Innvandring

Fortielse

Alle politiske partier tjener på fortielse av det de ikke har tenkt å gjøre noe med. Samme taktikk synes NRK å velge etter at propagandaen med ”Rom-saken” ble avslørt. Men fortielse er både dårlig politikk og dårlig taktikk.

De nordiske landene har praktisert ulik innvandrings- og integreringspolitikk, ikke minst hva gjelder åpenhet. Sverige er verst i klassen, der forties det meste og for resten gjelder villfarelse eller endog desinformasjon, samtidig som landet har skyhøy innvandring. Danmark har så langt vært best på åpenhet, der har debattene gått friskt både hva gjelder andel innvandrere, type innvandring, samfunnsmessige verdier og samfunnsøkonomiske konsekvenser, samtidig som den forrige regjeringen strammet inn innvandringspolitikken. Etter at Socialdemokraterne, sammen med Radikale Venstre og Enhedslisten, overtok i 2011 har innvandringspolitikken blitt mer liberalisert, sammen med økt fortielse. Blant annet er arbeidsgruppen som jobbet med innvandringens økonomiske konsekvenser lagt ned. I Finland trengs knapt denne type debatter, da landet valgte en helt annen rute for 30-40 år siden da den ikke-vestlige innvandringen skjøt fart. Finlandet returnerte ”turistene” med charterfly for statens regning. Siden har de hatt langt bedre muligheter for å integrere det fåtallet som faktisk får opphold – og de kjører konsekvent på finske koder, ikke minst hva gjelder språk. Norge har holdt seg mer eller mindre midt i mellom, uavhengig av hvem som har regjert, men noe har ”vi” aldri klart å være åpen om: de økonomiske konsekvensene av innvandringen.

Det betyr ikke at tall knyttet til innvandring og integrering ikke kommer frem, men her velger styresmaktene gang på gang den svenske varianten: villfarelse eller endog desinformasjon. Et slikt valg er politisk motivert. Åpenhet om økonomiske konsekvenser antas å få negative følger, slik som at a) tallene bevitner at nesten all form for innvandring er kostbar for landet, men noen grupper er langt dyrere enn andre, b) enkelte grupper, altså grupper som kommer økonomisk dårlig ut i pkt.a, kan oppleve seg stigmatisert og c) tallene kan benyttes for å kontrollere om integrering faktisk skjer, altså eventuell sammenheng mellom pkt.a og pkt.b.

Til sammen gir dette en politisk gevinst for å tie. For hvordan kan vi vite at ”det går godt” og ”mye bedre enn før”, når det faktisk ikke er annet å sammenligne enn de tall som styresmaktene ønsker skal komme frem? Og da snakker vi ikke røde tall, nei, det er tall som forteller hvor flott det tilsynelatende går, om det så er sysselsetting, skoleprestasjoner eller annet.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

La meg så bare slå fast følgende – dertil med en gullkantet innbydelse til alle som måtte lese dette: motbevis meg! – innvandringen til Norge er svært kostbar. Den koster oss minst 20 milliarder i året, og da har jeg utelatt en rekke variabler i regnskapet, variabler som gjør kostnadene enda høyere. Dette er kostnader som AS Norge ikke har mulighet til å få igjen, verken på kort eller lang sikt. (Og hvis du akker deg over påstanden, igjen: motbevis meg.)

Det tjener derimot ingen politiske partier, merk deg: ingen, i posisjon at disse tallene kommer frem, med mindre de samme har tenkt å gjøre noe med det. Det er det ingenting som tyder på at noen har tenkt å gjøre. Selv ikke FrP, da innvandringsdebatt ikke vil gagne eventuell fremtidig regjeringspartner Høyre (og slett ikke KrF og Venstre). Så i den grad FrP ikke skal fortie sin kjernesak helt må de dreie rundt sin egen akse, altså omdefinere sin innvandringspolitikk til noe som er mer spiselig for fremtidig maktkamerater. Eller sagt med andre (nordnorske) ord: drite i velgerne sine, eventuelt bytte dem ut.

Men fortielse er særdeles dårlig politikk. Ingen liker å bli lurt, heller ikke velgere.

På innvandringsfeltet er vi derimot lurt så lenge, at det bare er et tidsspørsmål før bobla sprekker totalt. Den har for øvrig allerede begynt å sprekke, men den første bristen klarte styresmaktene å roe ned, med god hjelp av media. Det handler om Brochmann-utvalgets rapport (NOU). I denne NOU-en er det rikelige med stoff som bevitner at innvandringen ikke er noe suksess for Norge. Jeg burde sikkert skrevet ”ubetinget suksess”, ikke minst fordi Brochmann-utvalget har lagt ned et betydelig arbeid, både i rapporten og etterpå, i å fremstille det hele så positivt som mulig. Når heller ikke det gikk, burde varsellampen blinke. Men i media slukket heller redaksjonene lyset og gikk hjem. Kanskje for å gruble videre på hvordan en fortsatt kan propagandere med Norge som det søkkrike, inhumane nisseluelandet.

Propaganda har media lykkes med – i årevis. La meg ta to nærliggende eksempler som har pågått i årevis: enslige asylssøkerbarn og de såkalte ”asylbarna”. Førstnevnte er barn som kommer alene til Norge og søker opphold. Den andre gruppen er de barn som enten er født her eller som har vært årevis i Norge, fordi foreldrene som allerede har fått avslag på opphold har nektet å reise hjem. For begge disse gruppene har media ensidig propagandert for opphold, typisk ved å intervjue gråtende barn som Norge bare virkelig er slemme mot. Den slemmeste av alle, er statssekretær Pål K. Lønseth. Du vet, han som i realiteten er Norges innvandringsstatsråd og som må svare for alt som noen hevder ikke er humant nok. Hadde ikke regjeringen hatt Lønseth aner jeg ikke hvordan innvandringspolitikken hadde vært, men det vet nok NRK.

At jeg nevner NRK er selvsagt ikke uten grunn. For nylig ble NRKs propagandajournalistikk tatt skikkelig med buksene nede. Siden har de ligget paddeflat og beklaget. Ja, vi skal visstnok forledes til å tro at dette var første gangen NRK har viklet seg inn i eget (humane eller politiske) ståsted. Den som gidder må bare rote litt rundt, min hypotese er at det ikke vil være vanskelig å finne lignende eksempler (og da ser jeg bort fra de drittpakkene HRS har vært utsatt for). Men når nå søkelyset er satt på NRK, kan NRK bare ”beklage” så mye de vil. Det alle lurer på er hva som var den redaksjonelle begrunnelsen for å sende programmet. Inntil de forteller dette, må de bare innse at det sås tvil om integriteten og troverdigheten til alle i NRK – og det drypper (berettiget, er nå min påstand) samme mistanke på andre medier. (Tilføyelse: Ser nå at Elin Ørjasæter nettopp har «rotet litt i fortiden» i kommentaren NRK – kutt ut hovmodet)

Fortielse er således ikke bare dårlig politikk, men også dårlig taktikk.

Jeg er derimot mindre overrasket over at avsløringen om propaganda nettopp kom, og fikk slik oppmerksomhet, relatert til ”innvandringsspørsmål” (her sigøyneres rett til å ”jobbe” i Norge, i ”samsvar” med deres egne kulturelle koder?). Er det noe som noen mener kan plasseres i båsen ”innvandrerfiendtlig”, går utvilsomt vettet ut.

(PS: Fra en samfunnsvitenskapelig synsvinkel handler innvandring i stor grad om nettopp økonomi. Men at innvandring har en høy kostnad er ikke ensbetydende med å være imot innvandring. Fra mitt ståsted er det et ønske om åpenhet, så kan vi diskutere konsekvenser ut fra realiteter – og slik kan vi faktisk vurdere i hvilken grad politikken på feltet fungerer.)