Innvandring

Norge og frihet

Den kurdiske delen av Irak har de siste årene kunne tilby sine borgere både jobber og god sikkerhet, men likevel forlater svært mange landet sitt til fordel for Europa og Norge. Hvorfor, spør journalist Tormod Strand, som svarer, men stiller et enda bedre spørsmål.

Journalist i NRK, Tormod Strand, har vært i Irak, der han prøver å få svar på hvorfor titusener av unge kurdiske menn de siste årene har forlatt landet sitt til fordel for Europa og Norge. Hit kommer dem som asylsøkere, men noe reelt beskyttelsesbehov er det vanskelig å få øye på.

Kreative søknader og mangelfull dokumentasjon

”Asylsøker” er et vidt og til dels villedende begrep. Asylsøknaden kan være basert på de mest kreative historier. Inntil for relativt få år siden var den gjengse oppfatning at det var synd på alle asylsøkere og ikke altfor mange hadde noen klar formening om hva som skilte en asylsøker fra en flyktning. Dagens regjering har for øvrig klart å rote det til igjen, da det nå er blitt slik at alle som får opphold i Norge, asylsøker eller FN-flyktning, eller familiegjenforente til disse, blir tildelt flyktningstatus. Min teori er at denne endringen er gjort for å ”selge inn” bosetting i kommunene. Regjeringen mener kanskje at det er vanskeligere for kommunene å si nei til en flyktning enn til en asylant.

hege_banner_rights_special_778x150

Bedre er det ikke at mange får opphold på falskt grunnlag. Myndighetene har rett og slett ikke kapasitet, eventuelt mulighet, til å etterprøve alle de kreative søknadene. Og skulle de nå bli tatt for juks etter at oppholdstillatelsen er i boks, så skjer det fint lite. Det er den tidligere Ap-politiker Kaled Ahmed et eksempel på. Han (og senere familiegjenforente) har fått opphold i Norge på løgn, både om identitet og hvor de er fra, og for det ble Khaled dømt til 120 dager i fengsel, der 60 dager av straffen er betinget med en prøvetid på 2 år.

Å lykkes med å få opphold i Norge er som å vinne førstepremie i verdenslotteriet. De største kostnadene er utvilsomt det som går til reisen til Norge og typisk til menneskesmuglere. At de fleste betaler store summer til menneskesmuglere, så også den nevnte Khaled, er de fleste godt kjent med. Men lite skjer. Tvert om opprettholdes galskapen i systemet, og dermed er vi med på å holde liv i et sjansespill der livet kan være innsatsen. Både for de som reiser halve jorda rundt og for dem som sitter (pengelens) igjen i hjemlandet og håper at familiegjenforening og ekteskap skal sikre dem innreisepass.

Hvert år kommer tusenvis av asylsøkere til Norge, nesten alle sammen uten identitetspapirer. Selvsagt fordi de fleste av dem vet at sjansene for å få opphold i Norge er mindre hvis de identifiserer seg. Noen skal derimot ha oss til å tro at det er fordi det ikke finnes fungerende systemer i deres opprinnelsesland. Det er i mine øyne en nedlatende holdning, som i de fleste tilfeller heller ikke holder mål. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at dem som ikke oppfyller kravene om asyl er med på å uthule asylinstituttet. Taperen er selvsagt dem som faktisk trenger beskyttelse.

Et tilnærmet samlet politisk Norge enige om å bremse strømmen av asylsøkere som ikke fyller kravene til å få asyl, slik som også Tormod Strand påpeker på ytring.no. Samtidig er dette en toveis prosess: For mens det norske velferdssystemet er under press på grunn av rekordhøy innvandring og mangelfull sysselsetting blant mange av våre innvandrere, mister samtidig opprinnelseslandet store deler av sin unge, og det som burde være, driftige befolkning.

Teknologi

Utgangspunktet for Strands Irak-besøk finner vi på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, der en gruppe forskere har prøvd å finne ut av hvorfor de kurdiske irakerne kommer til Norge. De har intervjuet irakere både i Irak og i Norge.

Denne forskningen gir et unikt innblikk hva som får mennesker til å ta det risikofulle valget å reise til Europa som migrant eller asylsøker. Rapporten gir stemme til historier som sjelden kommer fram – verken i norske medier, kurdiske medier eller via forskning. Svarene forskerne fikk, overrasker. Rapporten gir en dypere forståelse av hvorfor presset på Europas grenser er så stort – og kanskje også vil forbli stort i overskuelig framtid.

Det ”overraskende svaret” (tviler vel dog på at det er så overraskende) er å finne i ny og tilgjengelig teknologi.

Tilgang til internett, satellitt- TV og mobilteknologi har revolusjonert disse unge guttenes bilde av vesten. Og ikke minst gjort dem mer oppmerksomme på forholdene i sitt eget land. Vestens idealer og det de oppfatter som vestlige verdier holdes opp mot det de selv opplever i sin hverdag. Da kommer ofte bildet av vesten seirende ut. For til tross for stor økonomiske framgang – mye takket være olje – så oppfatter mange unge mennesker i den kurdiske delen av Irak seg selv som ufrie.

Frihet

Vestens frihet er blitt et ideal for mange. De unge ser at vesten har individuell, personlig frihet, mens de selv er låst i en kollektivistisk ærbarhetskultur basert på kontroll, særlig av kvinners ære.

Å velge hvem du skal gifte deg med er ikke bare din sak i Irak. Det er ofte familiene som bestemmer. Irakisk Kurdistan er fortsatt preget av strenge regler for omgang mellom menn og kvinner. Kvinners ære er noe av det mest verdifulle å beskytte. En sterk æreskultur der drap er den ytterste konsekvens preger fortsatt denne regionen. Det er så godt som ingen møtesteder mellom gutter og jenter. Møtene må i så fall skje i skjul. De norske forskernes funn peker i retning av at det er disse strenge reglene mange ungdommer ønsker å flykte fra.

Manglende tillit

I en slik kontrollkultur mangles det først og fremst tillit, og ved fravær av tillit er det makta som rår. Da gjelder det å ha ”mektige venner”:

Irakisk Kurdistan er et samfunn der klaner og de to store politiske partiene er de viktige maktfaktorene. Kilder forteller til NRK at mektige venner og forbindelser er viktigere enn kvalifikasjoner for å komme seg videre i livet, både hva gjelder utdanning og jobb. I irakisk Kurdistan kalles det “wasta”. Alle vi spurte i Irak var kjent med begrepet. Vi kaller det nepotisme; favorisering av venner og slektninger ved for eksempel ansettelser. Hverken utdanning eller evner har betydning for karrieremulighetene dine. Uansett hvor driftig og flink du er, kommer du deg ikke videre. Fordi du ikke har de rette kontaktene.

Drømmen om frihet får mange til å vende nesen mot Europa og Norge. Samtidig vet de samme at det er vanskelig å få oppholdstillatelse i Norge når du kommer fra Irak. Da jukses det, ”man tilpasser forklaringen for å fylle kravene til å få asyl”, som Strand skriver. Og nei, det er ikke minste underlig, men skal vi forstå beveggrunnen for at folk drar fra eget land uten behov for beskyttelse kan vi ikke se bort fra realitetene.

Men i Norge har det lenge vært en tendens til naivt å tro på asylsøkeres historier. I stedet for å prøve å forstå hva som er den egentlige grunnen til at mennesker søker lykken her. Her bidrar rapporten fra Universitetet i Oslo til å få øynene opp, og begynne å snakke ærlig om at det foregår mye løgn og konstruksjoner av historier for å slippe inn i landet.

Viderefører sin kultur her

Strand har et godt poeng når han spør hvorfor mange viderefører sin kultur her:

Men det er kanskje noe som ikke rimer her. Hvorfor er ikke da integreringen i Norge mer vellykket? Hvorfor sliter noen ikke-vestlige innvandrere i Norge med lav yrkesdeltagelse, æresrelatert kontroll, og religiøs fundamentalisme?

Svaret på spørsmålet vet vi ikke. Kanskje er det slik at mange ønsker å ta del i vestlige verdier, men blir innhentet av sin egen kultur, forventninger i sin egen familie. Og: en ting er å ønske seg å leve etter vestlige ideer og prinsipper. En helt annen ting er å gjennomføre det i praksis. Det er lett å glemme hvor store forskjeller det egentlig er, på det å vokse opp i en kultur der familiens ære betyr alt, og der individet må underordne seg. Til et norsk samfunn der individet settes i høysetet. Det er en lang mental reise.

Her mener jeg Strand overser et viktig poeng. Nemlig ansvar og løgn.

Personlig ansvar og løgn

Sentralt i den vestlige individuelle friheten – og som ikke er til stede i den kollektivistiske kontrollkulturen – er det personlige ansvaret vi har for oss selv og våre handlinger. Det er dette ansvaret som er selve grunnlaget for den personlige friheten. Ikke alle er beredt til å ta et slikt ansvar, noe vi ser gang på gang når for eksempel unge kvinner frigjør seg fra åket i den kollektivistiske kulturen: Alt det som de er blitt advart mot, er gjerne det som skjer. De drikker seg kanskje sanseløst beruset og våkner opp med en svak anelse om at det familien og miljøet har brukt hele livet på å beskytte, er forsvunnet. Gutten ved siden av bekrefter mistanken, og depresjonene står i kø. Nå er hun blitt ei hore, ikke verdt noen ting.

Her kommer løgnen inn. I en kollektivistisk kultur er løgn å betrakte som et verktøy. Det er ikke ansett som umoralsk eller forkastelig å lyve for å beskytte æren til deg og dine. Det er faktisk heller motsatt: løgnen er legitim og du står uansett ikke personlig til ansvar.

Løgnen trenger ikke nødvendigvis å være av negativ karakter. Du kan spørre om dette er veien til X eller om vedkommende kan hjelpe deg med Y. Svaret er ja. At det slett ikke er veien til X eller at vedkommende slett ikke hjelper deg Y, er irrelevant. Vedkommende har vist seg imøtekommende og hyggelig.

Ansvar kan være en tung bør. For dem som ikke har lært å ta ansvar, kan børen bli for tung. Da er det lett å orientere seg tilbake til det kollektivistiske.