Anbefalt litteratur

Samling om nasjonalstaten

Rødt, hvitt og blått

Asle Toje er forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt og aktuell med boken «Rødt, hvitt & blått». Her tar han til ordet for at skal dagens problemer med innvandringen i Europa løses, må vi ha en samling om nasjonalstaten.

 

Rødt, hvitt og blått
Asle Toje har skrevet bok om demokratiet i Europa

Det er Morgenbladets Frank Rossavik som i dag leverer et intervju med en frittalende og modig Asle Toje. For som Toje sier: Å være mot innvandring er som å være mot Golfstrømmen. 

Rossavik starter med å spørre hvorfor Toje i boken «Rødt, hvitt & blått» tar utgangspunkt i den franske politiske teoretikeren Alexis de Tocqueville (1805-1859) og hans skepsis til utslagene av den franske revolusjonen (1789).  

Frihet – likhet – brorskap 

Toje viser til at revolusjonens slagord var ”frihet, likhet og brorskap”, og at bedre grunnprinsipper for samfunnsbygging ikke finnes. Men Tocqueville fryktet at demokratiets fremvekst ville føre til at frihet og likhet fikk forrang fremfor brorskap, som betyr samhold. 

Han peker på at liberalistene har kjempet for frihet og sosialistene for likhet, begge deler med positive og negative sider. Samtidig hevder Toje at det er minst like viktig at det gamle samfunnets samhold er svekket, blant annet fordi kirkene er det. Og de nyere fenomener som nasjonalstatene er også svekket, dertil med alvorlige følger. 

Rossavik viser til at Toje har intervjuet Shane MacGowan, vokalist i The Pogues, som er en irsk patriot på sin hals. Blant annet fremhever MacGowan katolisismen som helt sentral for irsk kultur, selv om han ikke er troende selv. 

Lojalitet og kristen nestekjærlighet 

Toje har stor forståelse for MacGowans vurdering, for selv om en selv ikke er troende, så må en erkjenne troens betydning for samfunnet en lever i. Ett eksempel er den kristne nestekjærligheten som en del av grunnlaget for velferdsstaten.  

Ifølge Toje kan lojalitet til kristne verdier styrke lojalitet til nasjonalstaten. Og nettopp lojalitet trenger vi for å sikre stabile samfunn. Derfor er han da også bekymret for kristendommens svekkelse i Europa. 

Nasjonalstaten 

Rossavik vil gjerne vite hvorfor Toje er så opptatt av nasjonalstaten som ”bindeledd”, der Tojes vurdering er at nasjonalstaten har vist seg å være levedyktig fordi den skaper samhold i en befolkning, der omfordeling blir mulig.  

Men Toje er fullt klar over at sosialister gjerne definerer dette som ”solidaritet”. Selv mener han det handler om ”samhold eller enhet”. 

Multikultur 

På spørsmål om han ser multikulturen som den store trusselen i dag, svarer Toje med en slags speilteori: 

– Gode samfunn trenger omfordeling av ressurser fra dem som har mye til de som har lite. Det er bare mulig i samfunn der folk ser seg selv i andre. Hvis folk føler seg fremmede for hverandre, blir det umulig. Bare se på Nederland der multikultur er innført som ny samfunnskontrakt, og der skattene stadig vekk kuttes selv om staten trenger pengene. 

– Nederland er nærmest i oppløsning, mener du? 

– Nederland er i dyp krise. I alle land, også i Norge, ser vi at de opprinnelige innbyggerne flytter fra områder med stor innvandrerbefolkning. I Nederland er det kommet et steg videre: Barn av den innfødte middelklassen emigrerer til andre land i betydelig antall. Utvandringsbølgen landet gjennomgår nå, har vi ikke sett maken til siden 1800-tallet. 

Voice or exit 

Rossavik vil så vite hvorfor ikke folk da stemmer på partier som vil føre en annen politikk, hvilket jeg da mener vitterlig gjøres. Det er vel derfor vi har debatten om at stadig mer høyrevridde politiske partier, eller i de negative betegnelsene høyreekstreme og nasjonalistiske, stadig vinner terreng i Europa. Utfordringen her er, i min vurdering, at de etablerte partiene ikke tar opp i seg de utfordringene som innvandringen skaper i de europeiske samfunn og dermed skapes det grobunn for ytterliggående elementer.  

Toje velger å la den biten være, og svarer med faglitteraturen: 

– I faglitteraturen sies det at folk i denne situasjonen har to muligheter: ”Voice” og ”exit”, altså politisk kamp eller flukt. Også her er lojalitet viktig. Hvis man føler sterk lojalitet til landet sitt, velger man å ta kampen. Hvis ikke, er det lett å dra sin kos. 

– Og Norge følger etter? 

– Det gjelder det meste av Europa. EUs slagord er ”Unity in diversity” – enhet i mangfold – og det er et problematisk sted å stå, all den tid det er en selvmotsigelse. i Norge er vi kommet langt på vei mot å gjøre multikultur til ny samfunnskontrakt. Deler av den innfødte middelklasse flytter allerede fra innvandrertette områder i Oslo til andre bydeler. Snart vil Arbeiderpartiet merke at skatteviljen daler. 

Verdier og definisjoner 

Men selv om Rossavik deler mye av samme uroen som Toje har, så føler han seg fremmedgjort i forhold til religion og nasjon. Rossavik vil heller skape fellesskap gjennom respekt for grunnverdier, som han lister opp som blant annet demokrati, ytringsfrihet og toleranse for annerledeshet. 

Toje tror derimot ikke at disse verdiene i seg selv, om aldri så viktige, skaper et sterkt nok fellesskap. Han viser til at en selv og ens muslimske nabo kan være enig i for eksempel prinsippet med ytringsfrihet, men vi kan likevel en ha forskjellig oppfatning av det vil si i praksis. En tankegang som for øvrig ikke er ulik den vi prøver å få kulturminister Hadia Tajik inn på når hun legitimerer arrangerte ekteskap.  

Derimot mener Rossavik at slik ulik oppfatning likeså godt kan gjelde mellom etniske norske, noe Toje bekrefter – og som således blir et bevis på at slike verdier i seg selv er lite nyttige som et bånd i samfunnet, eller et felles lim som jeg ville har uttrykt det.  

Gjenreise fedrelandsfølelsen 

Toje har i boken tatt mål av seg å gjenreise fedrelandsfølelsen, som er et nobelt ønske, men som vil kreve en helt annen politikk – og kanskje helt andre politikere. Sistnevnte mener Toje vi begynner å se konturene av:

– I stedet vil du altså gjenreise fedrelandsfølelsen, skriver du? 

– I boken skriver jeg om min barndoms 17. mai på Byremo i Vest-Agder. Jeg husker den gode følelsen av at vi i bygden var samlet om noe positivt, at vi feiret at vi var bra folk. Det lå ikke inne noe premiss om at andre var dårligere, vi var bare stolte av å være oss. 

– Der er du sentimental. Norge er endret. 

– Selvsagt. Å være mot innvandring er som å være mot Golfstrømmen. Men innvandrerne må tilpasse seg. Når du er i Roma, gjør som romerne. 

– Så enkelt? 

– Ja, så enkelt. Lojalitet til nasjonen, staten, flagget og verdiene – inkludert dem du nevnte – er det eneste som fungerer. 

– Din helt Shane MacGowan og resten av The Pogues ble irske patrioter selv om hele bandet er første eller andre generasjons innvandrere fra England. Tror du vi kan se noe lignende her, at våre nye landsmenn blir ekstra patriotiske? 

– Ingenting ville glede meg mer, og vi ser tendenser i den retning. Se for eksempel Fremskrittspartiets Himanshu Gulati eller Venstres Abid Raja. Kanskje er det en fordel å komme utenfra for virkelig å se kvalitetene ved Norge. 

Da er det bare å løpe og kjøpe boken «Rødt, hvitt & blått» (Dreyer 2012, kr. 298) – som for øvrig fikk følgende skussmål på Facebook i dag (håper på tilgivelse for sitat uten å ha spurt) av Jon Hustad: ”Har lese Asle Tojes siste bok, faktisk særs god. Den mannen har mange strenger.” Det setter vi på kontoen harde fakta.