Innvandring

Ekstremkontroll

Aftenpostens hovedoppslag i dag handler om ekstremkontroll blant ikke-vestlige innvandrere med opphav i ekstrempatriarkalsk og kvinneundertrykkende æreskultur som særlig trives i islamdominerte miljø. Det siste skal helst bare ikke sies rett ut. Vi snakker altså om et fenomen som har vært kjent i Norge i over 20 år. Men nå skal det tas på alvor, visstnok. For nå kan ingen lengre benekte faktiske forhold fordi problemene har grodd fast. Noe som klinger kjent?

Den første saken om tvangsekteskap kunne jeg skrive for Dagbladet 8.november 1992 grunnet blant annet ei 18 år gammel jente født i Norge av pakistanske foreldre. Hva fortalte hun? Jo, om ekstremkontroll, som begynte fordi hun gikk vestlig kledd, hun tedde seg vestlig, hadde norske venner osv. Foreldrene opplevde at de ikke hadde kontroll på henne. Derfor tok de henne med til Pakistan da hun var 16 år. Bakgrunnen for dumpingen og frihetsberøvelsen var denne (her fra boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap, 1998):

Sima hadde blitt grovt mishandlet hjemme ettersom foreldrene mente jenta var blitt «for norsk» i oppførsel og holdninger: «… klærne mine, sminken min, språket mitt, alt var for dem tegn på at jeg var på vei til å bli en moralsk forkastelig og vestlig kvinne.» På grunn av tydelige tegn på mishandling, alarmerte skolen Barnevernet som tok over omsorgen for jenta. Hun bodde på ungdomshjem i vel ett år. Foreldrene klarte til slutt å overtale Barnevernet til å gi dem omsorgen tilbake. De lovet at mishandlingen skulle opphøre. Sima ble sendt hjem igjen. Ikke mange dagene etterpå satt hun på fly til Pakistan.

I hovedstaden Islamabad låste de Sima inne i en leilighet som tilhører familien. Der ble hun kontinuerlig overvåket av mannlige familiemedlemmer. Hensikten var å «gjøre henne pakistansk»: «… de klarte å forandre meg, det ytre – klær og hårstil – men tankene og følelsene mine kunne de ikke forandre.»

hege_banner_rights_special_778x150

Hvorfor ble ikke dette tatt på alvor umiddelbart av norske myndigheter? Jeg tror svaret er tredelt: aktuelle organisasjoner som skal informere myndighetene om integreringsproblem, ingen nevnt, ingen glemt, valgte å tie om ekstremkontroll så vel som tvangskekteskap, kjønnslemlestelse og alt annet som kan stille nye grupper i et lite flatterende offentlig lys. Dernest: myndighetene ble tutet ørene fulle fra samme hold om at nevnte problemstilling omhandler et fåtall. De valgte å tro på de som verken er nevnt, eller glemt. Det er jo tross alt også langt mer behagelig. Slik Audun Lysbakken opererer: han vil så gjerne snakke om alt det som går godt innen integreringsfeltet. Derfor liker han ikke HRS.

Det handler altså om tusener av barn og unge i Norge i dag som opplever trusler, vold, overvåkning, frihetsbegrensninger av ulike slag, nedverdigende språkbruk (som ludder og hore), både i hjemmet og ute for å beskytte familiens såkalte ære. Og verst går det utvover jentene. Og verst er tilstanden i familier der islam har forkjørsrett. Sistnevnte skal bare helst ikke sies.

Ifølge IMDi har antallet unge som ber om hjelp mot ekstremkontroll doblet seg fra 91 tilfeller i 2011 til 173 tilfeller i fjor.

Dette er selvsagt bare toppen av isfjellet, som også Mikael Cruz, minoritetsrådgiver på skoler i tre bydeler i Groruddalen mener.

Minotenks leder Linda Alzaghari, har en underlig formulering om temaet. Hun mener ekstremkontroll er utbredt, men så kommer det et men:

Denne typen kontroll er noe mange opplever, men ikke alle opplever det som noe veldig stort problem, sier Linda Alzaghari, daglig leder i Minotenk.

 ”Ikke alle opplever det som noe veldig stort problem”, som betyr at de har resignert, de har akseptert å leve med frihetsberøvelse og trusler og vold?

Deretter påstår Alzaghari at problemet ikke er økende, tvert om er det nedadgående! Hva som ligger til grunn av fakta for denne påstanden, får vi ikke vite.  

Fenomenet ekstrem kontroll er i seg selv er ikke økende, det er heller motsatt.

Men så lenge innvandringen fra ikke-vestlige land fortsetter på høyt nivå, så er det vel svaret heller motsatt, hvis man legger logikk til grunn for resonnementet: for ti år siden var færre barn og unge i Norge utsatt for ekstremkontroll, eller? For 20 år siden enda færre? Og om 20 år, dersom det ikke føres en helt nye integrerings- og innvandringspolitikk, vil fenomenet være langt, langt mer utbredt enn i dag og helt utenfor myndighetenes kontroll.

Mikael Cruz summerer opp situasjonen slik, en oppsummering jeg mener vi kan sette to streker under:

Cruz mener det er to fallgruver hjelpeapparatet ofte går i: At respekten for kultur veier tyngre enn hensynet til norsk lov, og at man undervurderer omfanget av æresrelatert vold.