Ytringsfrihet

Kronikk: Vi vil leve i vår ånd

I avisen Dagen har Hege Storhaug kronikken i dag med utgangspunkt i essay hun har skrevet i boken Ny vind over Norge som lanseres senere i dag.

Kronikk i Dagen 10.juni 2013, av Hege Storhaug, basert på essay med samme tittel, i boken Ny vind over Norge. 16 artikler om frihet og ansvar.

Vi vil leve i vår ånd

Vi gudeløse som tilber ytringsfriheten høyere enn alt annet, måtte gå en runde med vårt forhold til guder og profeter etter det som fremstår som et sant mirakel i vår tid: ytringsfrihetskjempen Lars Hedegaard overlevde attentatet mot ham ved inngangen til sitt eget hjem i København 5.februar i år.

hege_banner_rights_special_778x150

Det skulle rett og slett ikke være mulig.

Som han skrev til meg i en e-post to dager etter at kulen føyk rett over hodet på han:

”Det er mærkeligt, at jeg ikke er død efter at have fået en pistol affyret på mindre end en meters afstand”.

Han avrunder slik:

”Jeg har det godt og vil fortsætte kampen med større styrke end hidtil.”

Hvem er så denne 71 år gamle mannen?  Lars er en av de sjeldne islamkritikerne med en venstreideologisk historikk, og, som han sier det, bruker han alltid marxisme som politisk analyseverktøy, også opp mot islam. Han er utdannet historiker og bevandret i journalistikkens korridorer, også som redaktør av avisen Information. Det var da han sammen med to kolleger skrev fagboken I krigens hus. Islams kolonisering af vesten i 2003, at islamballen begynte å rulle og etiketter som fremmedfiendtlig ble søkt klistret til han. Det hele endte med at han og venner opprettet Trykkefrihedsselskabet (TFS), der jeg er rådsmedlem.

Siden den gang har Lars vært høyt og lavt i kampen for det frie ordet, og ikke minst hentet forfulgte islamkritikere til TFS sin scene i København. Som Europas gjeveste trofé for wanna be-terrorister, Geert Wilders, gjevest fordi han er den mest profilerte islamkritikeren i Europa og dertil folkevalgt politiker i Nederland.  (Her bør det europeiske alvoret understrekes med bred penn: Wilders leder et demokratisk parti, Frihetspartiet, et av de største partiene i Nederland.)

En annen i rekken er Sabatina James, født i Pakistan, vokst opp i Østerrike, og som nå lever et liv i dekning i Tyskland etter at faren har lovet å fjerne henne fra jordens overflate fordi hun konverterte fra islam til katolisismen. Hun har hendene fulle med islamkritiske foredrag og bøker. Nå er hun villig til å ofre resten av livet i kampen for det gode samfunnet. Kun 32 år gammel. I sitt nye hjemland Tyskland, der den kompromissløse statsviteren, politiske filosofen, skribenten og debattøren Hannah Arendt, død i 1975, tok et nådeløst oppgjør med alt som er totalitært. Uten frykt for å miste livet av den grunn.

Og, ikke minst, vår egen Vebjørn Selbekk, totalt sviktet av vår regjering, akademiske elite og redaktører, endog da han hadde mer enn 50 drapstrulser hengende over hodet i 2006, fordi han i opplysningstidens ånd hadde skrevet en sober og oppklarende artikkel i (daværende) Magazinet om hva den såkalte ”karikaturstriden” handlet om, ledsaget av en faksimile av Jyllands-Postens utgave 30.september 2005, som presenterte tegninger av Muhammed. Den politiske jakten på Selbekk endte med for meg et av de mest svikefulle bildene i norsk samtid: sviket mot vår egen umistelige kulturarv, opplysningsånden og ”kjettere” som Henrik Wergeland og Arnulf Øverland: Selbekk, statsråd Bjarne Håkon Hanssen og lederen for Islamsk Råd i ”forsoningsmøte” i regjeringens korridorer. Et møte som artet seg som en ren kapitulasjon for mørkekreftene. Der endog Islamsk Råd sa følgende – med regjeringens velsignelse – da unnskyldningen for å ha krenket religiøse følelser ved bruk av ytringsfriheten falt: Selbekk trengte ikke frykte lenger for sitt liv. Han var nå under Islamsk Råds beskyttelse!  

Jeg må skynde meg å legge til her at Selbekk ikke beklaget publiseringen, men han beklaget, forståelig nok ut fra den makabre trusselsituasjonen, at han hadde såret de som mente seg krenket.

Selv om vi ikke vet hvem om som avfyrte pistolen i København og med hvilket motiv, er det nærliggende å tro at den unge mannen med arabisk eller pakistansk utseende, handlet grunnet Lars’ forsvar av frihetsverdiene og mot islamisme. Så skulle man tro at særlig media ville reise seg med et løvens brøl i forsvar for en forsvarer av deres levebrød – det frie ord – en mann som endog er deres pressekollega. I erkjennelsen av at påstått gudegitt juss, sharia, er implementert på europeisk jord.  

Men, nei. Det ble tvert om straks anført at Lars har vært tauet for domstolen for lurvete uttalelser under en julefrokost i sitt eget hjem da han ble intervjuet av en venn, og uten Lars’ vitende ble han videofilmet, et intervju som ble lagt på nettet uten at han hadde fått det til godkjenning. Slik falt de grovkornede og unyanserte ordene som førte til en frifinnende dom: «de voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far.»

Jeg registrerte ikke en eneste norsk avis som i timene etter drapsforsøket ikke trykket overnevnte sitat og delte ut etiketter som antyder indirekte offerskyld: ”den kontroversielle”, ”den rasismeanklagede”, ”den muslimhatende”. 

Det var nettopp statens rettsforfølging av Lars for rasisme som kan ha ledet opp mot attentatet. Gjennom de tre rettsrundene ble han et meget kjent offentlig ansikt, og dermed et legitimt mål for dem som er mer opptatt av en død påstått profet enn opplysning og humanisme.

Det presserende spørsmålet er: Er norske journalister, redaktører, meningsdannere og politikere villig til å ofre skinnstolen i de sobre salongene – i opplysningstidens ånd – i møtet med totalitære krefter, nå ikledd voldelig religiøs overtro?

Nettopp hendelsen i København 5.februar i år styrket min dystre opplevelse av at verken på den røde eller blå politiske siden finnes det en genuin vilje til å stå opp for det som er størst av alt, friheten.  Jeg registrerte ikke en eneste lederkommentar i toneangivende medier som stilte seg skulder ved skulder med Lars. Og jeg merket meg med bestyrtelse at i den avisen som liker å tro at den er Norges fremste, Aftenposten, signerte politisk redaktør Harald Stanghelle en helsides kommentar om hendelsen i København – uten å nevne islam eller islamisme med ett ord! 

Stanghelle gikk lengre enn noensinne i å utrykke bekymring for ytringenes fremtidige kår: ”Vi ser en utvikling som inviterer til en selvsensur som kan sette oss flere tiår tilbake.” Han fryktet ”et innskrenket ytringsrom” (7.februar). Jeg mer enn ante en klar resignasjon i Stanghelles uttalelser, og for en kontrast til holdningen til Lars: ” Jeg (…) vil fortsætte kampen med større styrke end hidtil.”

Kunne man i det minste forvente at en politisk redaktør sa det rett ut, og i tråd med punktlisten for forsvar av ytringsfriheten til den britiske forfatteren og kommentatoren Nick Cohen: ”Hvis du er redd, ha i det minste guts til å si det ”?

Et moment er å la den personlige frykten gi etter for krefter som vil tvinge oss til å leve på en annen måte. Et annet moment er ønsket om å fastholde posisjonen i de sobre salongene. Ja, for det koster å stille seg skulder ved skulder ved de som våger å gå mot strømmen, og de som forfølges, de som de fleste kappes om å ta avstand fra da de ikke innehar de samme standpunkt som konsensuseliten.

Den personlige friheten er tapt i hverdagen til Lars. Men Lars’ motsatser har derimot tapt samvittighetslivet.

 

Rent bortsett fra det, har de beholdt alt.