Statistikk

Andelen innvandrere i 2100 – øh, hva sier SSB?

Dagens lærdom: Journalister i Norge burde hatt forbud mot å referere statistikk inntil de maktet å lese en statistikkrapport og Statistisk sentralbyrå (SSB) burde blitt pålagt formidlingskurs.

Overskriften lyser mot oss i dag: SSB: 21 prosent innvandrere i Norge i 2100, hvorpå vi får vite at ”I en ny rapport som ble lagt fram mandag går det fram at andelen innvandrere i Norge vil vokse fra 9 prosent i 2010 til 22 prosent rundt 2076, og deretter avta til 21 prosent i 2100.” (Her sitert fra NTB-meldingen).

Ut fra medias tolkning skulle vi tro at SSB hadde kommet med en ny befolkningsfremskrivning som knuser alle ”myter” om fremtidig befolkningsvekst i Norge. Dermed kan vi bare glemme alle scenarioer om rekordhøy innvandring som kan medføre at nordmenn kommer i mindretall og en innvandring som medfører enorme økonomiske kostnader.

Men se så, rapporten er ingen ny befolkningsfremskriving. Den handler om at SSB utførte et oppdrag for Brochmannutvalget, eller Velferds- og migrasjonsutvalget, VMU, som var utvalgets formelle navn (et oppdag SSB for øvrig leverte så sent, at VMU ikke rakk å foreta en grundig gjennomgang av analysene). Dagens publiserte rapport fra SSB er således en beskrivelse av ulike beregninger med ulike forutsetninger om innvandring som ble laget til VMU.

hege_banner_rights_special_778x150

Disse beregningene ble også benyttet i en økonomisk analyse av innvandringen fra SSB, av Erling Holmøy og Birger Strøm med navnet ”Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring”. (Og er det én rapport du skal lese, så er det akkurat den).

SSBs oppdrag til VMU innebar noen nye variabler, da det benyttet seg av en ny modell (den såkalte BEFINN). Nytt var at fremskrivningene inkluderte antall innvandrere og deres etterkommere (norskfødte av to innvandrerforeldre), som det tidligere var gjort separate beregninger for. Nytt var også å inkludere innvandrerens botid, som SSB mener har stor betydning for integrering (for eksempel på arbeidsmarkedet) og innvandrerkvinners fruktbarhet. Dette tilsier at beregningssettet til VMU besto av en referansebane i tillegg til en rekke virkningsberegninger med endrede innvandringsforutsetninger.

Dette betyr igjen at referansebanen (eller hovedalternativet) i store trekk bygger på forutsetningene fra mellomalternativet (som SSB mener er det mest realistiske) i den daværende befolkningsfremskrivningen (fra 2010) som ble lagt til grunn (forlenget fra 2060 til 2100). Det vil blant annet si at både 2010-framskrivningens middels anslag for framtidig nettoinnvandring og for befolkningens dødelighet ble benyttet.

Så vil jeg minne om at fremskrivningen fra 2010 er utdatert, og erstattet av en ny versjon i 2012. I denne oppjusterte SSB innvandringen noe, idet innvandringen er mye høyere enn hva deres alternativer skulle tilsi, uansett om vi snakker lav-, mellom- eller høyalternativet. SSB var også noe mer ydmyk enn de har vært tidligere og presiserte at ”usikkerheten knyttet til innvandring er imidlertid stor”. Det gjør de nok lurt i, da SSB også har innrømmet at de har bommet stygt tidligere hva gjelder befolkningsvekst.

Samtidig ble det brukt en noe annen tilnærming til fruktbarhet og utvandring. I BEFINN er det tatt hensyn til at innvandrerkvinner i gjennomsnitt har et høyere fruktbarhetsnivå enn øvrige kvinner og variasjon med landbakgrunn og botid. For utvandring ble ”utvandringssannsynlighetene” spesifisert etter innvandringskategori, landbakgrunn og botid samt kjønn og alder. Men uansett gav dette minimale utslag for befolkningsfremskrivingen, da det nettopp er den ”felles banen for nettoinnvandring som er utslagsgivende for veksten i folketallet i tillegg til forutsetningene om fruktbarhet og dødelighet,” som SSB skriver, og fortsetter:

Med høyere utvandring i referansebanen for VMU blir også brutto innvandring høyere enn i det ordinære 2010-framskrivningen, gitt at nettoinnvandringen er uendret. Effekten av dette er at de beregnede inn- og utvandringsstrømmene i referansebanen gir større omfordeling av personer etter alder og altså en noe lavere gjennomsnittsalder enn i det ordinære mellomalternativet fra 2010. Dette bidrar igjen til noe høyere vekst i folketallet på lang sikt enn i 2010-framskrivningens mellomalternativ.

Altså: Det er «bestemt» hva nettoinnvandringen vil bli, så blir det høyere utvandring (som de fortsatt har stor tiltro til, da de forventer at spesielt EØS-borgerne vil forlate Norge igjen) vil det nødvendigvis også blir høyere brutto innvandring. Det vil igjen føre til en noe yngre innvandrerbefolkning, og dermed litt flere på lang sikt.

Ut fra et slikt grunnlag, finner SSB ut følgende:

Et hovedresultat fra referanseberegningen er at andel innvandrere vil vokse fra 9 prosent i 2010 til 22 prosent rundt 2076, og deretter avta til 21 prosent i 2100, mens andel norskfødte barn av innvandrere vil øke fra 2 prosent i 2010 til 8 prosent i 2100.

Den øvrige befolkningens andel vil synke fra 89 prosent i 2010 til 71 prosent i 2100.

La meg så si det slik: Det er nettopp deler av dette grunnlaget jeg betviler. Denne sterke troen på en kraftig nedgang i innvandringen ser jeg ikke hvorfor skulle komme, om da ikke innvandringspolitikken legges kraftig om og EØS-avtalen reforhandles. Ei heller skjønner jeg hvorfor SSB forventer at en den kraftige økningen som Norge har hatt i innvandringen, skulle tilsi mindre befolkningsvekst? For mens fremskrivningen av hele befolkningen forteller at en større befolkning også gir en større befolkningsvekst, er det motsatt for innvandrerbefolkningen – jo flere innvandrere, jo mindre vekst.

Så kan vi lese i avslutningen av rapporten:

Et årlig innvandringsoverskudd som går ned fra utgangsnivået på 40 000 til 22 000 på noen få år og deretter holdes konstant, gir en sterk befolkningsvekst. Ser vi på utviklingen helt fram til 2100 vil en slik forutsetning, kombinert med en stabil fruktbarhet på nært 1,95 og en vekst i levealderen på 8-9 år, bety at folketallet vokser fra utgangspunktet på 4,9 millioner i 2010 til nokså nær 9 millioner i 2100.

Innvandringsoverskuddet er forutsatt å være fordelt på innvandrere fra tre grupper av land utenfor Norge og at andelen av innvandrere i befolkningen vil vokse betydelig gjennom perioden. Veksten i antall innvandrere gir etter hvert en enda sterkere relativ vekst i antall norskfødte barn av innvandrerforeldre. Når det gjelder den øvrige befolkningen, vil den relative veksten være beskjeden, men den påvirkes indirekte av innvandringen, da en del av innvandrernes barn og alle deres barnebarn inngår i denne delen av befolkningen.

Mitt stalltips er fortsatt at befolkningen vil være høyere enn 9 millioner i 2100. Og ser vi på den siste setningen i sitatet over, så forklarer den vel det meste: ”Den øvrige befolkningen” påvirkes selvsagt av innvandringen, for uten den – ingen vekst. Nordmenns vekst er negativ, med en fruktbarhetsrate under reproduksjonsnivå, ergo vil gruppen norske forbli mer eller mindre stabil.

Da står SSB presisering av ”andelen innvandrerbefolkning” i et underlig lys, i alle fall hvis vi tror at det eksisterer noen ”norsk befolkning”. Forklaringen er selvsagt at utelater å konkretisere hva som er befolkningsveksten relatert til innvandringen. Men det er i alle fall første gang jeg registrerer at de innrømmer at befolkningsveksten i fremskrivningene også for «øvrig befolkning» er innvandringsrelatert – ”indirekte”, hva nå det måtte bety. Men uansett – SSB klarte å forvirre journalistene igjen.

SSB: Vekst og sammensetning av befolkningen ved ulike forutsetninger om innvandring (rapport 23/13)