Rita Karlsen, HRS
Tallene er fremkommet fra en omfattende undersøkelse foretatt av Syddansk Universitet, SDU, som for første gang har samlet 3.497 språkvurderinger av skolestartere fra hele landet. Samtidig har den siste PISA-undersøkelsen slått fast at en stor del av disse elevene forlater grunnskolen uten å ha den nødvendige språkkompetansen til videregående utdanning.
Niels Egelund, professor i pedagogikk ved Aarhus Universitet, understreker til jp.dk at mange av barna som ikke behersker dansk ved skolestart aldri når å lære ordentlig dansk i løpet av grunnskolen.
– Vi risikerer at tabe en hel generation på gulvet. Hvis børnene er seks år og ikke taler ordentligt dansk, er de hægtet af, allerede når de begynder i skole.
Barne- og undervisningsminister Christine Antorini (S) er enig i at dårlig dansk kan gi store problemer.
– Vi svigter børnene, fordi de næsten ikke har en chance for at få en god folkeskole efterfølgende..
Språkproblemene kan best løses ved å ha fokus på språkstimulering fra tidlig barnehage (vuggestue, som det kalles på dansk), mener lederen for pedagogenes forening (BUPL), Henning Pedersen.
– Det bliver mere og mere almindeligt, at institutionerne har en sprogpædagog ansat, men flere skal have kompetencerne, så de kan understøtte børnene.
Men om språkpedagoger kan oppfattes som en gulrot, så er heller ikke pisken langt borte. For i fjor vedtok Folketinget at kan man kan tvinge såkalte tospråklige barn til barnehagen. Men ingen vet om det skjer. Kommunenes forening, KL, sier at de ikke har noen opplysninger om at slik tvang forekommer i praksis. Anders Højen, språkforsker ved SDU, mener derimot at selv om det er viktig at barn lærer det danske språket, så er fokuset for ensidig. Han etterlyser mer forskning.
– Måske handler det om social baggrund, kultur eller indvandrergruppens størrelse. Vi hjælper børnene bedst, hvis vi kan finde de underliggende problemer og ikke kun underviser dem.
Det er altså ingen uenighet om at å kunne danske er et gode, men uenigheten oppstår når årsaker og løsninger diskuteres. Denne uenigheten vil nå Undervisningsdepartementet til livs.
Højen mener en må begynne å se på hvorfor noen av de tospråklige barna har lett for å lære det danske språket, mens andre sliter betydelig. Han mener det er fullt mulig å lære seg å snakke flytende dansk, selv om barna ikke kan så mye når de begynner på skolen.
Språkforskeren mener at barnas språkvanskeligheter i høy grad kan skyldes at de kommer fra familier med dårlige sosiale kår, og at familiene kan slite med krigstraumer eller flyktningproblemer. Han viser til at undersøkelsen, som han selv har vært delaktig i, viser at barn med bakgrunn fra Somalia, Irak og Tyrkia er noen av dem som klarer seg dårligst. Det kan, fortsatt ifølge Høje, skyldes at de store innvandringsgruppene ikke har behov for å integrere seg.
– En af konklusionerne er, at tosprogede børn fra ikke-vestlige lande har sværere ved dansk end tosprogede børn fra vestlige lande. Men indtil nu har man bare fokuseret på at lære børnene dansk i stedet for at se på, om problemerne har noget med de tosprogedes baggrund at gøre.
Men ifølge Anne Holmen, professor i parallelspråklighet ved Københavns Universitet, består problemet reelt ikke i at barna er dårlig i dansk når de begynner på skolen, men at bildet er det samme når de går ut av skolen.
– Når der er mange børn, forlader folkeskolen uden at kunne tale ordentligt dansk, tyder det på, at den undervisning, der er i folkeskolen, ikke er opbygget efter de tosprogedes behov. Det danske skolesystem har endnu ikke bevist, at det er indrettet til at kunne tage højde for de tosprogede børns forudsætninger.
Professor Egelund påpeker at mens etniske danske barn utvikler sine språkkunnskaper i et forrykende tempo gjennom skolesystemet, så har barn med dårlig ordforråd ikke muligheter å henge med. Dermed blir bare gapet større og større oppover i skolesystemet. Han tar til ordet for at alle barn sendes i såkalt dagtilbud for å få den rette språkstimulering:
– Nu går vi ikke ind for tvang i Danmark, men med hårdt pres og overtalelse må vi sige til forældrene, at hvis ikke de sender børnene i en vuggestue eller en børnehave, har deres børn ikke nogen chance i vores samfund.
– Man må simpelthen sige til forældrene: Hvis I har lyst til at blive boende her, bliver I nødt til at gøre noget.
Egelund får støtte fra BUPL, som mener at tospråklige barn skal i daginstitusjon med etniske danske barn, slik at de ikke blir isolert hjemme hos foreldrene. BUPL-lederen legger til at flere og flere er blitt oppmerksomme på nytten av å være tilknyttet en språkpedagog, men legger til at det er tøffe tider:
– Men pædagogerne har svære betingelser i en tid, da der i løbet af de seneste to år er blevet skåret 2.000 stillinger.
Men om Egelund og BUPL er enige, så finnes det de som er helt uenig. Danmarks Lærerforening mener at dårlige språkkunnskaper fint kan rettes opp i løpet av grunnskolen, men det krever igjen at lærerne har forståelse for hva det betyr for barns innlæring at de er såkalt tospråklige.
– Og så er det vigtigt, at børnene får undervisning i deres modersmål, og der er vi gået helt galt i byen. Børnene skal være gode til deres eget sprog for at få noget ud af danskundervisningen, siger Dorte Lange, næstformand i Danmarks Lærerforening.
Med så sprikende meninger, som vi også kjenner igjen fra Norge, har Undervisningsdepartementet en krevende oppgave foran seg for å avklare hva som er ”sant”.
Statsråd Antorini forteller at det er tatt en rekke initiativer fra politisk side. Det er iverksatt et stort forskningsprosjekt som handler om språkutvikling i dagtilbudene, samt at den såkalte ”tosprogs-taskforce”, som ble innført i 2008, omfatter nå både skoler og dagtilbud.
– Vi kan se, at det gør en forskel, og nu vil vi have has på, at alt for mange ikke taler godt nok dansk, fastslår Christine Antorini.
Jeg har vel mine tvil om at de iverksatte tiltak vil kunne gi noen fullgode svar, men jeg tror derimot at utfordringene kan være enda mer sammensatt enn hva som fremkommer her. Selv besøkte jeg for noen dager siden en familie av pakistansk herkomst, eller kanskje ikke: Foreldrene er begge født og oppvokst i Norge, altså det som før het 2.generasjon (nå er den korrekte statistiske betegnelsen norskfødte av innvandrerforeldre) og deres barn er også født her (altså det som før kunne betegnes som 3.generasjon, men mer viktig i denne sammenheng er kanskje at de statistisk sett regnes som norske). Foreldrene er begge i full jobb, men deres yngste barn, en vilter krabat på nærmere tre år, er hjemme sammen med en dagmamma fra familien. Barnet kan knapt norsk, og snakker kun urdu. Når jeg spør foreldrene, som er ressurssterke og aktivt engasjert i det norske samfunnet, om hvorfor de ikke prioriterer å lære barnet norsk, forteller de at de bevisst har valgt å lære han urdu først. Norsk mener de han vil lære tidsnok, for eksempel når han begynner i barnehagen (som visstnok skal skje i fremtiden). Det kan være at de har helt rett. Men er det riktig?