Innvandring

Med menneskerettighetene i ryggen

Norge kan legge om innvandringsskuta dramatisk, og smelle Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i bordet for dem som vil protestere. Innvandringens dramatiske økonomiske kostnader er nemlig én grunn i seg selv til å peke på menneskerettigheter som argument for ny politikk. Vi trenger en Maggie med vilje og evne til å kjøre Norge inn i trygge farvann, og det fortere enn svint.

Finansavisen kjører på med nye oppslag hver dag nå om innvandringens dramatiske kostnader, og i dag er det tur for å stikke hull på myten om at Norge er avhengig av innvandring. Det er tull og tøv, som HRS har hevdet år ut og år inn. Ingressen til Finansavisens oppslag i dag lyder således slik:

Fagøkonomene avliver myten om at Norge er avhengig av innvandring. Tvert imot er ofte arbeidsinnvandring en kilde til ustabilitet. 

Teksten åpner slik: 

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Norge er ikke avhengig av arbeidsinnvandring. Det er produktiviteten til arbeidskraften som i det lange løp avgjør velstanden til et land, og det er ingen grunn til å tro at den generelle produktiviteten øker som en konsekvens av arbeidsinnvandringen, sier Steinar Juel, sjeføkonom i Nordea.  

Han får støtte av Knut Røed, seniorforsker ved Frischsenteret. – Det er en karikatur å si at Norge er avhengig  av arbeidsinnvandring. Ingenting i økonomisk teori eller empiri tilsier at høyere innbyggertall i seg selv øker det generelle velstandsnivået. 

Forklaringen er enkel. – Arbeidsinnvandrere øker produksjonsevnen, men samtidig øker man også etterspørselen. Over tid jevner dette seg ut, sier Røed. 

Altså: de rike tjener på høy innvandring, for da blir både varer og tjenester billigere. BNP per innbygger vil synke, og derav lavere velstand generelt. 

At det føres en politikk – bevisst og villet – over tiår som man må ha visst ville føre til økonomisk nedgang og økt press på velferdsstaten, er særdeles alvorlig. At dette har skjedd under dekke av internasjonal solidaritet og humanisme, gjør ikke saken bedre. Hva med solidaritet og humanisme overfor egen befolkning?  

Etter all sannsynlighet får vi en Høyre-Frp-regjering til høsten. Personlig er jeg høyst usikker på hvilken linje Høyre og Solberg vil legge seg på. Håpet er at realitetene har innhentet Solberg siden hun var en naiv og uvitende statsråd frem til avgangen i 2005. Solberg var ikke interessert i å røre ved familieetableringen og -gjenforeningen, som den gang var hovedinnvandringen til Norge. Det ble sagt på Stortinget at hun ble styrt av norskpakistanske Afshan Rafiq, som unektelig gir assosiasjoner til bukken som passer havresekken. Uansett; hva vil Solberg gjøre med innvandringsfeltet? Vil hun, i Arbeiderpartiets ånd, gå til ytterligere innstramninger?  

Jeg har min store tvil. 

Det er kjøttvekta som teller. Derfor peker jeg på Høyre som avgjørende. Vi vet hva Frp vil. De vil ha dansk politikk på familieetablering, som betyr 24-årsgrense for henting av ektefeller, krav til bolig og forsørgerevne på herboende part, med mer. Men det må langt mer til. Vi trenger betydelig skjerpede krav til oppnåelse av statsborgerskap (språk, samfunnskunnskap, beviselig aktiv deltakelse i arbeid og fellesskapet), vi trenger ny asylpolitikk, der vi avviser de som banker på Norges dør. Asyl søker man på ambassader. Slik kveler vi den kriminelle menneskesmuglerindustrien. Folk som vil arbeide i Norge, kan selvsagt det. Kom på kontrakt med stipulert tidsperspektiv og uten rett til fast opphold. 

De som mener dette er brudd på menneskerettigheter. Bør ta innover seg hva som faktisk står i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8, nemlig at den enkelte staten kan gripe inn når det er ”nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerheten, offentlig trygghet, landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden og kriminalitet, for å beskytte helse eller moral og for å beskytte andres rettigheter og friheter” (min utheving). 

I tillegg trengs en rekke andre tiltak på bordet for å styrke barn og unges rettssikkerhet (kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, dumping i opprinnelseslandet), styrke den nasjonale tilhørighetsfølelsen hos 2. og 3.generasjon (slik motvirkes radikaliseringen), få kvinner, særlig de muslimske, ut i arbeid, nedjustering av velferdsgoder til personer uten statsborgerskap,  tilbud om økonomiske returpakker til familier som lever i utenforskap, med mer. 

Norge trenger definitivt en Maggie. Hvor er hun?  

Helt personlig: jeg har ingen tro på at jeg får den pensjonen 67-åringer i dag har krav på. Sagt på en annen måte: jeg tar det ikke for gitt, og jeg grubler (alt for) ofte over hvordan den eventuelle pensjonstiden skal bli rent økonomisk. En utrygg og ugrei følelse, ja, men ut fra dagens situasjon ganske realistisk. I min 50-år lange levetid har vi aldri hatt en Maggie, en statsminister med vilje og evne til å legge om politikken dramatisk og dermed vel vitende møte ekstremt mye støy og ubehag i det offentlige rommet. Man vil helst være populær hele tiden, ikke sant? 

Vi trenger altså en politiker som orker å stå i stormen mot mediakommentariatet og den selvutnevnte akademiske eliten. Jeg har et par navn på tunga. De holder jeg for meg selv, i HRS sin partipolitiske nøytrale ånden.