Integrering og integreringspolitikk

Sexkontroll, ærbarhet og hijab

Et like sikkert vårtegn som flåtten, er fokuset på tvangsekteskap. For til tross for at vi bruker millioner på millioner på å tilsynelatende bekjempe såkalte tvangsekteskap, blir det bare flere. Spørsmålet er om det er så underlig, da vi som samfunn nettopp tillater mer og mer av det som er grunnlaget for praksisen med ufrivillige ekteskap. For det handler om sexkontroll og såkalt ærbarhet, gjerne forkledd i hijab.

Norsk politi får ikke stoppet tvangsekteskap, leser vi i Dagsavisen. Igjen, kan vi vel trygt legge til. Om noe er nytt i reportasjen, er det vel den rimelig frittalende politiinspektør Terje Bjøranger. Han kan tillate seg det. Bjøranger har jobbet med problematikken i årevis og har sett og hørt nok elendighet til at han orker å legge så altfor mye bånd på seg. Familien må velge å leve i det norske samfunnet og ikke la seg styre av krefter og tradisjoner fra sine tidligere hjemland, sier Bjøranger. Så må vi må gjøre noe med lovverket, for mange av ekteskapene inngås bare med religiøse seremonier og utenomrettslig kontrakter. Samt at tvangsekteskap handler om sexkontroll – som pakkes inn i æresbegrepet.

Kontroll

En del av våre innvandrergruppers tradisjon og praksis er kontroll av kvinner, fra vugge til grav. Før hun er kjønnsmoden er det mor sitt ansvar, så overtar far og eventuelle brødre, deretter ektemannen. Den oppgaven må ektemannen være skikket til, eller så er alt forarbeidet forgjeves. Derfor tradisjonen med arrangerte ekteskap, for det er jo åpenbart at en kvinne som er opplært i uselvstendighet ikke har vett og forstand nok til på egenhånd å velge riktig mann.

hege_banner_rights_special_778x150

Men kanskje er den gifteklare kvinnen (eller kjønnsmodne jenta) noe gjenstridig og ikke ønsker den mannen som familien presenterer. Snakker vi om dem som praktiserer tradisjonen med arrangerte ekteskap, vil veien kort til et tvangsekteskap.

Tvangsgiftes en mann, ja jeg kjenner til flere av dem, er det ikke uvanlig at han har surret seg så langt inn i et eller annet at familien er overlykkelig over å finne en eller annen kvinne som i det hele tatt holder ut med han og kan gi han en familie – sånn at han blir litt mer opptatt av familieverdier enn seg selv. (Håper hans førstefødte er ei jente!, som en kynisk og lei mor sa).

Eller det kan selvsagt handle om familieavtaler om visum til Norge. Hvis ikke avkommene har forstand nok til å gjøre som familien har bestemt, må de altså tvinges med de midler som er til rådighet. Her til lands er det typisk med utstøtelse, arveløshet eller trusler om at alle kommer til å dø, og i alle fall de kvinnelige familiemedlemmene, av slik gjenstridighet.

piss off – ikke kom her med påstanden om at arrangerte ekteskap og tvangsekteskap ikke er to sider av samme sak (ja, ikke minst deg, kulturminister Hadia Tajik). Vi snakker ufrivillige ekteskap i betydningen at to mennesker nødvendigvis ikke har valgt hverandre av egen fri vilje og med eget samtykke (jmf. ekteskapsloven § 1b). For øvrig bør tvangsekteskap kalles ved sitt riktige navn: ufrivillige ekteskap. Det formidler bedre hva et slikt ekteskap er, rydder eventuelle misforståelser bort i forhold til et arrangert ekteskap og korresponderer bedre med vår lovgivning.

Jeg valgte jo selv, har mang en kvinne fortalt meg om sitt arrangerte ekteskap. Men da snakker vi ikke valg i betydningen full valgfrihet. Mang en mann bare rister kynisk på hodet av en slik tankegang. De protesterte ikke på at en kvinne trådte inn deres liv og overtok mors rolle, mens de samme kan gjerne ha et annet liv ved siden av. Det er deres valgfrihet.

Jo da, noen velger også selv. Da lar de gjerne foreldrene ”arrangere” sitt eget valg, så er den husfreden i orden, samtidig med de skårer høyt på primissene som er lagt for valget: riktig kjønn, riktig religion, riktig etnisitet, riktig kaste/stamme etc.

Noen velger derimot ”feil”, og da er enten helvete løs eller så trer den samme kjernefamilien inn i kampen for det frie valg i ekteskapet. Disse er det dessverre få av, men de eksisterer heldigvis. Derimot holder de fleste av disse en lav profil, så slipper de kanskje den verste hetsen fra ”sine egne”.

Kontroll – og lureri

Hvis noen tror at kvinnene i disse ekteskapskontrollmiljøene jevnt over er noen underdanige, frihetsberøvede, uselvstendige vesener, så tenk om igjen. I et land som Pakistan vil det blant de fattige og den lavere middelklassen nok fortone seg slik, for der er samfunnskontrollen deres sterkeste fiende. Alle menn hersker over uansett kvinne, hvilket gir en sterkt begrenset frihet. Men i et land som Norge er det annerledes. ”Beviset” på dette så vi også da pakistanerne begynte å komme til Norge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Kvinnene var mye friere da. Det var sjelden noen hijab eller annen tildekking, og kjønnssegreringen var mindre (for eksempel spilte kvinner og menn gjerne kort sammen). Men så kom det flere og flere, de dannet mer eller mindre egne samfunn, og dermed startet samfunnskravene med ditto kontroll.

Men kvinnene vet råd i et fritt land som Norge. De trikser, mikser, sniker og lurer sine egne slik at man knapt tror det er sant. La meg ta noen eksempler:

A har en ektemann i fengsel for narkotikaomsetning. Mye penger er gjemt unna, men de har ikke A tilgang til. Hun tropper opp i fengselet på besøk hos sin mann og forteller at dere yngste barn er meget alvorlig syk, men det finnes et sykehus i London som kan redde barnet. Men det er dyrt. Dagen etter overleveres 200 000 kr. i kontanter til henne på døra. Hun bestiller øyeblikkelig brystforstørrelse og fettsuging, og lever ellers etter shop- til-you-drop-prinsippet.

B’s kjæreste tvangsgiftes i hjemlandet. B går gjennom en blanding av fortvilelse og sinne. Hun har mistet sin elskede, samtidig som hun er rasende på at han ikke klarte å stå imot. Hun kopierer logoen til UDI og sender et forfalsket brev til familien: De får avslag på familiegjenforening uten klagemulighet.

C’s svigermor er ikke særlig fornøyd med sin sønns kone. Så mens C lar seg herse med av svigermor, spionerer hun samtidig på henne. Det gir resultater. Svigermor er utro og med litt investeringer har C ammunisjonen klar: bevisene er festet til film. ”I tilfelle”, humrer C.

Og så har vi ”jentegjengen” som titt og ofte drar på tur. Gjerne London, Paris eller andre storbyer, der de bokstavelig talt slår ut håret. De har egne bankkontoer som ektemannen ikke aner eksisterer. Hjemme sitter mennene og har enda ikke funnet ut at de blir rundlurt. (Jeg skal ikke si hvordan for videre å sikre dem denne friheten).

Et spill

Mye av det som foregår i disse kontrollmiljøene er å anse som et nøye, regissert spill. Taperne er først og fremst kvinner som komme ved henteekteskap fra opprinnelseslandet. De kjenner ikke sine rettigheter og sosiale koder i vårt samfunn, og det kan ta sin tid før de skjønner det, avhengig av hva ektemannen tillater.

Men de som skjønner, spiller mer eller mindre med heller enn å gripe fatt i ukulturen og bidra til å få ryddet opp. Se for eksempel ”trenden” med hijab. Da hijabtrenden skjøt fart for noen år tilbake, er jeg blitt fortalt at flere opplevde det som en konkurranse. Konkurranse om hvem som tilsynelatende er mest ”ærbar”. Mange av de hijabkledde var således de samme som hadde sine svin på skogen, for å si det i et ikke-muslimsk bilde. Jeg vil anta at det er slik enda, ikke minst fordi det gjennomføres en relativt vellykket kampanje der hijab kobles til ”muslimsk identitet”. At hijaben først og fremst er islamistene symbol, blir enten oversett av de samme eller bare forteller det faktum at de er islamister. Men ”spillet” fortsetter uten at noen griper fatt i kjernen. Kritiserer noen hijab for det symbolet det faktisk er, kritiseres de samme for å angripe en ”identitet” og derav være fiendtlig innstilt til islam. Jeg synes det hadde vært mer interessant å få en debatt om hvorfor en del, og dessverre alt for mange, muslimer har et så sterkt behov for å fortelle omverden at de er muslimer. Noen som frykter at vi andre ikke skal tro de er ”ærbare” nok? Derfor må spillet fortsette?

Vel så tragisk er det at de samme hijabbrukerne skal forklare oss at vi tar feil når vi tror alle hijabbrukere er undertrykte kvinner. Koblingen er egentlig genial. Men bare slapp av – vi tror ikke det. Faktisk tror jeg, når vi ser bort fra barn, at det i et land som Norge er motsatt. Derimot er det mange fordeler for hijabbrukere, og det blir utnyttet for hva det er verdt. Ingen, og jeg gjentar ingen, religioner har klart å konstruere et slikt underdog-stempel på seg selv som muslimene. Enhver kritikk omdefineres til hat av mennesker. Er det rart man bare for lyst til å be dere get a life!?

Så mens våre ”undertrykte muslimer” i et frihetsland som Norge spiller sine kort strategisk for egen vinning, er deres medsøstere i muslimske land fanget i et helt annet rangespill. Men det er jo som kjent også Vesten sin skyld?

Nei, vi kommer aldri til å få bukt med ufrivillige ekteskap før kvinnene settes fri, og det bør de bidra med selv. Når Mahmona Khan i dagens Dagsavisen oppfordrer ”førstegenerasjons innvandrere til å stikke fingeren i jorda og innse at Norge er deres hjemland og framtid”, høres det tilforlatelig ut, helt til hun kommer med følgende:

Det er flere kjærlighetsekteskap nå enn på veldig lenge, og flere får velge hvem de skal gifte seg med, Jeg vil ikke si at det er en stor revolusjon, men flere foreldre har sett konsekvensene av tvangsekteskap, og sier, OK, velg dere en partner, men han skal være muslim, pakistaner eller tilhøre en utvalgt kaste eller ha en bakgrunn som aksepteres.

Som kan aksepteres? Av hvem? Det samme samfunnet som de skulle stikke fingeren i jorda til?

Denne kampen kommer til å ta lang tid. Rett og slett jævlig lang tid. Og det bør vi ikke respektere.

Norsk-pakistanske Jeanette hadde helt rett da hun – allerede i 2005 – påpekte at å lære om respekt er det som skulle vært obligatorisk, ikke islam og KRL. Rett og slett fordi vi må ha et fellesskap på samme respekt.