Rita Karlsen, HRS
Advokatfirmaet Hjort har sendt prosessvarsel til Justisdepartementet, der de gjør det klart at søksmål vil bli reist for å få prøvd lovligheten av et forbud mot religiøse symboler, i denne sammenhengen turbanen, hvis departementet ikke snur og tillater bruk av turban som en del av politiuniformen.
Jagroshan Singh, som er talsmann for sikhmenigheten og som selv ønsket å bli politimann, viser til at turbanen er en del av deres identitet:
– Det føltes krenkende å ikke kunne velge en yrkeskarriere i politiet fordi jeg bærer turban. Politiets uniformsreglement og Justisdepartementets tolkning av det fører til at vi utestenges fra å kunne delta i samfunnet på lik linje som alle andre. Å bruke turban er en viktig del av vår identitet, sier Singh til Dagsavisen.
– Flere av våre medlemmer har fortalt at de kunne tenke seg politistudiet og føler seg krenket av å bli utstøtt fordi bruk av turban ikke tillates hvis man vil bli politimann eller kvinne, sier Singh, som nå er i ferd med å ta 2. avdeling i jus ved Universitetet i Oslo.
Singh har dessuten kommet på det ”geniale” i forhold til forrige runde, der det var hijaben som var stridstemaet, nemlig at sikhenes turban benyttes både av menn og kvinner Dermed blir argumentet om plagget som kvinneundertrykkende ikke er gjeldende.
– Turban derimot benyttes av menn og kvinner på lik linje, og ingen vil kunne hevde at bruken er kvinnediskriminerende eller undertrykkende. Nå krever vi at Justisdepartementet bestemmer seg. Blir det nei til turban så prøver vi lovligheten av forbudet i retten, sier Singh.
En slik argumentasjon er i mine øyne oppsiktsvekkende prinsippløs. Jeg betviler at Singh ikke forstår hva politiuniformsreglementet handler om, nøytralitetsprinsippet, og ikke hva det ene eller andre religiøse symbolet uttrykker. At det har et budskap, er faktisk det som er stridsteamet.
Like håpløst var argumentasjonen i forrige runde om at politiets emblem ikke er nøytralt, i og med at løven står på en bakgrunn av kors. Og det var selvsagt korsene som ble utsatt for kritikk, ikke løven, til tross for at sistnevnte i liten grad kan assosieres med Norge. Men uansett er det statens uttrykk.
Å utfordre uniformsreglementet til politiet (og domstolene) er således å utfordre Norges religiøse uttrykk, som enn så lenge er kristendommen. Og selv om Norge skulle skille stat og kirke og likestille alle religioner i Norge, eventuelt frasi seg alt økonomisk ansvar overfor samtlige religioner, gjenstår likevel spørsmålet om Norge, i en historisk og kulturell kontekst, vil være villig til å endre på statens symboler for å tilfredsstille religionsnøytralitet.
Det er slik sett helt riktig av advokatfirmaet Hjort å hevde at saken er av stor prinsipiell betydning og at det vil være interessant å få et turbanforbud prøvd rent juridisk. Ifølge Dagsavisen vil de argumentere med at Justisdepartementets nei til polititurban er i strid med diskrimineringslovens forbud mot indirekte diskriminering på grunnlag av religion, at sikhenes hodeplagg har karakter av et religiøst påbud, og at sikher dermed stilles dårligere enn andre når de ikke får bruke hodeplagget i politiet. Advokat Lars Christensen hos Hjort mener at myndighetenes holdning til hijab og turban i politiet til nå er vagt underbygget.
Og for riktig å sause det sammen, dyttes homofile foran:
– Jeg opplever at politiet er åpent for alle andre. Forrige uke sto en politimann fram som homofil, og det er prisverdig med mangfold og en inkluderende kultur i etaten. Sikhene mener tida nå er inne for at bruk av hodeplagg som en viktig del av deres identitet kan brukes som en del av politiuniformen, sier advokat Lars Christensen til Dagsavisen.
Til dette kan det vel være på sin plass å minne Christensen om at homofili er en legning som en ikke kan ta på og av, i motsetning til en turban, uavhengig av hvor mye en påberoper seg at religiøse symboler er en del av ens identitet. En kan jo også spørre seg hvorfor det er så få funksjonshemmede i politiet, til tross for at også dette er en gruppe som har et sterkt diskrimineringsvern. Men vi vet jo svaret altfor godt: Det finnes begrensninger for oss alle, og det er ingen menneskerett å bli politi.
Ei heller kan det vel være slik at ulike religiøse påbud (som det er mange av og som nødvendigvis ikke går i samme retning) skal sette standard for reglene i et samfunn. I så fall åpner vi ikke opp for mangfold og inkludering, men beveger oss kanskje heller raskt i retning av kaos og ekskludering.
Men advokat Christensen har jo sine støttespillere: Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Likestillings- og diskrimineringsnemnda hevder at forbud mot bruk av religiøse hodeplagg i politiet er brudd på diskrimineringslovgivningen.
I denne sammenheng kan det jo være interessant å gjengi noe av det mest sentrale i Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion m mv. (min utheving):
§ 4. Forbud mot diskriminering
Direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn er forbudt.
Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt i første ledd blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.
Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. Med indirekte diskriminering i arbeidslivet menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidssøker eller arbeidstaker stilles dårligere enn andre arbeidssøkere eller arbeidstakere på grunn av forhold som nevnt i første ledd.
Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.
Det er forbudt å medvirke til brudd på diskrimineringsforbudet i paragrafen her.
Som vi ser av loven avviser LDO og nemnda den delen som handler om saklig formål og ikke uforholdsmessig inngripende (uthevet over), og det er vel dette som vil bli det sentrale å få avklart. Men det kan være akkurat dette Justisdepartementet har vektlagt, og derfor at departementet avvist LDO og nemndas tolkning.
Denne avvisningen svir sikkert enda både for LDO og nemnda, og advokat Christensen sier det godt selv: et søksmål mot staten vil også klargjøre hvilken autoritet og myndighet disse organene egentlig skal ha i samfunnet.
Underdirektør Svein Olsen i Justisdepartementets politiavdeling bekrefter overfor Dagsavisen å ha mottatt prosessvarselet, og at de vil trenge noe tid på å avgjøre spørsmålet.
Men dette er neppe noe Justisdepartementet kan avgjøre alene. Til det er saken for prinsipiell, og det til tross for at Gurduara-menigheten bare teller om lag 2.500 medlemmer av landets ca. 5.000 sikher. For det sentrale spørsmålet slik jeg ser det, vil være hva som er statens intensjon med nøytralitetsprinsippet til uniformering av statens utøvende og dømmende makt. Denne intensjonen er det Stortinget som fastsetter. Og ikke LDO, nemnda eller et departement. Heldigvis (kanskje).