Forskjellsbehandling og diskriminering

Fordømmelse er kritikk av islam

Dommen mot Marte Deborah Dalelv, inviterer til en mer prinsipiell debatt om hvor vi trekker grensene for hva vi tillater under dekke av religion. Skal kritikken av FAE nå frem, må den få FAE til å tre ut av sitt arkaiske og foreldede kvinnesyn, og spørsmålet er om så lar seg gjøre uten at islam som grunnlag for FAEs rettspraksis faller fra hverandre.

Forfatteren er (i ettertid av publiseringen blitt) «anonym filosof»

I kjølvannet av nyheten om norske Marte fengslet i Dubai etter å ha anmeldt en voldtekt, fordømmer norske politikere unisont De forente arabiske emirater (FAE) for måten de behandler kvinner på. Andreas C. Halse, leder, Sosialistisk ungdom, uttaler i Aftenposten: «Det er snakk om et av verdens absolutt mest reaksjonære, autoritære og kvinnefiendtlige regimer, som nærmest har latt det gå sport i å bryte grunnleggende menneskerettigheter. […] Det er noe grunnleggende usivilisert over land som styres etter fundamentalistiske religiøse prinsipper og baserer lovverket sitt på religiøs overtro som systematisk bryter menneskerettighetene.» Halse har et poeng, men hva kan man gjøre? 

Å kritisere FAE for praktisering av sharia i religionen staten er tuftet på, er å blande seg inn i indre anliggender, dvs. rettspraksis, uansett hvor horribel denne måtte være. Halse synes å overse at OIC, dvs. Organisasjonen av islamske stater, ikke anerkjenner FNs menneskerettigheter slik de er fastsatt i FNs menneskerettskonvensjon fra 1948, men selv følger sin parallelle og sharia-baserte Kairo-erklæring fra 1990 med islamsk perspektiv på menneskerettigheter. Vi snakker om to (funda)mentalt ulike og uforenlige verdener; Saudi-Arabia og FAE lever i et mentalt landskap fra 600-tallet, mens vi, slik Halse korrekt påpeker, lever i 2013.   

Ett problem med den norske fordømmelsen, bortsett fra nada innflytelse på rettsapparatet eller myndighetene i FAE, er at fordømmelsen av dommen samtidig er en kritikk av islam. Og kritiserer vi islam, kritiserer vi religionsfriheten, en frihet vi visstnok er sterke tilhengere av.

Dommen tvinger oss til å se nærmere på hva vi tillater i religioners navn. Tillater vi grusomheter, diskriminering og forskjellsbehandling forankret i presumptivt hellige og uforanderlige skrifter, fordi de uttrykker grunnleggende religiøse følelser vi ikke våger å krenke? Om vi er tilhengere av grenseløs religionsfrihet, må vi bare bite i oss FAEs behandling av kvinner. Er vi ikke tilhengere av grenseløs religionsfrihet, hva tenker vi oss å gjøre overfor stater som FAE? Blir det med praten? Hvordan får vi FAE til å forstå at kvinner er likeverdige med menn?  Finnes en mulighet for å få FAE til å likestille menn og kvinner uten at islam for dem faller i fisk, siden forskjellsbehandlingen er en av islams pilarer? 

Dommen mot Marte Deborah Dalelv, inviterer til en mer prinsipiell debatt om hvor vi trekker grensene for hva vi tillater under dekke av religion. Skal kritikken av FAE nå frem, må den få FAE til å træ ut av sitt arkaiske og foreldede kvinnesyn, og spørsmålet er om så lar seg gjøre uten at islam som grunnlag for FAEs rettspraksis faller fra hverandre. Vittige tunger hevder at straks kvinnen i islam slippes fri, opphører islam.