Rita Karlsen, HRS
Det var i gårsdagens VG at det ble kjent at asylsøkeren fra Irak (33), som er siktet for seks overfallsvoldtekter i Oslo, er rømt tilbake til Irak.
– Vi ser svært alvorlig på saken, sier politiadvokat Kristin Rusdal i Oslo politidistrikt til VG.
– Fem av overgrepene skjedde på offentlig sted og skapte alvorlig frykt. Vi vet hvem han er og vil ha ham tilbake til Norge, sier Rusdal.
Den irakiske statsborgeren er siktet i seks saker der kvinner har anmeldt ham for voldtekt fra årene 2007 og 2010.
Norge har derimot ingen utleveringsavtale med Irak, og dermed må mannen komme frivillig. Men mannen hevder at han ikke noe irakisk pass, og at han ikke får det heller. Uten pass kan ikke norske myndigheter utstede nødvendige reisedokumenter.
Bistandsadvokaten til et av ofrene vil også gjerne at mannen kommer tilbake for å ta sin straff:
– Min klient reagerte sterkt da hun hørte at han hadde rømt. Det er uforståelig for henne at politiet kan slippe ham av syne slik at han får anledning til å flykte, sier bistandsadvokaten til et av de kvinnelige ofrene, Trine Rjukan, VG.
– Det er svært viktig for de fornærmede at han kommer tilbake. Da slipper han ikke unna og må stå til rette for det han har gjort, sier Rjukan.
Serievoldtektsmannens forsvarer, advokat Randi Spydevold (hun som var med å smugle to unge kvinner til Norge fra Iran, idet hun mente at Norge hadde brutt loven ved ikke å hjelpe dem tilbake), synes det er merkelig at det foreligger hindringer for å få mannen tilbake:
– Han er innforstått med siktelsen, men har sin versjon og erkjenner ikke straffskyld. Han ønsker nå å komme tilbake, men får ikke nødvendige reisedokumenter. Det er merkelig at det skal være slike hindringer, sier 33-åringens forsvarer, Randi Spydevold, til VG.
I dagens VG fremkommer det at den siktede mannen til stadighet er i kontakt med politiet i Norge, da han flere ganger i måneden ringer til Oslo politidistrikt.
– Han ringer og forteller at han ønsker å komme tilbake til Norge for å forklare seg. Det er en ganske absurd situasjon, sier politiadvokat Kristin Rusdal i Oslo politidistrikt til VG Nett.
Irakeren står fast på at det er umulig for han å få irakisk pass, noe den norske ambassaden sier ikke stemmer. I tillegg krever han at innreisedokumentene skal sendes til han per post, og ikke ved personlig oppmøte, som er regelen.
Historien om irakeren fikk FrP-leder Siv Jensen til å kvittere med følgende melding på Facebook:
Angivelig voldtektsmann har visst rømt tilbake til Irak… Beste straff for ham må jo være innreiseforbud til Norge for evig og alltid. Var visst ikke så farlig i Irak likevel, eller?
Meldingen vekker sterk reaksjon hos bistandsadvokat Rjukan:
– Det er direkte støtende overfor ofrene å komme med disse uttalelsene. Det er å begå et nytt overgrep mot kvinner som allerede er blitt voldtatt, sier Rjukan til Dagbladet. Hun mener man må ha et glassklart skille mellom asylpolitikk på den ene siden og kriminalpolitikk på den andre.– Man må holde det veldig strengt adskilt. Offeret skal ha et rettsvern, selv om gjerningsmannen er utenlandsk statsborger og har et land å rømme til. Mange kvinner er tvilende og usikre før de anmelder, når de først anmelder er det klart de ønsker å se mannen dømt, sier Rjukan.- Jeg tenker også at det er en del av bearbeidelsen av overgrepet å få prøvet saken for retten. Det er viktig å plassere skyld og ansvar, samt vite at man har fått den rettferdigheten loven åpner for. Jeg blir opprørt, hvis politikerne nærmest ønsker at voldtektsmenn rømmer, sier Rjukan.
Men dette ”krystallklare” skillet mellom asyl- og kriminalitetspolitikk eksisterer ikke, nettopp fordi utvisning kan være del av straffen. En asylsøker er en person som venter på å få sin søknad om opphold i Norge behandlet, og er per definisjon en utlending. Per juli 2011 hadde UDI behandlet 249 utvisningssaker, og de påpekte selv at utvisning av kriminelle utlendinger er et prioritert arbeid. Bakgrunnen for denne presiseringen fra UDI var at VG avdekket at en rekke kriminelle, flere av dem dømt for alvorlig kriminalitet, likevel fikk bli i Norge. Årsak: sendrektig saksbehandling.
Jensens forslag kan således ikke avvises ene og alene i skjæringspunktet mellom asyl- og kriminalitetspolitikk, men det er selvsagt et spørsmål om ”hva som er straff nok”. Hun sier til Dagbladet:
– Men dette er et spørsmål som ligger i krysningspunktet mellom asyl- og kriminalpolitikk, særlig med tanke på det lave straffenivået i Norge. Jeg tillater meg å stille et spørsmål om vi ønsker at han skal komme tilbake til Norge og kanskje gå fri før en rettssak, der han kanskje også får en altfor lav straff, sier Jensen.
Jensen understreker at hun ikke har konkludert, men at hun gjerne vil ha en debatt rundt dette.
En som misliker forslaget, er informasjonsleder i Misjonssambandet, Espen Ottosen. Hvorfor Dagbladet har spurt akkurat han er jeg slett ikke sikker på, men han kommer med en heller underlig sammenligning:
– Dette er lite prinsipielt. Hvis en norsk mann voldtar i Thailand og stikker av, er det da straff nok at han ikke får komme tilbake til Thailand?
Her synes Ottosen å glemme en vesentlig ting: Hvis denne norske mannen hadde søkt asyl i Thailand, altså inneforstått at han ikke kunne returnere til Norge, ville antakelig en utvisning vært mer skremmende. Ottosens grunnholdning er dog at det ikke er straff nok å bli utvist.
Jeg tror derimot at evig utvisning kan være et treffende tiltak. Ikke minst ut fra hva jeg er blitt fortalt fra politiet (vedkommende vil være anonym). Vedkommende har selv flere ganger opplevd det vedkommende hevder er noen utlendingers skruppelløse utnyttelse av det de oppfatter som ”lave dommer og hyggelige fengselsopphold”. Det er folk som ikke redd for å bli siktet for voldtekt, kanskje tvert om, og enda verre: De gliser rått og sier ”på gjensyn”. Med andre ord: utvisning er ingen hindring. De kommer tilbake.
Utfordringen i Siv Jensen sitt forslag er således hvordan Norge kan leve opp til ”evig utvisning”, men som straff kan det være formålstjenlig.
Jeg ser at Rjukan har et poeng i forhold til å plassere ansvar og skyld, og at en del av bearbeidelsen av overgrepet er å få prøvet saken for retten. Men jeg tror også at et overgrepsoffer kunne levd med et evig utvisningsvedtak, hvis det ble oppfattet som en reell straff – og man kunne være rimelig sikker på ikke å møte overgriperen igjen i Norge. Men da må vi vel også begynne å diskutere gjeninnføring av grensekontroll? (Noe Danmark har erfart at EU ikke liker).
Enkelt er det ikke, men debatten bør tas.