Hege Storhaug, HRS
Aftenposten.no fortalte 31. august at minimum 76 elever i Oslo-skolen manglet etter sommerferien. I dag sies det at Osloskolen overhodet ikke har fått noe kontakt med 16 barn av disse barna, og at minst 40 barn har mistet skoleplassen fordi de ikke har møtt opp. Det slås også fast at noen av barna har somalisk bakgrunn og befinner seg nettopp i Somalia, et av verdens verste land for barn å bo i, og som produserer høy innvandring til Norge. Foreldrene kan altså ikke bo der, men det kan barna deres.
Aftenpostens oppslag skummer så vidt overflaten av et svært omfattende problem. For: Rapporten ”Norske barn i utlandet. Ute av syne, ute av sinn” (2004) som skapte ramaskrik, avdekker gjennom informasjon fra ambassader med mer, at så mange som 4 – 5 000 barn kunne befinne seg på lengre opphold i foreldrenes opprinnelsesland til enhver tid, barn både i grunnskolealder, før skolealder og i videregående skolealder. Vi var ikke så opptatt av antallet, det vil den som leser rapporten selv kunne konstatere. Vi var opptatt av barns grunnleggende menneskerettigheter: en solid skolegang, forsvarlig omsorg, mulighetene for å bli en full del av det norske samfunnet. Noe så selvfølgelig. Men fokuset i det offentlige ordskiftet ble på antallet, og vi ble angrepet fra mang et hold: vi overdrev. Ettersom rapporten var statlig finansiert, måtte aktuell statsråd, Erna Solberg, forholde seg til den. Og fokuset fra regjeringen ble også på antallet. SSB fikk i oppdrag å legge det konkrete (riktige) tallet på bordet. Men det, fortalte SSB selv i sin rapport, var ikke mulig. Folkeregistreringsloven er nemlig slik at hvis man har tilknytning til Norge gjennom eksempelvis foreldre eller søsken, skal det svært mye til for at man ”meldes ut” av Norge. Derfor fant SSB ”bare” i underkant av 1 000 barn som var registrert som utflyttet. Dette tallet grep dog regjeringen begjærlig, og konstaterte med lettelse at vi tok feil – det var altså bare rundt 1 000 barn, visstnok…
For å illustrere folkeregistreringen med et høyaktuelt eksempel: de fire Oslofødte søstrene som i 2003 ble dumpet i Gambia, og som HRS besøkte i 2005 og påfølgende anmeldte foreldrene blant annet for å ha sørget for at jentene ble kjønnslemlestet, er fremdeles i Gambia, nå åtte år senere. Tar man en sjekk i Folkeregisteret, er de fortsatt bosatt i Oslo. De fremdeles siktede foreldrene bor nemlig i Oslo. Så enkelt, og så galt.
I rapporten ”De glemte barna” (2009) gjorde vi en ny vri: vi sjekket SSB-statistikk over barn i grunnskolealder i Norge opp mot Grunnskolens informasjonssystem (GSI), som forteller hvor mange barn som er registrert i norsk grunnskole. Diskrepansen var dramatisk: GSI-tallene viste at på landsbasis manglet nesten 4 000 barn, i Oslo 1852 barn, altså var anslaget vårt fra 2004 ikke overdrevet, tvert om, all den tid de siste tallene ikke inkluderer barn før skolealder og i videregående skolealder.
Denne måneden henvendte vi oss til Oslo kommune for å få oppdatert tallene for Osloskolen på andelen barn registrert på skolebenken. Tallene var visstnok veldig vanskelige å fremskaffe nå… Ja, vi mistenker kommunene for bevisst å holde tallene tilbake – tilstanden er nemlig politisk uholdbar?
Vi vet at norske myndigheter har vært kjent med temaet ”hjemsendelse/dumping” siden rundt 1990 (eksempelvis gjennom rapportering fra ambassaden i Islamabad). Da HRS satte temaet ettertrykkelig på dagsorden gjennom 2004-rapporten, var den politiske reaksjonen at foreldre er i sin rett til å bestemme hvor barna skal vokse opp, og foreldres argument om at barna skulle lære ”deres kultur og språk”, som ville ”styrke identitetsfølelsen”, ble slukt av nesten hele det politiske spekteret. De få siste årene har pipa fått en annen lyd. Politikerne skjønner at disse utenlandsoppholdene ikke minst handler om å avlære vår frihetskultur – altså antiintegreringstiltak fra foreldrenes side. Derfra til å handle, se det er dog noe helt annet. Politikerne har ikke tatt problemet alvorlig nok til å legge funksjonelle verktøy på bordet for aktuelle instanser, som politi og barnevern. Heller ikke legges folkeregistreringssystemet om, slik at vi får en oversikt over andelen barn som konkret er ”midlertidig ute” av Norge. I dag er du enten ”inne” eller ”ute”. Ei heller får vi et nasjonalt elevregister som da kunne vært koblet opp mot en kategori midlertidig utflyttet. Hadde vi hatt disse to endringene på plass, ville vi i det minste visst eksakt hvilke barn som var på lengre utenlandsopphold: kjønn, nasjonal bakgrunn til foreldrene, alder, lengde på opphold. Da hadde vi i alle fall fått en klar oversikt.
Som en journalist konkluderte overfor oss etter å ha sjekket den rettslige og faktiske tilstanden: hvis jeg sender barna mine på hesteskole i Argentina og henter dem hjem når de er rundt 18 år, og det eneste de kan er alt om hesten, vrinsker som en hest, og ikke kan noe annet ”språk”, ei heller har andre faglige ferdigheter, så er jeg i min fulle rett.
Jeg tror nok at hvis tilstrekkelig mange foreldre med norsk bakgrunn gjorde noe i nærheten av dette, ville politikerne reagert med solid handling umiddelbart. Forresten: jeg tror ikke, jeg er sikker i min sak. Barnets beste ville hatt forkjørsrett, foreldrene ville blitt strafferettslig ansvarlig for grov omsorgssvikt, barna ville med eller uten foreldrenes vilje blitt hentet rett hjem til Norge. En fornuftsreaksjon, med andre ord. Men de aktuelle barna i dag, de (eller kanskje riktigere: foreldrene) har visstnok en annen kulturbakgrunn, og den må vi respektere…? Min påstand er at noe av det verste eksemplet på systematisk statlig diskriminering i dagens Norge, ligger begravd akkurat her. Min spådom er at den åpenbart grove unnlatelsessynden kan komme til å koste oss dyrt – ikke bare i form av ødelagt liv som heller ikke vil klare å bidra i arbeidslivet i voksen alder, men også i form av konkrete kroner: hvor stor erstatning er rimelig for én av de fire søstrene i Gambia: frarøvet hele skolegangen i Norge, frarøvet omsorg av foreldre/foresatte, kjønnslemlestet, og nå er den eldste på i dag 17 år giftet bort – til en fetter (informasjon fra kilde i Gambia tidligere i år på e-post). Vi kan umulig snakke om noen hundre tusener kroner.
I Soria Moria-erklæringen til Stoltenberg 2-regjeringen fikk HRS gjennom en liten seier: regjeringen vil «bedre samordningen av arbeidet for å følge opp norske barn i utlandet”. Dette ble altså vedtatt for to år siden, men vi har ikke registrert en eneste delegasjon fra Norge i eksempelvis Somalia for å sjekke forholdene for norsksomaliske barn der. Vi har i det helle tatt ikke registrert noen som helst oppfølging av intensjonen i regjeringsplattformen.
I 2009 viste imidlertid kunnskapsminister Kristin Halvorsen både selvpåført hjelpeløshet i forhold til å takle problemet, samt en grell ansvarsfraskrivelse: hun dyttet ansvaret over på den enkelte skole og kommune, og en brosjyre til kommunene om barns rettigheter skulle visstnok løse problemet. Altså må eksempelvis Oslo kommunes ledelse selv finne ut hvilke konkrete barn som er borte – et veritabelt detektivarbeid da ingen overhodet vet hvem de glemte barna er – for så å finne ut hvor de er, og til sist sikre deres rettigheter etter opplæringsloven, barneloven, barnevernsloven og så videre. God tur ut i verden, skolebyråd Torger Ødegaard.
Som en ”kuriositet” helt til slutt: noen husker kanskje utspillet til en venstrepolitiker ved navnet Abid Raja i 2004 etter rapporten vår ble offentliggjort. Rajas løsning var at han og faren skulle bygge skole i Pakistan for de mange norskpakistanske barna der, med svømmehall, norske lærerlønninger og greier. Til VG annonserte Raja med brask og barm at søknad for godkjenning av en slik skole skulle sendes myndighetene. Så hørte vi ikke mer – men han fikk jo medieoppmerksomhet. Det fikk ikke de aktuelle barna i Pakistan, det vil si, det fikk de grunnet HRS sitt arbeid den gang, om enn så lite det hjalp det enkelte barnet.
Vår konklusjon i dag er at Regjeringen og Halvorsen har tatt innover seg at problemet er betydelig og så omfattende at det har blitt så godt som uoverkommelig å løse det uten dramatiske tiltak som oppleves som fullstendig usmakelige. De vet at det i all hovedsak handler om barn med ikke-vestlig bakgrunn, og innenfor bestemte grupper (ikke minst pakistanere, men også ”flyktninger” fra Somalia). Derfor prøver de å tie problematikken i hjel og snor seg i sirkler når problemet dukker opp i spaltene. Men barna ”er der ute”, og de fleste kommer tilbake til Norge en dag. Noen av dem vil nok på et tidspunkt fortelle om sine erfaringer. Det kan bli drøy kost. Derfor tittelen på denne kommentaren: ”Oppgjørets time nærmer seg?”