Morgenbladet har besøkt ICC, ved moskeens mangeårige imam Mahboob-ur-Rehman (ikke på nettet). Intervjuet åpner slik:
Jeg er muslim. Er jeg islamist?
Rehman utdyper så innspillet sitt:
Det er et negativt ladet begrep. Hvis det bare betyr en person som følger islam til punkt og prikke, så er alle muslimer islamister.
Heldigvis har ikke Rehman rett i dette. Alle muslimer følger selvsagt ikke koranen til punkt og prikke. Dessuten spriker koranen grovt: i det ene verset skal man tilgi og være barmhjertig, i neste skal det drepes, som ikke minst handler om Muhammeds tid uten og med makt. Nok om det.
Det jeg reagerer mest på er hvordan norske eksperter modererer ICC og sekten Deobandi. Oddbjørn Leirvik, professor ved Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, sier dette:
Leirvik trekker frem hvordan komiteen har redigert Mawdudis kommentarer til vers 4.34, et av de tradisjonelt mest omstridte tekststedene fordi det omtaler muligheten for fysisk avstraffelse av ektefellen. Der leser de korrektur på Mawdudi, mener professoren, og viser til at komiteens fotnoter sier at det aldri er akseptabelt å slå.
– Der er det også en forskjell på to ulike engelske utgaver av Tafhim-ul-Quran (Maududi konran, min merknad), noe som gjenspeiler at den aktuelle fotnoten oppleves som ytterst problematisk. ICCs søsterorganisasjon i England, Islamic Foundation, har prøvd å moderere Mawdudi, og ICC tar enda et steg videre i den retningen. – I utgangspunktet er Islamic Cultural Centre i Norge og Islamic Foundation i England lokale grener av Jamaat-i Islami, forklarer Leirvik.
– Men til tross for den konfronterende holdningen Mawdudi hadde til Vesten, ser vi ofte den motsatte holdningen hos organisasjonene i Norge og England, og de er aktive i den interreligiøse dialogen.
Først: hadde ICC utgitt en koranoversettelse, der det oppfordres til vold mot hustruer, ville faren for betydelig offentlig støy vært overhengende. ICC hadde undergravet den lille resten av troverdighet de eventuelt har.
Dernest: Leirvik slår fast det faktum at ICC er en lokal gren av Jamaat-i-Islami, Pakistans fremste islamistiske parti, stiftet av Maududi. Det Leirvik i den interreligiøse dialogindustrien ikke ser ut til å ha forstått, er at islamistene i ICC opererer helt annerledes enn de ideologiske verstingene i Profetens ummah. ICC tror ikke bare på Krigens Hus (der islam ikke har makt) og Fredens Hus (der islam hersker). ICC tror det er mer lønnsomt med et tredje hus her i det åpne og frie Europa: Forkynnelsens Hus, der målet er makt og innflytelse helt inn i politiske organ til man får gjennom krav om sharia. Fortsettelsen videre herfra er selvsagt den våte drømmen om et Europa underlagt emblemet to kryssende sverd og koranen.
Det er også på sin plass å minne Leirvik på det faktum at nesten halvparten av moskeene i Storbritannia er underlagt Deobandi- sekten. I tillegg er det avdekket en oppblomstring av koranskoler: rundt 5 000 britiske barn utsettes for ekstremisme ved koranskoler. Det skal være et nettverk med mer enn 40 helgeskoler der barn i alderen seks til 18 år læres opp til å hate jøder, den jødiske verdenskonspirasjonen, henrettelse av homofile som har sex, avkapping av hender ved håndvristen ved tyveri med mer. Vi som ikke har underkastet oss Allah, skal brenne i helvete.
Maududi som arkitekten bak innføringen av brutalt sharialovverk i Pakistan under diktatoren Zia ul-Haq, nevnes heller ikke med et ord. Disse lovene ligger i straffeloven den dag i dag (hudoodlovverket), som åpner for steining og pisking.
Det groteske kvinnesynet røres knapt. Boken Purdah and the Status of Women in Islam (1939), forfattet av Maududi, er ”et mesterverk” hva gjelder å degradere kvinners status. For en islamist som Mawdudi er kvinne og familiespørsmålet avgjørende for å realisere den politiske visjonen, ja det er selve kjernen i den islamistiske propagandaen. I boken kan man således i detalj lese om hvorfor en kvinnes øyne er en ”erogen sone” som kan lede til hor, og parfyme likeså. Det samme gjelder hennes stemme, som er djevelens agent, og lyden av hennes skohæler. Kvinnen skal holde seg hjemme, og må hun ut i et absolutt nødvendig ærend, skal hun altså verken ses, høres, berøres eller luktes.
Der har du forklaringen på hvorfor ledelsen i ICC ikke kunne håndhilse på Dronningen vår (lenken over).
I 2006 laget HRS rapporten ”To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status” Vi gikk inn i biblioteket til ICC – som var fylt med Maududi-litteratur, som blant annet oppfordring til flerkoneri (endog oversatt til norsk). Morgenbladet kan fortelle at en stipendiat fire år senere gjorde det samme, og fant det samme som oss. Etter dette ble litteraturen fjernet – eventuelt gjemt på bakrommet?
Konklusjonen: mens islam får mer og mer negativ makt og større og større utbredelse både i Norge og Europa, fortsetter eksperter som Leirivk og Kari Vogt og peke på det de ser: positive reform.
Jeg skal ta høyde for at det er jeg som har tunnelsyn – og ikke dem.