Rita Karlsen, HRS
I flere år har det vært gjort spede forsøk på å få satt temaet innvandring og økonomi på den offentlige agendaen, men det har blitt degradert til å sette en prislapp på menneskeverdet.
Brochmann-utvalget, og kanskje spesielt professor Grete Brochmann selv, har avvist at de har foretatt noe innvandringsregnskap. En slik avvisning henger nok sammen med at hun aner konturene av hvordan en slik debatt vil kunne utarte seg. Hun har vært lenge nok i feltet til å kjenne lusa på gangen. Det er forståelig at hun ikke vil bli beskyldt for å bidra til et slikt ”debattklima”, til tross for at det verken er Brochmann eller hennes utvalg sitt ansvarsområde. At det er gjort inhumant å regne på innvandring er det de styrende i samfunnet som har stått for i flere tiår.
En slik holdning er feigt. Vi regner på alt i dette samfunnet, både på mikro- og makroplan. Skal jeg arrangere en middag, krever det sin planlegging. Jeg må bestemme antall gjester og meny, jeg må handle inn det nødvendige og jeg må kunne betale. Det krever ikke bare økonomisk evne, men også økonomisk kontroll. Men jeg kan også arrangere en ”åpen fest”, med venners venner, naboer og andre som eventuelt skulle finne på å stikke innom, men i en slik setting kan jeg ikke planlegge på samme måte. I tillegg forventer jeg at de som kommer bidrar med litt mat og drikke, eventuelt at de ikke har så store forventninger til bevertningen. På samfunnsnivå, om det så er regionalt eller nasjonalt, er situasjonen ikke så mye annerledes. Skal et land styres må vi ha kontroll på økonomien. Det er verken verre eller bedre enn det. Det er regelrett banalt å si det.
Jeg forstår heller ikke hva som er forskjellen å regne på innvandringssektoren versus å regne på helsesektoren. Den ene omfatter innvandrere, den andre omfatter pasienter. Forskjellen må kanskje være at pasienter per definisjon er en kostnadskrevende gruppe versus innvandrere som ikke er noe homogen gruppe. Men nevnes ordet ”innvandrer” synes det meste å gå i stå.
Det har vært to slående ”personlige” bevis på dette de siste dagene. Åpningen i Dagbladet er selvforklarende: Hei, jeg heter Marte Michelet, og jeg er svanger med velferdsstatens undergang.
Jeg vet ikke om Michelet faktisk har kontroll på innvandringsterminologien, men jeg merker meg blant annet at hun tror hun ”skal føde en sånn en, en innvandrerunge” og hun definerer et innvandringsregnskap er et ”innvandrerregnskap”. Kanskje sier Michelet dette bare for å gi en ekstra dytt til sitt poeng – at det er inhumane mennesker som regner på innvandring – og at innvandrere ikke ”truer den norske velferdsmodellen”. Sistnevnte er det økonomer og politikere som gjør ved å gjøre innvandrere til ”syndebukker” og ”B-mennesker”.
Men jeg kan berolige Michelet med at i et samfunn er vi stort sett alle et økonomisk tapsprosjekt, innvandrer eller ikke. Faktisk er det større sjanse for at en (førstegenerasjons)innvandrer er et mindre tapsprosjekt enn oss andre. Dette forklarer langt på vei Rebekka Borsch i et innlegg i gårsdagens Aftenposten, tydeligvis selv uten å være det bevisst. For også Borsch er personlig indignert over ”Menneskets nytteverdi for AS Norge”, som er tittelen på hennes innlegg. Hun skriver blant annet:
Rent samfunnsøkonomisk sett er nemlig jeg mye mer lønnsom for AS Norge enn den jevne nordmann. Jeg kom til Norge fiks ferdig: 3 år barnehage, 13 års skolegang, 4 år universitet pluss yrkesutdanning – alt sammen betalt av tyske skatteinntekter. For ikke å snakke om helse- og sosialutgiftene som har gått med på å flaske meg opp, fra fødselen over barnetrygd til diverse lege- og sykehusbesøk i barndoms- og ungdomstiden. Med sånne som meg får Norge full pakke – utrolig billig, velstelt arbeidskraft med høyt utdanningsnivå som gir skatteinntekter nesten fra dag en. Eneste utgift den norske stat har hatt i mitt tilfelle så langt, er to måneders norskopplæring i Bærum kommune.
Fakta er: Målt i utgifter versus inntekter, slår jeg knockout på de fleste innfødte. Personlig bryr jeg meg ikke en døyt om slikt, men siden ingen andre ser ut til å registrere dette momentet i den pågående innvandringsdebatten, tenkte jeg det var verdt å nevne det. Det finnes titusener av slike godt utdannede, voksne innvandrere som Norge drar samfunnsøkonomisk nytte av.
Borsch kan jeg berolige med at de fleste som regner på samfunnskostnader vet at stort sett samtlige av oss er kostnadskrevende, om enn av ulik grad. Men så må jeg (dessverre) legge til i Borschs regnestykke: Skal hun virkelig slå knockout på de innfødte må hun også forlate landet innen hun blir pensjonist.
Den Danske nasjonalbank har forklart dette fenomenet på en utmerket måte, under betegnelsen ”superinnvandreren”: Skal en person kun være samfunnsøkonomisk må vedkommende komme ”fiks ferdig” til landet, slik som Borsch uttrykker det, samt betale skatt på linje med en innfødt fra dag 1 og forlate landet når vedkommende blir pensjonist. Det er ”regnestykket”. Det er verken verre eller bedre enn det.
Men selv om superinnvandreren kanskje skulle eksistere, er det en utopisk linje. Det er som om jeg skulle arrangere middager der alle gjestene hadde med seg alt som var tiltenkt arrangementet, la igjen penger til strømmen og eventuelt annet forbruk, og jeg satt dertil igjen med restene.
Verken Michelet eller Borsch personlige indignasjon over at innvandring blir regnet på rokker ved det faktum at AS Norge må ha et regnestykke som på en eller annen måte går opp. Noe Brochmann-utvalget nettopp har benyttet mye plass til i sin NOU. For i motsetning til personlige utfall, må en NOU være konstruktiv på samfunnsnivå.