Forskjellsbehandling og diskriminering

Ga Marte oss den endelige vaksinasjonen?

Nesten en hel verden er nå grundig informert om islamsk lov sharias iboende kjønnsfascisme og umenneskelighet. Slipper vi i Norge nye runder med debatt om vi skal implementere sharia på norsk jord?

Det skjedde i 2003, og det ble bråk. Heldigvis. Sakens anledning var at etter påtrykk fra HRS påla et  Stortingsflertall fra Frp til SV daværende mindretallsregjering å utarbeide lovmessige endringer for å sikre at muslimske kvinner også får skilsmisse fra den islamske ekteskapskontrakten som ofte ligger til grunn for familiegjenforening og –etablering. Daværende kommunalminister og ansvarlig for integrering og innvandring, Erna Solberg (H), likte dårlig å bli pålagt politikk av flertallsopposisjonen, samtidig som hun fikk dårlige råd av kollegaen på Stortinget, Afshan Rafiq. Rafiq visket de forløsende ordene som skulle gi Solberg kontroll på egen skute igjen: foreslå et shariaråd, der muslimske kvinner kan søke oppnåelse av skilsmisse hos islamske lærde. Konkret sa Solberg følgende til VG 25.mai 2003 om hvorfor departementet hennes ”vil utrede mulighetene for å få etablert et religiøst shariaråd som har myndighet til å utstede skilsmisser i Norge”: – Vi ønsker en dialog med de miljøer dette gjelder. Det er helt klart et ønske om en slik domstol, om vi kan finne en måte å etablere det på i Norge.

Solberg var altså mer enn villig til å vurdere å gjøre sharia operativ i Norge innen familieretten, ekteskap, skilsmisse, arv og barnefordeling. Det handler særlig om den systematiske undertrykkingen av muslimske kvinner verden over, nedfelt i helt ordinær sharia, der mannen har full og enkel skilsmisserett i kraft av sitt kjønn. Kvinner derimot må bevise en rekke misforhold for kanskje å bli tildelt skilsmisse av retten. De klassiske bevisene som kreves er: hun må bevise at mannen er impotent, lider av smittsom kjønnssykdom, lider av sinnssykdom, at han ikke forsørger henne, at han nekter henne å praktisere islam, og/eller at han er voldelig.

Tanken i 2003 var altså et panel med islamkyndige (blant andre imamer) som skulle vurdere om kvinner etter sharia innfrir krav til skilsmisse også fra den undertrykkende islamske ekteskapskontrakten. I dag er det nemlig fremdeles slik at muslimske kvinner i Norge skilles etter norsk lov, men holde fast i ekteskapet ved at ektemannen nekter henne skilsmisse fra den opprinnelige islamske ekteskapskontrakten.

hege_banner_rights_special_778x150

Heldigvis ble den sårede politiske foten satt ned i tide. Men sharia er operativ inn i norsk rett, som doktorgradsstipendiat Katja Jansen Fredriksen viste i 2009  ved at dommere kan akseptere at et ekteskap selv velger å følge shariaens normer i eksempelvis en barnefordelingssak så lenge det ikke går på den alminnelige rettsfølelsen løs.

I Tyskland har de gått noen hakk lengre, antakelig fordi landet har over fire millioner innbyggere med røtter i den islamdominerte verden:

I en sak, som jeg mener går på rettssikkerheten løs for menn, ble en iransk kvinne imøtekommet av retten da hun krevde at den fraskilte iranske ektemannen betalte henne 213 000 euro (!), tilsvarende beløp kontraktfestet i den islamske ekteskapskontrakten til paret, som kompensasjon for skilsmissen. Et annet eksempel er en rettskjennelse som ga kone nummer to medhold i p dele arven etter ektemannen med kone nummer en, altså den offisielle konen. Så har vi saken som vakte internasjonal oppsikt og nasjonalt ramaskrik: en dommer slår fast at en kvinne som er ulydig mot ektemannen, må forvente at han straffer henne fysisk, all den tid hun vet at hun giftet seg med en muslim og hun burde således vite hva som sies om hustruvold i Koranen. Derfor fikk heller ikke den mishandlede marokkanske kvinnen skilsmisse av dommeren.

Så har vi saken om oppholdstillatelse til kone nummer to fra Irak. Det fikk hun, tross det ulovlige ekteskapet, fordi retten mente at det ville være urettferdig å utvise kvinnen etter at hun hadde bodd fem år i Tyskland i det ekteskapelige forholdet.

Og hva med denne? En tysk enke fikk kun en fjerdedel av arven etter ektemannen som var født i Iran. Resten av arven gikk til slektningene hans I Teheran, fordi mannen ikke var tysk statsborger.

Marte-saken og overnevnte saker burde få oss alle til å snu ryggen en gang for alle til sharia og vende nesen mot fornuften, humanismen, likebehandling, likestilling og sekulære domstoler.