Det er så selvinnlysende at det ikke burde ha vært en debatt i det hele tatt. Hensynet til pasienten skal stå i front ved sykehuset, ikke hensynet til ansattes religiøse eller politiske behov for å flagge verdistandpunkt. For å si det rett ut: jeg hadde satt meg 100 prosent på bakbeina dersom en islamistskjeggete eller hijabbrukende lege skulle behandle meg. Jeg hadde ikke våget å ha tiltro til at vedkommende ville behandlet meg nøytralt, all den tid jeg har flagget skarp motstand mot både islamisme og hijab i en årrekke. (Så er det ikke slik at jeg er fullstendig i vranglås. Jeg tålte helt greit at en hijabkledd legeassistent hos min lege av iransk opphav tok blodprøve av meg. Jeg vet at jeg er i gode hender hos legen min.)
For det handler om tillit, som Stig S Frøland påpekte i VG for to dager siden. Tillit mellom behandler og pasient. En verditillit som er avgjørende for å kunne diagnostisere og behandle pasienten – også dem som eksempelvis skulle ha pådratt seg sykdom som kan indikere en adferd/livsstil som bryter med normer som en hijab signaliserer. Som Frøland skriver:
Det er et uomtvistelig faktum at en betydelig del av den muslimske befolkning i europeiske land (og selvsagt i muslimske land) inntar en meget kritisk holdning til mange aspekter ved moderne, vestlig livsstil. Dette gjelder blant annet seksuell atferd og seksuelle minoriteter, ikke minst homofile,alkohol- og narkotikabruk.
Holdningene overfor HIVinfeksjon er til dels meget negative; en profilert Osloimam har således forkynt at dødsstraff er passende for en HIV-pasient som smitter en annen.
Frøland stiller spørsmål ved om det er naivitet som ligger til grunn for Oslo universitetssykehus holdning, eller om det er et utslag av ”moteriktig politisk konformitet” – eller kanskje begge deler?
Jeg heller til at det er begge deler. Har den tidligere Ap-statsråden og uttalte feministen Tove Strand satt seg inn i hva hijab verdimessig står for? Det tviler jeg på. Jeg heller mer til å tro på Ulrik Imtiaz Rolfsens oppfatninger i dagens kronikk i VG: å tillate hijab er misforstått solidaritet.
Er det solidaritet som har drevet Tove Strand (som nå er viseadm. direktør for Oslo universitetssykehus) til å godta en urgammel skikk for å gjemme kvinners seksualitet som en del av uniformen til sine ansatte?
Tove Strand er også medlem av det regjeringsoppnevnte «Tros- og livssynspolitisk utvalg» som bla skal «Vurdere hvilken
plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn til religiøs og livssynsmessig betjening, tilgang til bønne- /seremonirom, særlige krav til mat, klesdrakt osv.».
Det skremmer meg. Hvem er det dere lurer?
Feminister som fremdeles mener at kvinner selv bør få velge å kle seg i hijab i respekt for deres religion, har dere egentlig satt dere ordentlig inn i skikken, dens motstandere og dens ofre.
Hvem er det dere lurer? I hvert fall dere selv. Eller er det rett og slett for vanskelig å ta denne diskusjonen på feminismens vilkår?
Å godta hijab er ikke solidaritet, men å undergrave likestilling mellom kjønnene.
Er det det dere vil? For det vil ikke jeg. Da blir Norge et dårligere land. Et land slik det var før likestillingen.
Det er all grunn til å tro at dess mer hijaben brer om seg generelt i det offentlige rommet, jo sterkere blir motstanden mot dette undertrykkelsesplagget. Hijab skaper splittelse mellom muslimer og ikke-muslimer, plagget skaper mistenksomhet og mistillit. Plagget er anti-fellesskap og islams fremste maktsymbol i gatene og våre institusjoner.
Nettopp derfor sier nå franskmenn et massivt nei til hijab: 63 prosent vil ha plagget bort fra hele det offentlige rommet.
Den samme motreaksjonen vil komme i Norge. Det er bare spørsmål om tid og økende antall hijab.
Hvis det var tak i dagens regjering hadde foten vært satt ned – i solidaritet med jenter og kvinner – og i solidaritet med sårbare pasienter, med mange flere.
Og ikke minst også på vegne av de sekulære frihetsverdiene.
Men hvilken statsråd kan man se for seg ville flagge et slikt fornuftsstandpunkt? Det stemmer: ingen.
Da venter vi på Tove Strand sitt motsvar, som sikkert kommer til å handle om hvor viktig det er å få kvinner i arbeid (et plagg er altså viktigere enn å bidra til fellesskapet?), om solidaritet (med islam?), og at kvinner bruker plagget frivillig (ja, det er også andre effekter folk bruker frivillig av ideologiske grunner), om det flotte flerkulturelle miljøet ved sykehuset (dokumenter det i så fall?), om det strålende mangfoldet (igjen var det dette med håndfast dokumentasjon), om…