Ufrivillige ekteskap

Tvangsekteskap og særlov

Det er minst 5.000 til 8.000 tilfeller av tvangsekteskap i England hvert år, ifølge Home Office. Anslaget er gjort i forbindelse med et høringsnotat, knyttet til en vurdering om England skal innføre en særlov mot tvangsekteskap. Det bør de ikke gjøre.

Rita Karlsen, HRS

Høringsnotatets estimat på 5.000 til 8.000 tvangsekteskap i England årlig omfatter rapporterte saker hovedsakelig fra personer med opprinnelse i Afghanistan, Nord- og Øst-Afrika, Bangladesh, India, Irak, Iran, Pakistan og Tyrkia. Det understrekes at det fullstendige omfanget av problemet ikke er kjent, men at antallet rapporterte tilfeller øker hvert år. Regjeringens tvangsekteskapsenhet, som gir direkte hjelp til ofrene behandlet 1.618 saker i 2008, i 2009 var antallet saker 1.682 og i fjor var antallet 1.735, melder The Guardian.

Statsminister David Cameron har signalisert at han ønsker å styrke lovgivningen knyttet til tvangsekteskap, men det er uenighet om tvangsekteskap i seg selv skal skilles ut som en egen forbrytelse.

Statsråd Theresa May fortviler over at det som skal være en av de lykkeligste hendelsene i en person sitt liv, for tusenvis av mennesker er et overgrep:

«Marriage should be one of the happiest events in a person’s life, but shockingly thousands of people a year are forced into marriage against their will.

«It is an appalling form of abuse and perceived cultural sensitivities should not stop us doing more to tackle it.»

Departementet henvender seg nå til frivillige organisasjoner og andre, for å komme i kontakt med ofre for tvangsekteskap. May vil gjerne høre deres vurdering av en eventuell ny lovgivning.

Høringsnotatet fremhever at mange, om ikke alle elementene, i tilknytning til et ufrivillig ekteskap allerede er straffbare forhold, som for eksempel frihetsberøvelse, bortføring, trakassering og overgrep. Det vurderes likevel at en egen særlov mot tvangsekteskap kan virke avskrekkende, at de unge gis et sterkere argument i forhold til foreldrene samt at politi og helse- og sosialtjenesten lettere kan identifisere ofrene. Men på den andre siden uttrykker høringsnotat bekymring over at ofrene kan slutte å be om hjelp fordi de frykter at familien kan bli anmeldt. I tillegg pekes det på at foreldrene kan unngå loven ved å ta barn til utlandet og gjennomføre tvangsekteskapet der.

I Norge har vi hatt en særlov mot tvangsekteskap siden 1996. Vi har i denne perioden hatt tre dommer, to i Drammen og en i Oslo. I samme periode har også Norge erfart at andelen ufrivillige ekteskap har økt, da relatert til at flere søker hjelp. Men om dette skyldes at terskelen for å søke hjelp er blitt lavere eller om det handler om at andelen tvangsekteskapssaker øker, er det ingen som vet. Det som derimot synes å være på det rene, er at særloven ikke har noen særlig effekt.

Også i Norge har vi lovgivning som allerede innebærer at det er ulovlig å gifte noen bort mot sin vilje. Slik sett var særloven mer et politisk signal om hvor alvorlig Norge anser en slik praksis. Men siden har diskusjonen gått på grensegangen mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap.

England bør droppe en egen særlov mot tvangsekteskap. Ikke minst fordi slik særlovgivning i seg selv kan ha en stigmatiserende effekt. England bør heller konsentrere seg om å sikre at alle kjenner og følger landets lover, og vurdere om dagens lovgivning fanger opp det å true noen til å inngå ekteskap, uavhengig av om det skjer på engelsk jord eller ikke, og om dagens regler innebærer retten til å annullere et ekteskap som aldri burde vært registrert. I tillegg bør man vurdere reglene knyttet til å anerkjenne et ekteskap inngått i utlandet. Ikke minst bør sistnevnte innebære at den utenlandske ekteskapskontrakten skal korrespondere med landets lovgivning på feltet.

For kanskje enda viktigere enn å vurdere særlovgivning på feltet for å støtte opp under eksisterende lovgining, er å rette oppmerksomhet til de ekteskapene som inngås utenfor landets lovgivning. For her kan det være at det må vurderes nye lover.