Forskjellsbehandling og diskriminering

Fotoet som fortalte en helt annen historie

Den tredje dagen i ankesaken som Dagbladet har anlagt mot ambulansesjåfør Erik Schjenken, ble et sterkt vitnesbyrd om hva ett foto kunne betydd for den rasismeanklagede Schjenken. Fotoet media var i besittelse kun få timer etter at Ali Farah ble slått ned av en ghaneser i Sofienberparken 6.august 2007: Fotoet der Farah står på to bein med en sekk på ryggen sammen med ambulansepersonellet. Dagbladet trivdes dog bedre med å publisere fotoet der Farah ligger på bakken etter at Schjenken og kollega har forlatt parken.

I går var det Schjenken og advokaten hans Carl Bore sin tur til å legge frem Dagbladets artikler og foto som understøttet deres påstander om hendelsesforløpet den skjebnesvangre dagen. Schjenken var krystallklar og gjentok en rekke ganger at han ”ikke var stolt” over hvordan han og kollegaen hadde opptrådt og tolket situasjonen, ei heller de ”famøse” ordene fra hans kollega da Farah urinerte på skoene hans og deretter på bilen: ”din tulling”, ”din gris”, og Schjenkens kommentar ”Toget er gått for den mannen”, en kommentar til politiet etter samme hendelse.

Men rasisme? Nei, det var det ikke, det handlet om en utagerende person, antakelig ruset (hvilket Farah var på stoff), som de tolket bevisst urinerte.

Schjenken fremstod både naken og trygg, naken i forhold til hvordan saken nærmest har revet livet hans i filler, etter at Farahs samboer Kohinoor Nordberg og Abid Raja, da advokat, kjørte ut udokumenterte rasismeanklager umiddelbart i media, og særlig Dagbladet drev i gang en kampanje på 57 artikler, der også Marie Simonsen på kommentarplass slo fast at Schjenken og kollega hadde opptrådt rasistisk – endog før Schjenken hadde uttalt seg til media.

Det var rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens. Det var resultatet av et menneskesyn, hvor noen er mindre verd enn andre. Men det begynte ikke med Ali, og det slutter ikke med ham.

Trude Ringheim fulgte tett opp med dette:

ALI ER SVART. Og mann. Han er norsk-somalier. Hadde en hvit, norsk mann blitt slått i asfalten, er jeg ganske overbevist om at han hadde fått hjelp. Advokat Abid Q. Raja sier spissformulert: «Ambulansepersonell og politiet forskjellsbehandler svart manns tiss og hvit manns tiss». Han påstår hendelsen er toppen av et isfjell.

Raja anmeldte både politiet og ambulansepersonellet for grov uforstand i tjenesten, allerede dagen etter hendelsen. På vegne av Farah som lå nyoperert og i respirator. Man vet å smi mens jernet er varmt, ikke sant? Ingen av anmeldelsene førte dog frem.

Schjenken brast i gråt en gang i går, da han fortalte at han ble så ”hjernevasket” av medias dekning av saken, at han til slutt trodde han var en ”drapsmann”.

Da han selv var i vitneboksen, med powerpoint-presentasjon, var det den kompetente ambulansesjåføren, med den høyeste utdannelsen inne yrket, som først og fremst stod frem, om enn ganske emosjonell. Forståelig nok.

Schjenken har siden 1993 og frem til 6.august 2007 rundt 10 000 utrykningsoppdrag bak seg, uten en eneste klage. Han har tjenestegjort i Afghanistan, i Libanon. Han tar nå en master i samfunnssikkerhet og han er fremdeles ansatt ved Ullevål sykehus. Som han sa: hadde sykehuset hatt anledning til å sparke han da media kjørte racet mot både han og ansvarlige ved sykehuset, hadde de gjort det tvert for å legge den kompromitterende saken død.

Påstandene Dagbladet repeterende fremmet da saken eksploderte i august 2007 var at Farah hadde tisset på seg (indikasjon på hodeskade), at han ikke ble undersøkt, at han ble forlatt i en blodpøl på bakken. Men en av tilskuerne til dramaet, Øyvind Låte, tok et foto av en oppreist Farah sammen med Schjenken og kollega, solgt til media samme dag. Et annet foto viser at ambulansepersonellet må ha undersøkt Farah da de ankom, en førsteundersøkelse som tar 15 – 20 sekunder å utføre av profesjonelle. Et tredje foto viser at sidedøren er åpnet for å ta inn pasienten. Men dette var foto ikke Dagbladet var ivrig etter å sette på trykk, tvert om var det konsekvent fotoet av Farah liggende på gressplenene med et blodig ansikt etter at ambulansepersonellet hadde forlatt parken, avisa presenterte.  Og feilene om at Farah hadde tisset i buksa ble gjentatt og gjentatt. For eksempel. Som Bore sa det: det var en feilaktig fremstilling mot bedre vitende. Og sentral informasjon ble gjemt bort i spaltene.

Dagbladet dro Mats Gilbert også inn i spaltene som medisinsk ekspert som kunne ”forklare” hvor feil ambulansepersonellet hadde opptrådt. Men Gilbert var servert historien om ”faktiske forhold” av Dagbladets journalist, om å tisse i buksa, at Farah var bevisstløs, og ut fra dette forklarer Gilbert hvilke medisinske grep ambulansepersonellet skulle tatt. Konklusjonen til Gilbert? En hvit mann hadde ikke blitt behandlet slik.

Som jeg kjente meg igjen, da Dagbladet sommeren 2009 gjorde nøyaktig det samme med oss i sommerkampanjen basert på ren og skjær hets og fanteri. Det konstrueres opp et bilde på nivå med galemathias og så går media bananas.

Og så er det alle parasittene som henger seg på. Jeg merket meg særlig denne: Bore la ved en kronikk signert Antirasistisk senter i Dagbladet mens det stormet som verst. Her slås det fast at hendelsen ”ikke er overraskende” ei heller ”ikke er enestående”. Så gås det videre ved å peke på høyreekstreme bevegelser, Jack Erik Kjuus, nazisten Terje Sjølie, Muhammedkarikaturene, Arne Myrdal i FOMI, titalls forsøk på brannstiftelser i perioden 1987 – 90 (om jeg husker korrekt) – som altså knyttes til de fatale minuttene i Sofienbergparken.  Altså ikke ulikt hva ARS presterte nylig (igjen) mot HRS, ”Stadig mer fremmedfiendtlig”.

For ikke å snakke om hvordan ”ofrene” presenteres med en human touch, ”familiefaren” Farah (det er også Schjenken, men det var aldri interessant å formilde), en klynkende datter på syv uker, klynkende om nettene for hun var så nært knyttet til pappaen sin som nå la i respirator, reportasjer med Kohinoor Nordberg, som ”ble forlatt som treåring” i Bangladesh.

Påstander om at Dagbladets dekning var et resultat av den folkelige oppfatningen av rasisme, faller på steingrunn. Det var Dagbladet (og andre medier) som skapte den folkelige oppfatningen, mener Schjenken og Bore.

Det ble også vist til en e-post fra daværende nyhetsredaktør Morten Øvreby til den tidligere bloggeren George Gooding, der Øvreby innrømmer at avisa gikk for langt, og tok de mange påstandene ”for god fisk”.

Under Bores fremlegging var Ali Farah til stede en kort periode. Han kommenterte usammenhengende og høylytt fra salen ved en anledning, for så å reise seg å gå. Det var vondt å se Farah. Han er en slagen mann, som ikke har noen rundt seg lenger, fortalte han dagen før. Han er ikke brukenes lenger av de aktivistiske antirasistene?

Man skal være tverr for ikke å se at Dagbladets dekning handlet om at det var tid for gapestokken. Det var det aktivistiske tunnelsynet som rådet i lokalene. Dette bevitner også at den hodeskaden Schjenken og kollega ikke oppdaget, den oppdaget heller ikke Legevakten, heller ikke nevrospesialist ved Ullevål sykehus. Skaden kunne kun oppdages av CT.

Schjenken åpnet sitt vitnesbyrd med å slå fast følgende, vendt mot Dagbladets sjefsredaktør og avisas advokater:

Grunnen til at jeg gikk til søksmål mot dere er krenkelsene ved at dere har tillagt meg holdninger jeg ikke har. At man gjør feil, er ok. Diskutere rasisme, er ok. Men dere definert meg som rasist. Derfor søksmålet.

Dagbladets advokater prøvde å så tvil om at Farah stod oppreist da Schjenken og kollegaen forlot parken. En forbanna Schjenken slo repeterende fast at man forlater aldri en person på bakken. Hva har egentlig Dagbladet å fare med? Jeg tror avisa hadde tjent på å løst denne saken på kammerset med Schjenken for lengst, deretter gitt han oppreisning i spaltene, og det lenge før Schjenken vant i tingretten. Men media er jo særlig kjennetegnet ved dette: man gir seg ikke før man er tvunget ned på knærne og ikke har annet valg, som en tidligere Dagbladredaktør sa til meg i en sving i Oslo sentrum etter avisas kampanje mot oss i 2009.

Så sant, så sant.