Rita Karlsen, HRS
Så sent som i desember i fjor vedtok Rådet, nok en gang, en resolusjon som har som formål å bekjempe religionskritikk.. For nettopp denne type resolusjoner er en gjenganger i Rådet. Fjorårets avstemning i New York viste derimot at flere land har begynte å stille seg noe kritisk til Rådets iver etter å forhindre religionskritikk. For mens religionskritikk-resolusjonen i 2009 seilte gjennom med 80 land som stemte for, 61 stemte mot og 42 som utelot å stemme, var tallene i fjor 79 (-1) for, 67 (+6) mot og 40 (-2) utelot å stemme.
Men ifølge Kristeligt Dagblad er det nå stadig flere muslimske representanter i FNs menneskerettighetsråd som vil lempe på kravet om et forbud mot religionskritikk. Leon Saltiel fra organisasjonen UN Watch, med kontor i Geneve, hevder at religionskritikk-paragrafen i praksis er død. Dette fordi at ordlyden om religionskritikk vil være så svak i fremtiden at den vil miste sin betydning.
Utviklingen tilskrives uroen i arabiske land. Dette har også ført til at blokkpolitikken som OIC har ført i FNs menneskerettighetsråd slår sprekker. FN-observatører mener at det kan gjøre Rådet mer effektivt og på noen områder også til et mer konsekvent organ. Eileen Donahoe, som er USAs ambassadør i Rådet, mener å se fremskritt i Rådet behandling av menneskerettighetsbrutt på globalt plan.
FNs menneskerettighetsråd sin optimisme kan tilskrives at Rådet hadde ”mot nok” til å kaste ut Libya, alltids alt for sent og i grell kontrast til hva Rådet har bedrevet med i forhold til samme land. For bare for tre måneder siden fikk Rådet en rapport som hyllet Libyas president Gadaffis forhold til menneskerettighetene. Rapporten var blitt uformet at OIC-land, og kan vanskelig tolkes som annet en ren vennetjeneste. Men nå er de samme landene ikke like interessert i å være venn med Gadaffi. Derfor stemte de samme landene for å kaste Libya ut av Rådet.
Jeg har tidligere betegnet FNs menneskerettighetsråd som en lekekasse, og er ikke overvettig optimistisk i forhold til Rådets fremtid som en sentral aktør som vokter av menneskerettighetene. Men andre er desto mer optimistisk: ”Det er nå flere felles ståsteder her i Rådet enn de fleste innser,” sier Eileen Donahoe og antyder at det især er den seneste utvikling i Midtøsten som åpner opp for et bredere samarbeid som ikke avgrenses av OIC eller den vestlige blokk.
– Rådet er stadig ikke perfekt, men vi ser forbedringer i Rådet evne til å handle i forhold til menneskerettighetsbrudd i hele verden, sier hun.
Så da kan vi vente oss at Rådet ser nærmere på menneskerettighetssituasjonen i land som Cuba, Iran, Kina, Zimbabwe, Sudan, Pakistan, Egypt, og så videre?
Som en ”kuriositet”: Irans FN-representant i menneskerettighetsrådet, Mohammad J. Larijani, har fortalt om sine erfaringer fra møter i FNs menneskerettighetsråd. La meg si det slik; to verdener, to syn.