Første gang en fagperson grep pennen og ga beskjed om denne baktalingen av middelalderen var da statsminister Jens Stoltenberg omtalte æresvoldtekt i Pakistan og tvangsekteskap som middelaldersk. Nå er det Aftenposten som er på banen i en lederkommentar i anledning Marte-saken i Dubai. Avisen påpeker at lovverket i Dubai ikke er særlig moderne, og tilføyer at ”Her går tankene snarere til middelalderen.
Dette er ”fullstendig misvisende”, skriver Ole Jørgen Bendictow, professor i historie, med middelalderen som spesiale, samme professor som grep pennen i 2005 da Stoltenberg rotet seg ut i middelalderens juridiske realiteter i seksualsaker i 2005. Vi har aldri i kjent norsk historie hatt fenomen som æresdrap og æreasvoldtekt av kvinner, og derfor reflekterer også lovverket fraværet av disse fenomenene, sier Benedictow.
Om vi av praktiske grunner holder oss i hovedsak til norsk middelalder, og mer direkte til Dubai-saken, så gjelder følgende: Lagtingslovene fra vikingtid til Magnus Lagabøtes landslov, som kom i 1270-årene og sto lite endret fram til 1600-tallet, kjenner ikke æresvoldtekt eller æresdrap. De kjenner bare voldtekt og drap.
Voldtekt er en særdeles alvorlig forbrytelse, det er ubotamål, niddingsverk, med dødsstraff, og all straff gjelder bare menn. Om voldtekten ikke er vitnefast eller åpenbar, «men kvinnen påstår seg voldtatt og sier fra samme dag, skal en full jury av de 12 klokeste menn dømme etter det som de synes er mest sannsynlig og etter den parts forklaring som de finner sannheten nærmest».
Kvinner er altså vitneføre og troverdige også i slike saker, når bevisforholdene ikke er sikre og lagretten må bruke skjønn. De er aldri siktet i slike saker.
Og la dette også være helt klart: Det var heller ikke straffbart for kvinner å ha seksuell omgang utenfor ekteskapet i middelalderen. Men det var straffbart for menn.
Det er utelukkende straffbart for menn og det er utelukkende menn som bøtelegges. De eldste bevarte bøteregistrene er fra slutten av middelalderen og bekrefter at praksis fulgte landsloven.
Om en mann har seksuell omgang med en gift kvinne, har ektemannen etter landsloven krav på full mannsbot (som ved utilsiktet drap), og halv mannsbot «om han finner en mann hos sin mor, datter eller søster, om de ikke har ektemenn».
Det gjelder altså allment etter landsloven at kvinner ikke straffes og bøtelegges for seksuell omgang utenfor ekteskapet, og den gjaldt til ut på 1600-tallet, lenge etter middelalderens avslutning. Dommen i Dubai har ingenting å gjøre med middelalderens samfunn og rettspraksis, og heller ikke med vestlig modernitet.
Så sier Benedictow det rett ut: Marte-saken i Dubais rettssystem handler om det Barth Eide og co aller helst ikke vil ta i sin munn: islam
Den har alt å gjøre med islamsk rettstradisjon. Islamsk og vestlig rettsforståelse har helt forskjellige kulturforankringer og utviklingshistorier. Dommen i Dubai bygger på moderne islamsk rettsstenkning og har sin egen modernitet.
Så må man forholde seg til det, ta sine forholdsregler og inngå de nødvendige avtaler med muslimske stater om norske innbyggeres straffbarhet i slike saker, gjerne også inklusive frivillig utenomekteskapelig seksuell omgang og utveksling av kyss eller kjærtegn, og å holde hender i offentlighet.
Et samfunn der mennesket er pålagt en så omfattende ufrihet, kan det kalles et ”ferieparadis”, slik Aftenposten skrev på lederplass?
At et samfunn der god privat erotikk og også kjærtegn i offentlighet er strengt straffbart skulle være et «ferieparadis», slik Aftenpostens lederskribent formulerer seg, er tankevekkende.
Benedictow viser deretter den himmelropende forskjellen på vestlig kultur og den islamske kulturkretsen i et sivilisasjonsperspektiv. Han nevner ikke Afghanistan, men det gjør jeg, da dette landet viser med all overbevisende dokumentasjon at det er ikke slik utenriksministeren og andre sentrale politikere later til å tro: at alle sivilisasjoner eller kulturkretser utvikler seg i samme retning og ”mot den samme moderniteten”. Kvinner i Kabul gikk i korte skjørt, med håret flagrende i vinden, og de kjørte bil og i det hele tatt… Vi vet hva som skjedde etter revolusjonen i Iran, som ga hovedstøtet til den ulykksalige islamiseringen av Afghanistan og så mange andre islamske land.
Det er vanlig, slik utenriksministeren synes å gjøre, å anta at alle sivilisasjoner eller kulturkretser utvikler seg i samme retning og mot den samme modernitet. Det strider mot all seriøs sammenlignende sivilisasjonsforskning.
De forskjellige sivilisasjoner har sine egne grunnforutsetninger i form av verdier og normer og historiske erfaringer som former menneskenes atferd og derfor samfunnsutviklingen. De har derfor sine egne utviklingsrytmer og -faser, og ulike egenskaper for tilpasning til modernitet i vestlig forstand.
Den europeiske sivilisasjonen har sin begynnelse omkring 500 v.t., den islamske rundt 630 v.t. Det skulle bety, ut fra utenriksministerens tankegang og under forutsetning om samme utviklingstakt, at islamske stater i dag befinner seg omtrent i samme sivilisasjonsfase som Vesten omkring 1870, lenge etter tidlig moderne tid og langt inne i moderne tid i den europeiske kulturkretsens historiske periodisering. For de fleste historieinteresserte vil ulikheten være slående.
Benedictow peker på et annet sentralt trekk ved islamske kulturkretser: den påfallende likheten i lovverket. Særlig er de rettslærde enige i hvordan familielovverket skal tolkes. Kvinners lydighetsplikt, menns forsørgerplikt, menns enkle og raske tilgan til skilsmisse for å sikre best mulig at han ikke har sex utenfor ekteskap hvis han er lei kona (med mer), kvinners mangel på frihet og derav vanskelige tilgang på skilsmisse, mannens eierskap overfor barna osv. Enten du er en konservativ Bushra Ishaq eller en rabiat islamist som Ubaydullah Hussein, er man enige i grunnprinsippene her. Resultatet er at man skaper failed states, altså stater uten et velfungerende demokrati, uten høy verdiskaping (ikke minst fordi kvinnene er tjoret hjemme), og en svak rettsstat.
Samfunn bygget på islamsk tro og kulturtradisjon har mange åpenbare fellestrekk og til det hører sterk konservatisme og vilje til forankring i koranen og andre grunnleggende islamske skrifter og tilknyttede sharialover.
Det gir sterk forankring i islamsk rettstenking som er høyst ulik Vestens med dype forankringer i antikk kultur, romerrett og germansk rettstenkning. Islamske samfunn har derfor aldri hatt renessanse eller opplysningstid i vestlig forstand. Islamsk sivilisasjonsutvikling har andre rytmer og faser basert på egen kulturforankring
Muslimske land synes langt på vei å ha til felles svak utviklingskraft mot modernitet i vestlig forstand og svak evne til å forme stater med høy verdiskapning, sterk rettsstat og demokrati. De viser sterk evne til å fastholde og utdype islamske verdier som premisser for det gode og riktige liv og for samfunnsbygging.
Så avrunder Benedictow med en brannfakkel: han ”drar innvandringskortet”: muslimer i Norge er redde barna skal bli preget av norsk kultur og mentalitet. De er altså redde for modernitet og humanisme. Hva vil dette bety for fremtiden til Norge? Vår ”utviklingsretning”?
Det kan ikke diskuteres i form av sant og usant, rett eller galt, men det kan diskuteres i form av virkninger og ansvar for sine valg og sine liv. Det blir derfor også tankevekkende når Aftenposten rapporterer (19.07) at ikke-vestlige innvandrere, især med muslimsk bakgrunn som det kan synes, ikke ønsker at de eller barna deres skal bli for norske, klart preget av norsk kultur og mentalitet.
Det vil over tid endre innholdet i de kollektive atferdsmønstrene som summerer seg opp i utformingen av det norske samfunnet og dets utviklingsretning og utviklingskraft.
Jeg mer enn aner at professoren frykter nettopp det han allerede har påpekt som et generelt fenomen: ”Det strider mot all seriøs sammenlignende sivilisasjonsforskning” å tro at ”alle sivilisasjoner eller kulturkretser utvikler seg i samme retning og mot den samme modernitet”.
Jeg har aldri registrert en klarere advarsel fra professoralt hold om hvordan større doser med islam kan kjøre vår sivilisasjon mot mørket.