Integrering og integreringspolitikk

Kjønnslemlestelse avdekkes

Så klarte regjeringen ikke lenger å holde sannheten unna offentligheten: Hvert år kjønnslemlestes norske jenter, ifølge regjeringens egen statistikk. Og til tross for handlingsplaner og millioner av penger ut av vinduet i en årrekke, så foregår både kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, ekstremt press, bigami og annet, eller de som frykter det samme. Så hva vil regjeringen nå gjøre? Ja, akkurat, fortsette med mer av det samme. Halleluja!

Noen ganger, eller alt for mange ganger, kan en bli direkte rasende, eller regelrett fly forbanna, over å jobbe i dette feltet. En slik dag er det i dag, fordi jeg først nå hadde anledning til å se på gårsdagens fremleggelse av ”ny” Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013-2016). 

Les den som gidder. Der er nok av fargerike sommerfugler (!) å hvile øynene på.

Hvorfor er jeg så forbanna? Jo, for den samme regjeringen aner ikke hva den skal gjøre for å bidra til ”Frihet til å elske den du vil, til å bestemme over egen kropp og frihet til å ta selvstendige valg, er sentrale verdier i vårt samfunn.” (Starten på forordet av statsråd Inga Marte Thorkildsen, SV). Og fortsettelsen, som om vi ikke visste: ”Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet er uforenelig med disse verdiene.”

hege_banner_rights_special_778x150

Nei, sier du det du. Er alvorlige overgrep virkelig ikke forenelige med sentrale verdier i vårt samfunn?

Det eneste fornuftige er at statsråden og hennes forvirrede departement endelig har oppdaget at vi har sentrale verdier i vårt samfunn, endog umistelige verdier, verdier vi, som samfunn, mener vi ikke skal gå på akkord med. Og hvem er det som har kjempet for et slikt syn i disse debattene? Jo da, det er HRS, til ufattelige mye kjeft fra den samme regjeringen. Og som takk for det sitter vi igjen med smuler av de 2,5 millioner som vi brakte inn i dette arbeidet! Forbannede hykleri.

Men hykleriet skal nok fortsette. Som når statsråd Thorkildsen for årets bevilgning tok ytterligere 200 000 kroner fra HRS, denne gangen for at Organisasjonen mot offentlige diskriminering (OMOD) skal kjempe mot fordommer til homofile innvandrere. For det klarer nok helt sikkert OMOD utmerket, det er jo samme organisasjon som ikke bare stemplet ambulansesjåfør Erik Schjenken som rasist, men som også opphøyde seg selv til personalsjef. I et brev til daværende statsråd Sylvia Brustad skrev OMOD:

«Personene som nektet Ali Farah den helsehjelpen han hadde behov for og krav på, er fremdeles i jobb til tross for krav fra flere aktører, deriblant Farah selv, om at vedkommende personer forflyttes fra stillingen der de tilbyr service til publikum … (er) dette er signalet man ønsker å sende til Oslos befolkning, som består av 25 % mennesker med minoritetsbakgrunn?».

Samme OMOD, sammen med Antirasistisk senter (ARS), synes å leve av å spre usannheter.  I Aftenposten (2010) hevdet for eksempel lederen av OMOD følgende:

”Vi har hatt tre handlingsplaner mot kjønnslemlestelse, og brukt millioner av kroner på tiltak. Allikevel finnes ikke ett eneste tilfelle av påvist kjønnslemlestelse.”

Da er det vel unødvendig å fortelle at både OMOD og ARS tildeles mer og mer penger av regjeringen hvert år?

Verre er det med oss som forholder oss til sannheten. Vi har kjempet i årevis for at regjeringen skal iverksette effektive tiltak mot kjønnslemlestelse, som vi har understreket at ingen vet omfanget på, men som heller ingen har gjort noe for faktisk å finne ut av omfanget. Tvert om har det vært prøvd ”søte, små tiltak” tiltak som for alt i verden ikke må støte noen og ”deres verdier”. For eksempel denne eksepsjonelt gode ideen om frivillig helseundersøkelse. For det må jo være åpenbart at alle som kjønnslemlester jentebarna sine tar de samme barna med til en frivillig helseundersøkelse som ville avdekket at de hadde gjort noe kriminelt? Og ikke nok med det: det virker! Uredeligheten er rett og slett grenseløs.

Så når regjeringens egne tall nå forteller at det årlig avdekkes flere kjønnslemlestelser av jenter bosatt i Norge, burde vi egentlig hørt et ramaskrik fra samtlige medier og alle disse frivillige organisasjonene som i all sin useriøsitet bare får fortsette å fordekke alvorlige overgrep mot unge mennesker i Norge. Alt i det ”godes tjeneste” selvfølgelig, mens de samme klistrer rasismeetiketter og hat på andre. Men det tjener regjeringen til å kjøpe seg fri?

Tallenes tale

Statistikken kommer fra fire kilder, de såkalte minoritetsrådgiverne (MR), integreringsrådgiverne (IR), Kompetanseteamet (KT) og regionale koordinatorer (RK). Følg statistikklenken for å finne forklaring på hvem disse aktørene er.

I og med at dette er fire aktører, kan det ikke utelukkes at tall kan være overlappende, det vil si at samme person med samme problem figurere i flere av statistikkene. Men hvis tabellene ikke oppgir samme sak for hvert år i statistikken, altså for eksempel at en sak om tvangsekteskap som registreres i 2008 også blir registrert (samme sak på nytt) i 2009, så kan vi likevel samle tallene. (Skulle så være at samme sak reregistreres for hvert år, er det en kritikkverdig svakhet ved registreringen). Dog at alle sakene skal overlappe hverandre, lyder usannsynlig. Verre er det kanskje at de fire tabellene ikke har helt samme kategorier, hvilket også gjør det vanskelig å slå dem sammen i en tabell. (De fire tabellene følger under saken.)

Jeg vil i denne sammenheng kun forholde meg til to av kategoriene, nemlig kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Som vi ser av tabellene under ble det i årene 2008-2012 gjennomført 54+54+298+2, altså til sammen 408 tvangsekteskap for samtlige tabeller. Hvis noen saker figurer på flere av tabellene må vi anta at avdekkede tvangsekteskap ligger et sted mellom 298 og 408 tvangsekteskap.

Når det gjelder frykt for tvangsekteskap, sier tabellene: 392+113+444+4 = 953. Med samme forbehold som over tilsier det i perioden et sted mellom 444 og 953 som frykter for tvangsekteskap.

For kjønnslemlestelse forteller tabellen at det gjennomført 12+0+7+0, altså til sammen 19 kjønnslemlester av jenter bosatt i Norge i perioden 2008-2012. Med samme forbehold ligger tallet et sted mellom 12 og 19.

Frykt for kjønnslemlestelse er 16+18+21+5 = 60.

Dette er betydelige tall, og uansett langt fra det (skiftende) regjeringer har prøvd å gi inntrykk av i alle år. Men media er taus, selv om både Dagsavisen og Aftenposten har rapport om tallene. Dagsavisen nøyer seg med ukritisk å gjengi tallene for en av tabellene (minoritetsrådgiverne) og er ellers mest opptatt av tvangsekteskap. Aftenposten oppgir bare tallene for siste år (2012) fra minoritetsrådgivernes tabell. Men dog: honnør til Aftenposten for vise til at det er spesielt Hege Storhaug og HRS som har satt kjønnslemlestelsesproblematikken på den offentlige agenda.

Det antar jeg statsråd Thorkildsen bet seg merke i, så da forsvant vel litt mer av vår bevilgning.

(Tabellene er faksimile fra statistikklenken over)

MR:

130228_02_tallRegj

IR:

130228_01_tallRegj

KT:

130228_03tallRegj

RK:

130228_04tallRegj