Rita Karlsen, HRS
Det er tilsynelatende helt umulig for visse grupperinger å ta inn over seg at heltildekking av kvinner i det offentlige rom har flere aspekter. Den som dekker seg til forlanger kritikkløs respekt og går heller i offerrolleposisjon, enn å ta inn over seg at saken har to sider: en avsender og en mottaker. Når noen er heltildekket i det offentlige rom er det vedkommende som stenger alle andre ute, ergo er det den heltildekkede, eller maskerte, som ekskluderer alle andre. Men noen vil gjerne bare se problemstillingen fra en vinkel:
– Jeg syns det er skuffende at han velger å ekskludere noen for å bruke niqab. Det dreier seg jo verken om et ordens eller adferdsproblem, sier Sandra Maryam Moe, leder i Alnor, det muslimske samfunnet i Tromsø, til NRK.no.
At det er like skuffende for et åpent samfunn at noen velger å ekskludere alle andre ved å maskere seg, er derimot definert som et tilnærmet intolerant standpunkt.
Moe reagerer på at professor Nils Aarsæther ved UiT sier nei til maskering ved sine forelesninger, og har ingen forståelse for Aarsæthers argumentasjon om at maskering hindrer kommunikasjon. Hun argumenterer heller med det noe oppsiktsvekkende standpunktet at i land hvor niqab er vanlig, deltar kvinner i samfunnet på lik linje med og uten niqab.
Ikke vet jeg hvilke land Moe tenker på, kanskje mener hun Saudi-Arabia? Eller de Arabiske Emirater, Oman, Jemen, Kuwait, Bahrain? At kvinner deltar i samfunnet på samme måte med eller uten niqab i de nevnte land, synes jeg med fordel hun kunne blitt utfordret noe mer på.
Men kronargumentet fra Moe er det sedvanlige; det er jo så få.
– Jeg håper dette er en storm i vannglass. Norge er et åpent og inkluderende land, og det er så få som bruker niqab i Norge at man skal akseptere dem for det, og la dem benytte seg av de mulighetene vi har i samfunnet, sier Moe, som legger til at antallet kvinner som bruker niqab i Tromsø kan telles på en hånd.
Men det har ingen betydning at det er få. Poenget er hva Aarsæther prøver å få frem:
– Jeg regner bruk av niqab som maskering, som jeg mener er en uting i det offentlige rom. Det handler om hvordan man samhandler med hverandre, og viktigheten ved at kommunikasjon ikke er maskert. For meg er finlandshette og niqab to sider av samme sak.
Kunne vi enes om at vi i et ”åpent og inkluderende land”, som Moe uttrykker det, ikke stenger hverandre ute ved maskering, ville jo problemet være løst. Men da hjelper det ikke når noen opptrer som religiøse egoister, og dertil legger opp til at kritikk av maskering nærmer seg rasisme.
Nettopp rasismespøkelset er professor Aarsæther redd for:
– Skrekkscenarioet må være at jeg får klapp på skuldra av rasistiske miljøer. Gjennom media spilles det ut slike kort som fundamentalister på begge sider griper begjærlig etter for å få til en hatpreget debatt. Det er ikke det jeg ønsker, sier professoren.
Her må nok Aarsæther holde hodet kaldt og hjertet varmt, for nettopp hvem som definerer hva som rasisme utgjør en betydelig del av dette problemet. Jeg ville ikke bli forundret om hans egen ”maskeringsnekt” kan bli et hett tema hos Diskriminerings- og likestillingsombudet (LDO). Og dermed kan han selv ende opp med en ”dom” om at det er han som diskriminerer.
Grunnen til det er våre folkevalgte på Stortinget ikke har ryggrad til å være like besluttsom som Aarsæther. De dytter problemet nedover i systemet, og åpner slik sett opp både for konflikter på ulike arbeidsplasser og for hatpregede debatter. For det er fortsatt en konkurranse om å være mest mulig ”human og tolerant”, der grunnleggende frihetsverdier gjerne kastets over bord – hvis en bare selv fremstår som Den Gode.