aller minste? Svaret er: fasaden er pen, ja da, men gjelden den vokser og den vokser og den vokser, mens Fabian Stang hever sjampanjeglasset og ikke vil snakke om annet enn alt som går så godt.

Det var egentlig en sjokknyhet Aftenposten formildlet i går. Men andre medier plukket den ikke opp, og det ble heller ikke debatt i Her og Nå eller Dagsnytt 18. For hvorfor ødelegge idyllen?

Født i 1962 – før oljen – og med en far som tjente 12 000 kroner i året som lektor, og en hjemmeværende mor, i en liten leilighet i Arendal der hver krone ble snudd på, var det visstnok aldri knussel i det offentlige helsevesenet. Ja, som andre familier hadde vi også huslege, Doktor Mostue,  som våket over meg en hel natt da jeg holdt på å stryke med i lungebetennelse, fire år gammel. Det husker jeg ikke, men det var visstnok dramatikk, for historien ble jeg fortalt mang en gang i oppveksten, med vekt på innsatsen til den høyt skattede legen.

Vi barna var altså i svært gode helsehender i et helt annet Norge økonomisk sett.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

I Bydel Gamle Oslo er tilstanden for de minste barna et særdeles alvorlig varsel om hvilke tider hovedstaden seiler inn i. At vi skrev rapporten Oslo kommune gjeldstynges i 2011 var således ikke en tilfeldighet. Her kunne vi eksempelvis vise dette grunnet den høye befolkningsveksten:

Fra 2004 til 2014 vil Oslo kommunes lånegjeld øke fra 7 milliarder til nesten 30 milliarder. Dette fører igjen til at Oslo sine gjelds- og avdragsutgifter øker med en milliard kroner fra 2011-2014.

Vi vet at det i flere år har vært uro internt i kommunene grunnet den sterkt økende gjeldsgraden. Konsekvensene måtte bli synlige på ert tidspunkt. Nå avdekkes det at barna i nevnte bydel ikke kalles inn til sentrale helsekontroller som 4 måneders kontrollen, 10 måneders kontrollen og 17-18 måneders kontrollen.  Hvorfor ikke? Det er et ressursspørsmål, svares det fra bydelsledelsen.

Man følger ikke opp viktige helsekontroller som er lovpålagte. Det sier det meste om hvilken ressurskamp som foregår i en bydel der det fødes rundt 1 000 barn årlig.

Den som nok er gladest for at journalister flest synes Oslos tilstand er helt uinteressant er nok Fabian Stang, som venter på neste anledning til å mobbe dem som berettiget er bekymret for hovedstadens fremtid.