Rita Karlsen, HRS
Seansen som utspilte seg i dagens muntlige spørretime var rett og slett uvirkelig. Og den begynte før Sandbergs fatale uttalelse.
Først ut var Siv Jensen, og jeg tror det var flere enn meg som reagerte på at hun benyttet spørretimen (der det var annonsert at utenriksminister Jonas Ghar Støre, samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa og kunnskapsminister Tora Aasland ville møte) til å rette spørsmål til Gahr Støre om forhold som AUF-lederen Eskil Pedersen (og Aps partisekretær Raymond Johansen) dagen før hadde uttalt på en konferanse. Stortingspresident Dag Terje Andersen (Ap) så da også noe forskrekket ut, og minnet betimelig nok Jensen om at det var utenriksminister Gahr Støre som var tilstede.
Til det kan det kommenteres at superminister Gahr Støre har mange roller i Ap, og har da også blitt benevnt som ”innenriksminister”, ikke minst for hans rolle knyttet til innvandrings- og integreringspolitikken. Blant annet var det Gahr Støre som ledet Aps integreringsutvalg, som i februar i år lanserte 99 tiltakspunkter.
Det var nettopp sistnevnte Jensen grep fatt i, idet hun kritiserte Ap for å koble FrP til terroristen, med undertoner om at FrP skulle ha noe felles holdninger med terroristen, samtidig som hun minnet om at utfordringene med innvandring og integrering ikke har endret seg etter 22/7 – hvorpå hun kritiserte regjeringen for ikke å ha iverksatt politikken de har lansert. Hun ville også vite om det (nå) er Arbeiderpartiet som har definisjonsmakten på ytringsfrihet, og om Gahr Støre var enig i sine partifellers karakteristikker av FrP.
Men Gahr Støre beviste igjen hvorfor han er en superminister. Tilsynelatende uten å la seg overraske over de lite treffsikre spørsmålene i den gitte konteksten, henviste han Jensen og FrP til å ta debatten med dem som har uttalt seg. Han understreket at ingen har gjort FrP ansvarlig for 22/7, og at definisjonsmakt er det ingen som har, idet slik makt ”ligger i det brede mangfoldet av meninger og holdninger”. Og siden FrP hadde dekket bordet for Gahr Støre, benyttet han også anledningen til å minne FrP om å tenke gjennom hvilke holdninger de legger for dagen, blant annet ved gruppetenkning (eksemplifisert med utsagnet ”alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer”).
Jensen var ikke fornøyd, hun ville ha Gahr Støre til å uttale seg om hvorvidt han var enig i de karakteristikker som dagen før var gitt av FrP. Gahr Støre repliserte med at FrP fremstilte seg selv som offer i debatten etter 22/7, og hentydet om samrøre mellom det som skjedde 22/7 og utfordringer med innvandrings- og integreringspolitikken. Hvorpå han la til at han finner det underlig å være sterk tilhenger av ytringsfriheten, samtidig med at FrP hevder de blir urimelig behandlet i det åpne ordskiftet demokratiet Norge har.
Hadde dette stoppet her, kunne vi kanskje ført denne vanskelige debatten et skritt videre. Men det punkterte Per Sandberg på alt annet enn en elegant måte:
– La meg først slå fast at det er ingen som prøver å spille noe offer her. Hvis det er noen som har spilt offer etter 22. juli, så er det til de grader Ap. Og det bør de også gjøre, for de var et av de store ofrene. Men det er jo det som Ap tydeligvis har lagt en strategi på, å videreføre denne debatten gjennom å angripe FrP. Men vi skal stå oppreist og ta denne debatten.
Uttalelsen skal ha ført til at flere Ap-representanter forlot stortingssalen med tårer i øynene. Sandberg uttalte etterpå at allerede da han sa dette, skjønte han at han kom skjevt ut, og han har da også beklaget.
Men problemet er at det er sagt, og det som er sagt er ikke til å misforstå. For én ting er at Sandberg hevder at Ap ”spiller offer”, noe annet er det at Sandberg mener at Ap har lagt en strategi for å utnytte 22/7 til sin politiske fordel, og det ved å angripe FrP.
Offer
Seansen i dagens nasjonalforsamling bevitner igjen at tragedien 22/7 i all sin gru er så sensitiv at det er særdeles vanskelig å debattere både hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Men ofrene for 22/7 er først og fremst de som ble direkte rammet av terroren, i særdeleshet de døde, og deres familier og kjære. Deretter ser jeg ingen ”gradering av ofre”. Vi som nasjon er offer for den grusomste handlingen i Norge i fredstid.
Slik var da også stemningen i Norge kort etter 22/7, ikke minst fordi statsminister Jens Stoltenberg (Ap) viste statsmannskunstner på høyt nivå. Øverst på vår offentlige agendaen sto fellesskap, kjærlighet, mer demokrati og mer åpenhet.
Men i den siste tiden har det skjedd en endring. En endring som ikke bærer bud om særlige gode tider.
Syndebukker
Rett etter terrorangrepene var det noen som benyttet anledningen til å peke på syndebukker. I kortform var syndebukkene kritikere av innvandringen, og spesielt kritikere til islam. Legitimiteten ble hentet fra terroristens programerklæring.
Denne syndebukktilnærmingen fikk derimot relativt liten oppmerksomhet, tvert om ble den oppfattet som kontraproduktiv. Det kan vi kanskje spesielt takke Ap og AUF for, da ingen av dem viet et slikt perspektiv noen oppmerksomhet. Den politiske nasjonen sto med andre ord fortsatt samlet.
Ei heller har et syndebukkfokus kunne hente noe støtte av det vi så langt vet om terroristen, og det er ikke mye så vi må stole på hvordan hans advokat, Geir Lippestad, omtaler han: En person som lever i en helt egen verden.
Men syndebukkperspektivet forsvant ikke, og i går, på dagen fire måneder etter tragedien er det nettopp AUFs Eskil Pedersen som gir klarsignalet: Han vil ha en debatt om hva som lå til grunn for terroren.
Hat
Det er et oppsiktsvekkende ønske idet rettssaken mot terroristen starter 16.april neste år, og det er nettopp den som skal søke å svare på det som Eskil Pedersen etterlyser. Hva som lå til grunn for terroren er noe vi alle lurer det, da vi sliter med hvordan det er mulig at et menneske kan utføre slike groteske handlinger. Men Pedersen vil ha debatten nå.
Det var på gårsdagens LO Stats Kartellkonferanse at Pedersen ikke bare nøyer seg med å etterlyse en slik debatt, som nødvendigvis må foregå ut fra tro, antakelser og egne overbevisninger, men han peker også på hvor han mener hatet har hentet sin næring: hos FrP.
I Arbeidsmanden.no siteres Pedersen på følgende:
Beredskap har i stor grad preget debatten etter 22. juli. Nå etterlyser AUF-lederen debatten om meningene som lå til grunn for terroren.
– Hvem henter høyreekstreme inspirasjon fra? Hvem fyrer opp under deres hat? Vi politikere har et ansvar for å nyansere debatten og ta tydelig avstand fra de hatefulle meningene, og ikke generalisere. Det er noen som har tatt lettere på dette enn andre, mener han.
I gårsdagens NRK sier Pedersen at FrP kommer med innvandringsfiendtlige holdninger uten å ta ansvar for hvilke handlinger det kan føre til.
– Politikere må være bevisst hvilke ord de velger, for det former holdninger der ute. Det er naivt å tro at hvis vi får ledende politikere som målbærer ytterliggående holdninger, så vil det stagge de som vil bruke vold for å fremme sitt syn. Politikerne må ta ansvar for samfunnsdebatten og må basere det de sier på fakta. Nyansene må med.
( … )
– Det er ingen tvil om at Frp har bidratt til en hatsk debatt om innvandring. Det er få mennesker som ikke har fått det med seg, sier Pedersen.
AUF-lederen har tydeligvis ingen betenkeligheter med å koble terroristen holdninger til et hat som i hans tolkning FrP har bidratt til. Med et slikt utsagn forteller også AUF-lederen at FrPs medlemmer og partiets støttespillere ikke kan anse seg som ofre etter 22/7. AUF-lederen dreier altså offerperspektivet innover: AUF/Ap var ofrene – og nå skal det pekes på mulige syndebukker. Spørsmålet er om det er en bevisst strategi, og uansett er utspillet fra AUF-lederen høyst politisk. Det er et klart brudd med oppfatningen av at en samlet nasjon ble angrepet.
Det var nettopp mot dette bakteppet at seansen utspilte seg på Stortinget i dag. FrP opplever seg urettmessig å bli satt i bås med terroristen, men overser det faktum at de selv ikke går av veien for å være ”sterk og klar i talen” og således må tåle det samme tilbake. Slik sett hadde det vært mer betryggende om partiet rettet oppmerksomheten bort fra seg selv og heller reagerte på den sterke fremveksten av ”hat”.
For det er ikke bare ”hatet” mot FrP som nå uttales klarere, men en generell kobling av ”hat” til det man er uenig i. Det snakkes for eksempel om hatefulle ytringer, kritikk av islam omtales som muslimhat, kritikk av innvandringspolitikk omtales om innvandrerhat, nettdebatter omtales som netthatere.
Og dette skjer uten spesielle reaksjoner. Det er foruroligende.