Rita Karlsen, HRS
Innvandring og integrering er ikke det samme, men henger uløselig sammen. Skal vi få til integrering må innvandringen reguleres på en slik måte at integrering faktisk lar seg gjennomføre. ”Alle” vet det, men i Norge anno 2011, er det fortsatt ømtålig å si det rett ut.
Men det finnes måter å omgå det ømtålige. For Regjeringen visste nok hva den gjorde da den nedsatte to utvalg; det ene skulle se på innvandringens konsekvenser for velferdsstaten Norge (Brochmann-utvalget), mens det andre utvalget (ledet Osmund Kaldheim) skulle se på integrering. Det kan være at Integreringsutvalgets rapport hadde fått en langt bedre mottakelse hvis det ikke hadde vært for at Brochmann-utvalgets rapport enda satt fast i halsen på en del meningsbærende, og høyttalende, aktører.
Føleri har alltid vært et sentralt virkemiddel i innvandrings- og integreringsdebatten. Da HRS var ny i dette feltet, på begynnelsen av 2000-tallet, fikk vi virkelig erfare føleribudskapet – på godt og vondt. Det begynte med at unge innvandrerkvinner kontaktet HRS som kanal for å være en stemme i debatten. Dette var kvinner med sår i sjela som fortalte om sine dyrekjøpte erfaringer med ulike former for tvang. ”Se de snakker”-effekten var overveldende. Historiene deres ble brettet ut i media – gang på gang – og alltid like følelsesladet. Selv var de mest opptatt av at det måtte gjøres noe politisk, og de var utålmodige og optimistiske. Ja, de var overbevist om at bare de fortalte hvordan det hele hang sammen, så ville politikerne åpne øynene og ordne opp.
De samme sitter skuffet tilbake. Deres erfaringer ble omdøpt, gjerne av medsøstere og –brødre som ville ha hovedrollen på scenen selv, til sosialpornografi. ”Dette handler ikke om islam” ble raskt mantraet, og ulike aktører sloss om offentlighetens interesse ved å fortelle at dette kun handlet om noen få eller at de selv var de mest fortreffelige til å løse problemene (bare de fikk penger). Og politikerne? Først var de med så godt som alle som én, god sak, flotte jenter, stakkars jenter, men så fikk mange kalde føtter. Jeg husker til og med når.
Nadia (med opphav i Marokko, som ble dopet og transportert i bagasjerommet i en bil til Marokko av sin egen far for å bli giftet bort) som da jobbet i HRS, ble intervjuet av NRK Dagsrevyen. HRS jobbet hardt i denne tiden for å få satt disse unge kvinnenes sin problematikk på den offentlige agendaen. For vel visste offentligheten om tvangsekteskap, men de visste lite om det regimet som mange unge i Norge vokser opp under – og da særlig jentene. Men vi skjønte også, gitt den innvandrerfiendtlige posisjonen Fremskrittspartiet var tildelt, at her balanserte vi på tynn line. Så sier Nadia til Dagsrevyen at hun mener at FrP har den beste innvandrings- og integreringspolitikken.
Pang.
Uttalelsen ble omtalt som en ”sensasjon” av NRK og kringkastet i beste sendetid. For HRS betydde det at vi mistet halve bevilgningen (et flertallsforslag fra Stortinget var plutselig ikke lenger bestående av et flertall), hvilket da i kroner betød 500.000 kroner mindre til HRS. For så vidt en dyr lærepenge.
Men det verste var ikke pengene. Det verste var at våre meningsmotstandere, som besynderlig nok særlig besto av journalister med såkalt innvandringsbakgrunn, kanskje i særstilling Kadafi Zaman (da VG, nå TV2) og Hong Pham (da Dagsavisen, nå SSB), la seg ”på hjul” på HRS og koblet oss til FrP i alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Ja, og så Klassekampen da, men der kan jeg ikke huske at noen spesiell journalist utmerket seg. For øvrig kontaktet også politikere (nei, jeg skal ikke si hvem, av rent taktiske hensyn) og formanet, ja intet mindre, oss om å ta avstand til FrP. Gjorde vi ikke det, kunne de ikke lenger offentlig støtte oss.
Vi bet tennene sammen. Vi hadde vedtektsfestet at vi er partipolitisk uavhengig og skjønte at nå kunne vi miste fotfeste. Skulle vi være tro mot våre vedtekter eller gå inn i det politiske spillet? Å ta avstand til FrP ville gi oss mange venner, ikke bare i det politiske liv, men også i media og blant andre organisasjoner. Å ikke ta avstand til FrP, ville gi oss betydelig flere uvenner. Så valgte vi da å være tro mot våre vedtekter, og siden har det da også mildt sagt gått slag i slag.
Men du store min hvor mange slag HRS har vunnet. Da tenker jeg ikke på drittpakkene via media om HRS’ arbeidsmetoder, moral eller hva det nå måtte være. Nei, jeg tenker på sak. Det er vel få, om noen, organisasjoner, i alle fall på vår (bittelille) størrelse, som har fått til så mange politiske endringer, inkludert lovendringer, og initiert så mye forskning som oss.
Det er likevel ingen lykkelig historie. Det koster å være ærlig på dette feltet. Også det er en dyr lærepenge. For det er langt lettere å ta Marte Michelet sin holdning ved å advare mot at Norge skal bli en rasistisk pøl. Kritikk av innvandrings- og integreringspolitikken blir nemlig raskt nettopp det; rasistisk. Å kritisere innvandringspolitikken er gjort synonymt med å kritisere innvandrere. Man er inhuman. Man er et dårlig menneske. Man mangler moral.
Og det aller mest nedrige: Å blande økonomi sammen med innvandring. Da har lavmålet nådd bunnlinjen og vel så det. Hadde det vært lov å snakke i økonomiske termer, hadde vi nok blitt beskrevet med røde tall.
Så gjør HRS akkurat det. Vi ser på tallene. Tallene ved innvandring. Ja, rett og slett det forhatte innvandringsregnskapet – initiert i sin tid av den like forhatte FrP-lederen Carl I. Hagen, av de selverklærte humane borgeren i dette landet. Vår rapport, Tell ikke meg – innvandringens kostnader og velferdsstaten, publiseres like før stortingsvalget i 2009. Og får omtrent null omtale. Dagsrevyen vurderer det, men finner at ”det er for vanskelig med disse tallene”. Ja, ja, tenker vi, la oss nå se hva som skjer. Vi kan nemlig lenge holde et av de viktigste økonomiske elementene unna samfunnsplanleggingen, men til slutt lar det seg ikke skjule. Som kjent trengte vi ikke vente så lenge. Kort tid etter ble Brochmann-utvalget utnevnt, og – til tross for Grete Brochmann og andre i utvalget sine formaninger om at dette ikke er et såkalt innvandringsregnskap – så kan man trygt si at det også omfatter denne problemstillingen. Noe annet skulle da også bare mangle, for hvordan i all verden skulle et utvalg vurdere innvandringens konsekvenser for velferdsstaten uten å ta hensyn til økonomi?
Men de selverklærte humane vrir seg. De kaller det konsekvent for innvandrerregnskap og raser over at (de stakkars traumatiserte) innvandrerne blir merket med en prislapp, dertil mange med røde tall. Det er kanskje best å la Marte Michelet selv forklare denne holdningen, hentet fra Journalisten.no:
Som samfunnsborger har jeg en økende frustrasjon over noe som gradvis er i ferd med å gå tapt: En grunnleggende solidarisk, empatisk holdning, som har vært veldig viktig i de skandinaviske landene. Det har vært en utpreget norsk verdi å prøve å forstå hvor folk kommer fra, hva vi kan gjøre for å hjelpe dem og hvordan vi kan leve sammen.
– Du tok til motmæle mot Jens Ulltveit-Moes regnestykke, der alle ikke-vestlige som kommer til Norge utgjør et «nettotap» for nasjonen. Oppfatter du at det politiske flertallet og byråkratiet tenker i samme baner?
– Det er to vesentlige utviklingstrekk nå. For det første det som skjer i sosialdemokratiet og i det statsbærende byråkratiet, som lenge har holdt skansen mot ideen om innvandrerregnskap. Dette er første gang en regjering, uansett farge, har satt ned et utvalg for å se på hva innvandrere koster Norge. Innvandrerregnskap har vært et helt marginalt krav, knyttet til det ytterliggående rasistmiljøet. For det andre er jeg bekymret over den moralske, konservative høyresiden i Norge. Den har tidligere hatt sterkt behov for å holde en skanse mot rasisme og fremmedfrykt, men sklir nå mer og mer i retning Frp. Høyresiden, inkludert Høyre og NHO, hadde tydeligvis ikke noe behov for å arrestere Ulltveit-Moe.
Dette er Norge anno 2011. La oss ta en titt til Danmark, gjennom Weekendavisen.dk, som starter sin beretning fra begynnelsen av 1980-tallet:
Men i Norge har vi råd til å vente?