Forskjellsbehandling og diskriminering

Et mer sannferdig perspektiv?

"Der pakistanske samfunnet er ekstremt rasistisk," uttalte Ulrik Imtiaz Rolfsen nylig. Han fikk ingen støtte fra sentrale norskpakistanske politikere. I et innlegg i Aftenposten i dag, skriver jeg om rasismen jeg har opplevd i Pakistan og blant norskpakistanere.

Publisert i Aftenposten 9.september 2012

Abid Raja forteller om utbredt rasisme og hat i egen etniske/religiøse gruppe, samme Raja som i et tiår flittig har brukt rasismekortet for å ramme kritikere av negative forhold i kultur og islam. Desto mer fantastisk at han angrer og ber om nåde. Her har norske medier, som har operert i vidt mon på samme måte, noe å lære.

Jeg utstår ikke diskriminering. Det var derfor jeg dro til Pakistan første gang i 1993. Som journalist hadde jeg møtt en norskfødt jente som ble tvangsgiftet i samme land. Hun fortalte noe som i mine ører den gang knapt var til å tro: hun var et godt gifte fordi hun var lys i huden, synonymt med å være vakker!

Rasismen jeg møtte i Pakistan var et veritabelt kultursjokk. Den norskfødte jentas uttalelse ble bekreftet ved daglige opplevelser og folks beretninger, som skilt på dørene til ”pene” restauranter: ”svarte og tjenere ingen adgang”. Vakre kvinner fortalte om vansker med å bli gift, fordi de var mørkere enn gjennomsnittet i huden. Mødre som gråt fordi datteren var ”stygg” = ”ugiftbar”. (Samme skjer nå i Norge.) Jeg vitnet at afrikanere verbalt og fysisk ble angrepet – grunnet etnisk opphav.

Rooshanie

Rooshanie "bleket ned" for å tilfredsstille modellidealet i Pakistan

Jeg ble glad i ei jente på åtte den gang, så vakker at hun bergtok meg. Hun ble dog mobbet fordi hun var mørkere i huden enn gjennomsnittet. Hun måpte da jeg sa at hun var så skjønn at nordmenn ville fortapes. Hun trodde meg ikke. Året etter var hun på besøk hos meg. Jeg fikk rett. 

I dag er Rooshanie toppmodell i Pakistan, men som hun sier det, oppgitt: jeg blir alltid sminket lys i huden.

Pakistan har et bredt etnisk mangfold, illustrert ved lyse etterkommere av Alexander den store i vest, til folk med negroide trekk på Makrankysten. Det brede hudfargespekteret er én forklaringsvariabel på rasismen. En annen er det føydale systemet, som kan parallellføres til Viktoriatiden vår: de fattige arbeidet ute, og ble naturlig nok farget av det. De rike markerte sin rikdom ved å beskytte seg mot solen. Men nedsettende holdninger handler også om religion, et tankesett om overlegenhet. Ubehagelig, ja, men en kjensgjerning.

Min påstand er: man skal lete lenge og vel for å finne en folkegruppe preget av mindre rasistiske holdninger enn urnordmenn. Vi er strengt oppdratt i likeverd mellom alle uansett bakgrunn – heldigvis.

I Pakistan vitnes ikke minst denne mangelen på likeverd i skolen, der lærebøker maner til hat mot hinduer, og der muslimer opphøyes til den fremste ”rasen”.

Da jeg intervjuet unge norske muslimer til et bokprosjekt i 1998, hadde jeg alltid følgende spørsmål med meg: har du opplevd rasisme (implisitt: fra nordmenn)? Ingen kunne berette om noe slikt. Som en ung kvinne sa det: ”Det er ikke nordmenn som banker oss opp. Det er det våre egne som gjør.”

Ulrik Imtiaz Rolfsen sier at ”det pakistanske samfunnet er ekstremt rasistisk”. Han avvises av Akhtar Chaudhry (SV) og Khalid Mahmood (Ap). Visste ikke punjaberne i Oslo bedre?

Kanskje våre rikspolitikere bør vurdere et nytt integreringsperspektiv, der individet er i sentrum, ikke gruppe, religion og hudfarge?