Ytringsfrihet

Jordan reiser straffesak mot europeiske journalister

Det er et ordtak som heter at i krig og kjærlighet er alt tillatt, noe Asle Toje har avkledd som fullstendig meningsløst for alle som ønsker å kalle seg et sivilisert folk, idet det finnes en rekke regler for krig, både skrevne og uskrevne. Men hva så med kjærligheten? Muhammeds etterkommere, forenet i bevegelsen Profeten forener oss, hevder seg krenket av Danmarks publisering av Muhammedtegningene og gikk til rettssak mot tegnere og journalister – i Jordan. Etter tre års pause er saken nå gjenopptatt. De anklagede selv er ikke tilstede. Er dette legitim og legal fremferd?

Rita Karlsen, HRS

Statsviter Asle Toje peker på noe grunnleggende når han minner oss om at man ikke dreper andre lands ledere. Det er også ulovlig, og dermed er Norge aktivt med på et moralsk forfall når vi tillater at våre soldater deltar i handlinger med formål å drepe Libyas leder Gaddafi. Ett av Tojes sentrale poenger er at vi ikke ønsker å leve i en verden hvor generalen er anklager, dommer og skarpretter, hvor vi hopper over rettssaken i Haag og går rett på henrettelsen.

Toje påpeker videre at opprettelsen av den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag kan ses på som et tegn på en endret moralsk og juridisk forståelse av internasjonal politikk. Men hvordan stiller det samme seg når det gjelder å straffeforfølge for eksempel redaktører og journalister i andre land?

Jordan er i gang med en slik aktivitet. For tre år siden annonserte den jordanske talsmannen Zakaria al-Sheikh, sjefredaktør for avisen Al-Haqiqa samt generalsekretær i bevegelsen Profeten forener oss, at det ville bli reist sak mot den danske tegneren Kurt Westergaard og 19 danske redaktører og aviser, heriblant Jyllands-Posten, Berlingske og Politiken. Al-Sheikh og bevegelsen Profeten forener oss, som for øvrig ble stiftet i februar 2008 etter at 17 danske aviser republiserte Westergaards tegning av Muhammed med bombe i turbanen, hevdet å representere 1,5 milliarder muslimer som ble krenket av karikaturtegninger av Muhammed. Det ble videre kjent at etter opprettelsen av denne bevegelsen jobbet omkring 40 jordanske medier og organisasjoner for en boikott av danske produkter samt forberedelse av straffesaken.

Anklagen lød på blasfemi, forhånelse av Muhammed, i tillegg til forsøk på å splitte Jordans nasjonale enhet, skrev danske Politiken i april 2008. I tillegg ble det bebudet en anklage for å ha anstiftet til opptøyer, idet religiøs uro og splittelse mellom kristne og muslimer er en konstant bekymring i Midtøsten.

Saken er unik da det er første gang en arabisk domstol prøver å stille europeiske journalister for retten, men Al-Sheikh var svært optimistisk og mente at straks saken begynte ville det bli utstedt arrestordre via Interpol. For øvrig ble også nederlandske Geert Wilders føyd til på anklageskriftet da han publiserte den islamkritiske filmen Fitna.

De fleste dro kanskje noe skjevt på smilbåndet da nyheten ble kjent, og Utenriksdepartementet fastslo raskt at en utlevering fra Danmark på grunn av karikaturtegningene ikke kom på tale. Men noen ville prøve å sikre seg bedre kort på hånden. En av disse var nettopp avisen Politiken, som også hadde vært med på republiseringen. De fant det best å sjekke litt rundt og kom til at anklagen var alvorlig ment. En jordansk juristekspert fortalte til Politiken at det kunne være en realistisk mulighet for domfellelse og fengselsstraff. Dette hang sammen med en paragraf i den jordanske rettspleieloven som gir mulighet til å føre en sak for jordansk rett, hvis jordanske statsborgere er blitt påvirket av en offentliggjørelse, herunder elektronisk. Denne loven var tenkt som et forsvar mot datakriminalitet, men ble antatt å kunne anvendes i dette tilfelle. Kjernen i straffesaken er den jordanske blasfemiparagrafen, der strafferammen er mellom ett og tre års fengsel.

Daværende sjefsredaktør for Politiken, nå avdødeTøger Seidenfaden, fant det fornuftig å gå ut med en offentlig unnskyldning. I 2010 ble det således inngått et forlik i saken med dem avisen betegner som ”Muhammeds efterkommere” og der avisen ”undskylder for de krænkelser, tegningene har forårsaget.” Politiken la ikke skjul på at forliket møtte bred politisk fordømmelse. Det ble av de fleste sett på som feighet fra Politikens side, der de heller ville ”redde sin egen bak” enn å stå opp for ytringsfriheten i Europa.

Utover dette har det vært relativt stille om saken. Men mandag 25. april ble saken gjenopptatt etter tre års pause. Da holdt retten i i Jordan sin første høring i saken. Søndag 8. mai skal 29 vitner i saken avhøres, da dommer Nathir Shehadeh har besluttet at saken godt kan fortsette selv om de anklagede ikke deltar aktivt i rettssaken.

De anklagde er fortsatt de samme, og selv avdøde sjefsredaktør for Politiken Tøger Seidenfaden er inkludert. Ved påminnelse om at Seidenfaden er avgått ved døden konkluderer ved påminnelse val-Sheikh at det ikke forhindrer han i å saksøke Politiken som avis. Heller ikke Politikens offisielle unnskyldning veier særlig tungt.

-Vi setter pris på denne unnskyldningen, men Politiken og de andre avisene har krenket 1,5 milliarder muslimer og det skal de straffes for, sier al-Sheikh ifølge Kristeligt Dagblad, og påpeker videre:-Alle de anklagede er blitt innkalt til rettssaken via jordanske aviser og diplomatiske veier. Og bemerk vennligst at dette ikke er noe spill for galleriet. Det er en meget alvorlig rettssak.

Al-Sheikh uttrykker glede for at saken fortsetter:

-Vi er nødt til å stoppe fornærmelse og bakvaskelsen av islam. Tegninger av profeten er en kriminell handling. Det er terrorvirksomhet, sier al-Sheikh, som mener at tegningene hadde som formål å skape sammenstøt mellom Vesten og islam.

Han har ikke lyst å spå utfallet av rettssaken, men håper på et resultat med omfattende konsekvenser for de anklagede:

-Hvis de anklagede blir dømt in absentia, vil vi viderebringe opplysningene til Interpol. Jordan har avtaler om utlevering med 80 land, hvilket vil gjøre det meget vanskelig for de anklagede å reise rundt i verden.

Den pågående rettssaken i Jordan er kanskje både legal og legitim – i Jordan – men hvordan vil landene som Jordan, over 80 i tallet som al-Sheikh påpeker, stille seg til en eventuell domfellelse av journalister (og en politiker) fra henholdsvis Danmark og Nederland?

At ulike land verdsetter ulike verdier, og at det er betydelig avstand mellom ulike land med hensyn til hvordan ytringsfriheten forvaltes, overrasker ingen, men det er mer overraskende at ingen synes å reagere på dette spesielle skrittet som retten i Jordan tar. I mine øyne er dette åpenbart en sak som FNs menneskerettighetsråd burde interessere seg for, dertil på et generelt grunnlag, men de glimrer med sitt fravær. Som vanlig.