Vold og overgrep

Kabylia – kampen for frihet og selvstendighet

I dag feirer kabylere Kabylias nasjonaldag. Men det kabylske folkets frihetskamp er lite synlig i vestlig media. Grunnen kan være at den foregår i det stille, på en fredelig måte og uten blodige hendelser, terror og voldelige konfrontasjoner. Det passer dårlig inn i medienes streben etter sensasjonelle oppslag og krigstyper, mener Kaci Hamadi.

Av Kaci Hamadi

Kabylers kamp forgår med fredelige midler, og kan oppsummeres i et sitat fra en kabylsk aktivist: «Vi nekter å myrde barn for å få oppmerksomhet».

Ikke-vold er hele kampens essens, det er en kamp for frihet og den kampen rimer ikke med bruk av vold.

hege_banner_rights_special_778x150

Historisk bakgrunn

For å forstå den kabylske kampen for frihet er det nødvendig å gi en kort historisk bakgrunn:

130614-1_kartKabylia er en region i Nord-Afrika, en del av Tell Atlas-fjellene og ligger ved kanten av Middelhavet i deler av Algerie. Kabylia strekker seg over flere fjellområder der det finnes hundrevis av landsbyer på toppen av fjellene, der hver landsby var organisert som en selvstendig republikk.

Kabylere anerkjenner ikke Algerie som sitt land, men mener at deres områder er okkuperte. Landsbyene har vært vanskelig tilgjengelige for de forskjellige invaderende nasjoner og har derfor vært særdeles problematisk å seire over.

Kabylia har i årtusener vært sentrum for motstand mot de forskjellige invasjonene i Nord-Afrika, fra henholdsvis fønikere, romere, bysantinere, vandaler, arabere, tyrkere og franskmenn. Frankrike startet erobring i 1830 og lyktes i 1857 å annektere de uavhengige kabylske samfunnene og legge det innunder landet de skapte: Algerie. Navnet ble opprettet på grunnlag av en resolusjon laget 14. oktober 1839 av general Schneider, den franske forsvarsministeren, som erklærte at navnet skulle brukes av alle militære og sivile autoriteter. Kabylia mistet dermed også sin fullstendige suverenitet, etter et opprør i 1871. Kabylia engasjerte seg i frigjøringskampen i 1954 og betalte den tyngste prisen: I 1962 befant Kabylia seg uten administrativ eksistens, fratatt sine rettigheter og kulturelle identitet, og i tillegg tvangsunderlagt arabisering og islamisering fra den sentrale regjeringen i Alger.

Sentrale Nord-Afrika kom under islams dominans på 700 tallet. Etter frigjøringen fra fransk kolonistyre ble islam statsreligion. I 1984 ble islams rolle styrket ved at den konservative fløyen av FLN (Front de Libération Nationale) fikk flertall for å innføre islamsk familielovgivning. Etter politiske uroligheter i 1988 markerte fundamentalistiske grupper og partier seg som viktige deler av opposisjonen. Etter 1991 har landet opplevd borgerkrigslignende tilstander hvor ekstremistiske grupper har spilt en fremtredende rolle.

130614-2Til tross for alle de forskjellige mekanismene som ble satt i gang av den algeirske staten for å avidentifisere kabylere og smelte dem inn i den arabiske islamistiske formen, har det kabylske folket ikke bare kjempet med hell for å bevare verdier som sekularisme og demokrati, men også maktet å strukturere sin kamp på en fredelig og bærekraftig måte, uten bruk av vold.

Uniformering av identitet

Hver folkegruppe som kalles berber, slik som for eksempel tuaregene eller mozabitene, har sine egne sosiokulturelle særegenheter og har felles tilhørighet også gjennom språk, kultur og en kollektiv hukommelse som forener dem som folk:

Tuaregene er kjent som et omreisende folk og for å reise med vinden. De blir ofte omtalt som «det blå folket»: De bruker fargestoffet indigo i sine tekstiler som gjør at de fremstår som blå på kroppen, da fargen trekker inn i de øverste hudlagene og ikke lar seg vaske av. Tuaregene er også kjent for sine kamelkaravaner i Sahara-ørkenen, der de gjennom århundrer har ferdes med «ørkenens gull» – salt – fra de fjerne og utilgjengelige saltgruvene i Sahara til mer tilgjengelige handelssentra. Dette folket lever på den okergule jord, hvor solen er vakrest i verden.

Mozabiter er et annet berberfolk, som er kjent for å være gode kjøpmenn og ærlige og smarte forretningsfolk, og for å være ekstremt solidariske med hverandre. De er lærevillige og foretaksomme, men har en strengt tilbaketrukket livsstil, på grensen til asketisk. De er stolte av sitt isolerte samfunn og ønsker å bevare det slik. Mozabitene er gjestfrie mot sine egne, men åpner ikke så villig hjemmene sine for fremmede, ikke engang for algeriere.

I 1824, før den franske kolonialismen landet på kysten av Nord-Afrika, beskrev det amerikanske konsulatet i Algerie det kabylske folk som frihetens og likhetens folk – med rette. Det kabylske folkets drømmer følger i fotsporene til folkegrupper som sto for frihet, rettferdighet, menneskerettigheter, vern av natur, økologi, respekt for ulikheter, sekularisme, humanisme, kunst og kultur og den industrielle revolusjon. Det kabylske folket drømmer ikke om å resitere Koranen utenat, eller om himmelske belønninger i et liv etter døden. De drømmer om frihet, rettferdighet, velstand, lykke, ære og verdighet, som folk og for sitt folk.

Vårt formål er ikke å informere om de spesifikke særtrekkene til de forskjellige berberfolkegruppene, men å gi det norske folk informasjon om Kabylia-saken, hva den går ut på, historikken og dens oppturer og nedturer. Det er en tidevannsbølge der den ideologiske kroppen til «den arabiske nasjonen» forsøker å knekke folkets stemmer, og der uniformering av identitet og individualisme slår sprekker i frihetens søyle. Overalt høres stemmer som roper, særlig i Nord-Afrika, i Marokko, Tunisia, Libya, Mali, Niger og Kabylia, det er en oppvåkning og en kamp for en umistelig rett til å gjenvinne sitt hjemland på verdig vis, i samsvar med deres forfedres verdier, og motsatt i strid med «arabisk-muslimske» verdier som er preget av intoleranse, fanatisme og et dypt hat til «de andre», de ikke-troende.

Den islamske vinteren

Vi vet imidlertid at det er lettere å gjøre krav på en samfunnsmodell enn å foreslå en, det er lettere å stole på en allmektig leder enn å bygge et land. Se bare på lemlestingen av post-diktaturene i de arabiske samfunnene, der snakkes det ikke lenger om den arabiske våren, som var en grandios drøm hos et undertrykket folk. De som våget å si nei til ufrihet og diktatur ble hjemsøkt av den grønne fascismen, og mange kvinner og menn døde for sine vakre idealer.

Disse pragmatiske islamistene benyttet sjansen i kaoset, de kom og plukket den modne frukten som var lett og søt, laget av sinte folk, og hevder at de er ubestridte frelsere sendt fra himmelen for å regjere. Den arabiske våren brakte med seg den iskalde islamske vinteren.

En forenklet analyse av den islamske vinteren kan være dette: Islamisme er et resultat av diktatur, og et frelsende bytte mot diktatorer: Ben Bella, Nasser, Assad, Boumedienne, Bouteflika, Mubarak, Gaddafi, Ben Ali og så videre. I flere tiår har folks verdighet blitt skitnet til, penger stjålet fra folket, udannede har regjert slik bare konger kan drømme om, med alle djevelske rettigheter. Og så plutselig trer noen frem, en mann som spiste sammen med avskummet, og sier til folket: Ta min hånd, så skal jeg hevne dere! Folk tar takknemlig hånden hans, men straks sier han at løsningen står i den lille grønne boken, med all dens tilbehør.

Kampen om modernitet, likestilling, sekularisme og frihet 

Mine norske venner ønsket å vite om Kabylia vil gi etter for de retrograde kreftene, tatt i betraktning midlene som er brukt for å arabisere og islamisere dette folket, og hva som er deres posisjon i forhold til dette? Spørsmålet er mer enn legitimt, det mine venner ønsker å få svar på er om det kabylske folket vil bukke under like lett for reaksjonære krefter, som andre folk har gjort av den «arabiske våren».

Mitt ønske er å få det norske folk til å forstå at det kabylske folkets kamp ikke er en rase- eller etnisk kamp. Det kabylske folkets kamp ligger i verdier og ideer de har og har hatt i årtusener, og dette er i dag mer enn noen gang truet av arabisk-muslimske krefter. Det er en kamp mellom islamsk retrograd obskurantisme på den ene siden og modernitet, likestilling, sekularisme og frihet på den andre.

130614-3Kabylenes kamp er global, demokratisk, sekulær, humanistisk og egalitær. Det er en kamp som har blitt håndtert av kloke kvinner og menn, av intellektuelle med pasifistisk grunnverdi, og kabylere kan være stolte av å si at vold og drap aldri har vært en del av denne kampen gjennom historien. Fienden har aldri nølt med å drepe deres barn, men likevel har kabylernes idealer og metoder vært dypt pasifistiske, og består slik den dag i dag.

Et demokratisk og sekulært krav

Kampen for Kabylia er en kamp som har blitt formidlet av poeter, antropologer, forfattere og kunstnere gjennom tidene, en effektig metode for å styrke kampen og spre budskapet, igjen og igjen gjennom generasjonene, fra hyrdinnen i de høye åser, til arbeideren i fabrikken, fra en analfabetisk bestemor bak veven til sitt barnebarn, som alle daglig lider under arabifiseringen.

Jeg vil fortelle mine norske venner med noen få ord, uten å gå inn i detaljene om Kabylias lange historie, om de store begivenhetene som har dannet det kabylske kravet:

I 1949 oppstod en krise mellom arabere og kabyler om mangelen på demokrati i det algeriske nasjonalistiske partiet. Dette var første gang i den nasjonale historien at kabyler åpent hevdet sin rett på sin språklige og kulturelle identitet, og viste vilje til å gjenvinne historien. Kravet ble raskt undertrykket og mange kabylske aktivister ble likvidert. Noen av dem ble angitt av arabomuslimene til de franske undertrykkende koloniale styrker, og ble så henrettet, det vil si giljotinert.

Målet med å likvidere berberistene var å marginalisere deres drøm om sekularitet, siden dette sto fjernt fra arabisk-islamisme. Denne voldelige tilnærmingen førte til at berberspørsmålet ble satt i parentes under frigjøringskrigen mot kolonistene i Algerie, siden en samlet kamp var nødvendig. Selv om den gikk under jorden, dukket den opp ved flere anledninger med krav om uavhengighet senere. Alle deltakerne i den berbiske krisen i 1949 var tilhengere av et algeirsk Algerie, altså hverken kabylsk eller arabisk, men et mangfoldig og demokratisk og samlet Algerie.

Dette var opprinnelsen til den langvarige og bitre reisen for å fremme den kabylske saken, og forankringen i universelle og demokratiske idealer var allerede til stede og satte en mal for videre kamp. De fleste aktørene har vært i mot det arabisk-islamske hegemoniet og var for det meste imot infiltrasjon av det islamske reformistiske i det algeriske Folkeparti (PPA). Det overveldende flertallet, om ikke alle, ble gjennomsyret av fransk kultur og fransk litteratur. På dette tidspunktet ble intellektuelle arabere dratt mellom to store ideologier i fremdrift: Panarabismen, en politisk sekulær bevegelse og språklig arabisk ideologi, og islamismen, med fødselen av Det muslimske brorskapet i tjueårene. Derfor fantes det heller ikke en eneste arabisk intellektuell som har støttet saken eller sagt et ord om dette problemet, som er så viktig og kjært for en hel folkegruppe.

Ben Bella, den første algeriske president, avsatt av Boumediene, uttalte i 1962 at «Algerie er arabisk», som siden er gjentatt mange ganger. Dette fikk kabylene til å reise seg igjen og si ifra, for etter sannsynligvis å ha betalt hovedtyngden av blodprisen i krigen mot franskmennene for å befri seg, måtte de denne gang forholde seg til en ny type fiende. De bestemte seg for ikke å overgi seg, men heller forskanse seg i fjellene og stå inne for sitt legitime krav om et demokratisk, mangfoldig og sekulært samfunn. Men araberne kjente godt til kabylenes kjærlighet til fedrelandet, og ga beskjed om at de måtte redde landet fra angrep fra Marokko og Hassan II, og det som arabomuslimene ønsket skjedde også.

Poesi i kampen

70-tallet var tiåret da mennesket skulle frigjøre seg over hele verden. Dikterne og sangerne Idir, Ferhat, Abranis Djamel Allam, Ait-Menguellet, Slimane Azem og mange andre, fant grobunn for å vekke en kabylsk idealisme blant folket. Populære diktere slik som Mohya, eller den mytiske Mohan Ou Mhand, blomstret på leppene til alle kabylere.

Menn og kvinner krevde sin historie og identitet tilbake, og de hadde ingen frykt, stilt foran de ivrige pan-arabistene og skjegget til Boumedienne, for poesien viser vei, med sin sta rampetehet. De kabylske fortellingene som vi fortalte med melodiøse stemmer rundt våkenetter ved bålet, det var Anzgar-sangen for den hedenske guden som befrukter regnskyene og horisonten, det var gitaren til Idir som hulkende nådde oss i vår likegyldige stillhet, det var diktet som Ait-Menguellet fortalte oss en historie om at kjærlighet først og fremst er en erobring av meg, et eventyr i seg selv, og det var stemmen til den uskyldige hyrdinnen som gråt frem en høylytt tone av Slimae Azem eller Zedek Mouloud.  Poesi, forteller jeg mine venner, har denne knusende evnen: Den avvæpner hat og bevæpner med mot.

Selve juvelen i kronen 

20 april 1980: En konferanse i regi av Mouloud Mammeri, som skulle omhandle gamle kabylske diktere, blir forbudt av myndighetene. Dette fikk folk til å mobilisere og samles, studentene strømmet ut fra universitetene, det kabylske folket kom ned fra sine fjell, landsby etter landsby, konføderasjon etter konføderasjon, og alle gikk for å møtes i Tizi-Wuzu, Kabylias hovedstad, for å forsvare sin årtusen lange identitet og samlet fordømme den grusomme undertrykkelsen regimet sto for.

Offisielt er Kabylia et arabisk land, alle skilt er på arabisk, og som en aksjon fjernet kabylene alle disse slik at ingen skilt skrevet på arabisk var å finne igjen i hele Kabylia. Dette førte til at den arabomuslimske kolonimakten isolerte hele det kabylske landet fra omverdenen og okkuperte universitetene. Slag, undertrykkelse og voldtekt av kvinnelige studenter var svaret fra de algeriske myndigheter.

Dette er utvilsomt en betydelig hendelse, ikke bare for det kabylske spørsmålet, men også for hele den berbiske frigjøringskampen. Dette var det første massekravet som var demokratisk siden uavhengigheten i Algerie. Det var uvanlig at et folk sto opp for å kreve sin rett, sin autentiske del av diktet som binder dem sammen til årtusener av historie, og eksistens på en jord som måtte forsvares mot endeløse forsøk på erobringer. Folket ønsket å drikke seg beruset av diktene, som den ekte nærende kilden den var. Folket forsto noe monumentalt og revolusjonerende: At å kalle kabylene for arabere var en uforskammet løgn, et identitetstyveri. Kabylene har aldri vært arabere og hadde heller ikke noen ønske om å bli det, og å være noe de ikke er. Fengsling, tortur og undertrykkelse kunne ikke endre på dette, vi er det vi alltid har vært: Berbere. Punktum.

Sjelden har vi sett et samfunn der folk gjør et massivt opprør for et dikt. Jeg er overbevist om at det er her den virkelige styrken til det kabylske folket ligger: dikteren er i episentret av kravet fordi dikteren først forsvarte en idé om å leve sammen på en måte som er å se blant de mest utviklede samfunn i verden. Dikteren har alltid fremmet tanken om separasjon av religion og stat, om toleranse og aksept av andre, rettferdighet, likeverdighet og solidaritet.

Den kabylske svarte våren

To begivenheter førte til demonstrasjoner som lanserte den kabylske saken i resten av verden, og legitimerte opprettelsen og eksistensen til bevegelsen for selvstyre i Kabylia (MAK): Mordet på dikteren Lounes Matoub i 1998, og senere blodbadet i 2001, der 126 personer ble myrdet i det som ble kjent som «den kabylske svarte våren».

Den nye bevegelsen er et nytt skritt som nærer kravet, som fornyer det, som gir den energi. Om man er for eller imot MAK, så er likevel dens fødsel unektelig et resultat av den benektelse, selve fornektelsen, av en avkulturisering. Sannheten er at selve begrepet demokrati skremmer arabiske muslimer, fordi man i et demokrati må svette for å fortjene, må overvinne seg selv for å oppnå noe, man må arbeide for å bygge. Sannheten er at uniformering er en stygghet der uvitenheten vokser best. Jeg ønsker å fortelle mine venner at Kabylia vil holde ut og vinne med sin ikke-voldelige kamp, fordi denne kampen nettopp reflekteres i lyset av poeter og kunstnere, av menn og kvinner som ønsker at menneskelige og universelle verdier skal prege sine samfunn. Islamismen ønsker ikke dette, og den vil knekke sammen, sammen med pan-arabismen, slik det også har skjedd med alle andre erobrere, som vært nødt til å vende tomhendte hjem.

Jeg sier det igjen: Våre kabylske landskap fostrer ikke stygghet. I den kabylske kampen råder diktet grunnen, diktet er overalt, som en hyllest til livet og det vakre. Ferhat, Mammeri, Feraoun, Idir, Fares, Ait Menguellet, Djaout, Amran, Amrouche-familien, alle er der, også de er en del av kampen.

Det er hugget i fjellet, i opprørske dikt. Det er sosiologisk. Det er historisk. Således vet jeg at et demokratisk Nord-Afrika vil bli oppnådd gjennom Kabylia.

Les også Tamurt.info: Kabylia honored at the French National Assembly: Ending a Historical Misunderstanding og Kabylia Blogg

Kaci Hamadi er kabylsk berber, født i Algerie i 1954, i begynnelsen av frigjøringskampen mot Frankrike. Krigen varte i 7 år, til 1962 og i løpet av de årene så han knapt en voksen mann, de deltok alle i denne krigen som de trodde skulle frigjøre dem fra undertrykkelse. Hans far emigrerte til Frankrike, og etter krigen flyttet familien etter. I slutten av tenårene flyttet Kaci tilbake til Algerie, som han så på som sitt hjemland, men landet var nå helt fremmed for en kabyler, det var blitt et arabisk-muslimsk land. I dag lever Kaci i Norge sammen med sin familie. Han traff sin norske kone under hennes opphold i Paris. De har to døtre.