Forskjellsbehandling og diskriminering

Sharia vinner frem i Tyskland

Den som har makt vinner frem. Den som truer og utøver vold vinner frem. Derfor henlegges saker i tysk domstol grunnet mangel på vitner og bevis. Det blir et parallelt islamsk rettssystemet, hevder eksperter, som også sier at sharia i seg selv praktiseres i økende grad og siger inn i det tyske rettsapparatet. Det var ingen bombe.

Den tyske muslimske befolkningen har økt til over fire millioner innbyggere, mer enn den etnisk norske befolkningen bosatt her på berget, som er på 3,9 millioner. Det ligger i kortene at med økt antall muslimer, vil også bruken av sharia parallelt med det tyske rettsapparatet øke. Dette så lenge det ikke er tegn til at islam i Europa sekularisere.

Sharia får økende oppbakking i den tyske domstolen. Dét er antakelig mer oppsiktsvekkende. Det er særlig knyttet til familielovverket at sharia refereres til av tyske dommere, skriver Soeren Kern. Det skandaløse er således at kvinners rettigheter knektes med offentlig tysk godkjenning, som når en domstol i byen Hamm 2.juni i år slo fast at den som gifter seg i henhold til islamsk lov i et muslimsk land og senere søker skilsmisse i Tyskland må følge shariaens regler for skilsmisse.

Saken er denne: en iransk kvinne på 23 år inngikk ekteskap i Iran i 2009 med en 31 år gammel iraner. I Iran følger man som kjent sharia.  Ekteparet innvandret så til Tyskland, fikk en datter sammen, for så å separere seg i 2011. Retten ga kvinnen skilsmisse, men ektemannen anket dommen.

Slik jeg forstår det må ektemannen ha slengt ut talaq tre ganger til hustruen, som betyr ”jeg skiller meg fra deg”, og hun har tatt han på ordet, men så må han ha angret seg og derfor endte saken i domstolen, der talaq ble godkjent og også argument for skilsmisse basert på ektemannens forsørgerplikt:

The case involved a 23-year-old Iranian woman who married a 31-year-old Iranian man in Iran according Sharia law in 2009. The couple later immigrated to the German city of Essen, gave birth to a daughter but then separated in 2011. A lower court in Essen granted the woman a divorce in November 2012 and the husband appealed the decision.

The appeals court in Hamm sided with the woman because, according to the German judge, the couple agreed to abide by the principles of Sharia law at the time they were married and thus the case should be decided according to Islamic law, regardless of whether the couple was now living in Germany.

The court ruled that the woman was legally entitled to talaq, an Islamic means of obtaining a divorce by reciting the phrase «I divorce you» three times. The court also said the husband had violated the original terms of the Islamic marriage agreement by failing to provide financial support for his wife for a period of six months.

The ruling has opened another round in a long-running debate about the role of Islam in German jurisprudence.

Supporters of the decision say it is fair and consistent with Article 14 of the Introductory Statute to the Civil Code [Einführungsgesetz zum Bürgerlichen Gesetzbuche, EGBGB], which states that the law governing a marriage generally should be the law of the country in which the marriage took place. But critics of the ruling say it should not be the role of German courts to enforce the arcane provisions of Sharia law.

En annen sak, som jeg mener går på rettssikkerheten løs for menn, er en iransk kvinne som krevde at den fraskilte iranske ektemannen betalte henne 213 000 euro (!), tilsvarende beløp kontraktfestet i den islamske ekteskapskontrakten til paret, som kompensasjon for skilsmissen. Mens en annen domstol vedtok at en muslimsk ansatt kan nekte å håndtere flasker med alkohol, det til tross for at det ikke sies ett ord i Koranen eller andre tekster om at det er forbudt å røre en flaske med slikt innhold, men det er forbudt å drikke innholdet, som jo er en annen skål.

Et annet eksempel er en rettskjennelse som ga kone nummer to medhold i dele arven etter ektemannen med kone nummer en, altså den offisielle konen. Så har vi saken som vakte internasjonal oppsikt og nasjonalt ramaskrik: en dommer slår fast at en kvinne som er ulydig mot ektemannen, må forvente at han straffer henne fysisk, all den tid hun vet at hun giftet seg med en muslim og hun burde således vite hva som sies i Koranen. Derfor fikk heller ikke den mishandlede marokkanske kvinnen skilsmisse av dommeren.

Så har vi saken om oppholdstillatelse til kone nummer to fra Irak. Det fikk hun, tross det ulovlige ekteskapet, fordi retten mente at det ville være urettferdig å utvise kvinnen etter at hun hadde bodd fem år i Tyskland i det ekteskapelige forholdet.

Og hva med denne? En tysk enke fikk kun en fjerdedel av arven etter ektemannen som var født i Iran. Resten av arven skulle gå til slektningene hans I Teheran, fordi mannen ikke var tysk statsborger. 

Så hva sier ekspertene til utviklingen av parallelle rettssystem?

In an interview with the German newspaper Die Welt, Mathias Rohe, an expert in Sharia law at the University of Erlangen, discusses the rapid spread of Islamic law in German jurisprudence. He describes Sharia law as a «highly complex system of Islamic religious and legal norms» and warns, «We must be careful that we are not creating parallel [legal] structures.»

According to Joachim Wagner, a German legal expert and former investigative journalist for ARD German public television, Sharia law in Germany is far more widespread than most people realize, and that this «parallel justice system» is undermining the rule of law in Germany.

In a 236-page book entitled «Judges Without Law: Islamic Parallel Justice Endangers Our Constitutional State,» Wagner writes that, in addition to the use of Sharia law in German courts, Muslims are also establishing a shadow justice system, with Islamic Sharia courts now operating in all major German cities.

Wagner writes that Muslim jurists often seek to settle criminal cases out of court — without the involvement of German prosecutors or lawyers — before law enforcement can bring the cases to a German court.

Settlements reached by the Muslim mediators often mean perpetrators are able to avoid long prison sentences, while victims receive compensation in line with Sharia law. When cases are tried in German courts, victims are often pressured to make sure their testimony in court does not lead to a conviction, according to Wagner.

In an interview with the German newsmagazine Der Spiegel, Wagner describes the Islamic shadow justice system in Germany as «very foreign, and for a German lawyer, completely incomprehensible at first. It follows its own rules. The Islamic arbitrators aren’t interested in evidence when they deliver a judgment, and unlike in German criminal law, the question of who is at fault doesn’t play much of a role.»

When Der Spiegel asked why it was wrong for two parties to try to resolve a dispute among themselves, Wagner replied: «The problem starts when the arbitrators force the justice system out of the picture, especially in the case of criminal offenses. At that point they undermine the state monopoly on violence. Islamic conflict resolution in particular, as I’ve experienced it, is often achieved through violence and threats. It’s often a dictate of power on the part of the stronger family.»

Wagner says political correctness is contributing to the rise of Sharia law in Germany. In an interview with the German broadcaster Deutsche Welle, Wager states: «I’ve studied 16 recent crime cases here with Muslim citizens involved. In almost 90% of all cases where Muslim arbitrators were commissioned, the perpetrators were acquitted by German courts or the cases were dropped altogether by the prosecution for lack of evidence. It’s an alarming finding, and it throws a bad light on our courts.»

Spørsmålet som melder seg, er selvsagt dette: når leser vi en slik artikkel fra den norske domstolen? Jeg husker en forespørsel jeg fikk i 2001 fra en advokat i Bærum som hadde en kvinnelig muslimsk klient i en skilsmissesak. Ettersom ektemannen skilte seg fra henne, ville hun at beløpet stipulert i parets islamske ekteskapskontrakt dersom han skilte seg, skulle tilfalle henne, i tillegg til ordinær deling av boet. Advokaten lurte på hva jeg menet om saken.

Nå er jo ikke jeg bevandret i jussens finurligheter, men jeg var ganske kjapp og tydelig i svaret.