Rita Karlsen, HRS
Tyskfødte Clara Zetkin (1857-1933) regnes som mor for kvinners internasjonale kampdag. Som ung kvinne kom hun i kontakt med arbeiderbevegelsen i Tyskland, og ble medlem av Sozialistische Arbeiterpartei (senere Tysklands sosialdemokratiske parti, SPD). Men det var ingen særlige gode kår i Tyskland i disse dager for å drive sosialistisk arbeid, da Otto von Biscmarck hadde nedlagt et forbud mot slik virksomhet. Det fikk Clara Zetkin som 25-åring til å ta veien til Frankrike, nærmere bestemt Paris, der hun var en av de sentrale i grunnleggelsen av Den sosialistiske internasjonale (SI). Her møtte hun blant annet den russiskfødte sosialisten Ossip Zetkin, som levde i eksil i Frankrike på grunn av forbudet mot SPD i Tyskland, og hun ble mor til to sønner. Men allerede som 32-åring mistet Clara ektemannen i sykdom, og året etter returnerte hun til Tyskland der forbudet mot SPD var opphevet. Hun markerte seg ikke bare som enke og aleneforsørger, men spilte også en stadig mer betydelig rolle i politikken. Hennes interesser for kvinnepolitikk, kanskje særlig kampen for like rettigheter og kvinnelig stemmerett, førte til at hun etablerte den sosialdemokratiske kvinnebevegelsen. Som 42-åring giftet hun seg på nytt: denne gangen med den 18 år yngre kunstmaleren Friedrich Zundel. Som 50-åring i 1907 ble hun leder for SPDs kvinnekontor og den 8.mars 1911 ledet hun av den første kvinners internasjonale kampdag (initiativet tok hun imidlertid vedtatt året før, da konvensjonen ble vedtatt i København). Senere ble det krøll på tråden for Clara Zeltic og SPD, idet sosialdemokratene støttet krigen, og Clara ble medlem av Tysklands kommunistiske parti (KPD) som hun også representerte i riksdagen i 13 år (1920-1933). Man skulle kanskje tro at Claras vennskap med Stalin, som hun første gang møtte på SIs andre kongress i 1907, ville vare livet ut, men den gang ei. Kanskje det nettopp var på grunn av at Clara var kvinne – og de erfaringer hun hadde med den tids kvinnerolle – at hun mer og mer mislikte Stalins autoritære stil. Likevel, da Hitler kom til makten i Tyskland, dro hun i eksil til Russland. Her døde hun kort tid etter, og er begravd på Den røde plass.
Ville Clara ”feiret” kvinnedagen?
Det betviler jeg. Slik jeg leser Claras historie var hun sosialdemokrat til sin død, til tross for at hun døde som kommunist. Claras livserfaring, hun var for øvrig datter av en lærer og utdannet seg til samme yrke, vitner om en kvinne som kjempet for menneskerettigheter for alle. At hennes kamp handlet om kvinner ble et svar på datiden. Datidens klassekamp var kvinnekamp. I dag kan vi stille spørsmålet om hva som er kampen. Kvinnekamp slik våre formødre kjempet den, er det uansett ikke.
Clara ønsket at kvinner fikk samme menneskerettigheter som menn. I dagens Norge, la meg holde meg her til lands, er det få som vil hevde at kvinners menneskerettigheter notorisk og systematisk brytes. Er så kvinnekampen død?
Både ja og nei. Kvinnekampen er mer eller mindre død som ideologisk kamp, men det er fortsatt noen som misbruker dagen for politisk markering. For eksempel vitner Hadia Tajiks (Ap) innlegg i dagens Aftenposten, under overskriften Meg, mitt og mine ting, om en politisk ynkelig strategi. Tajik går i strupen på ”borgerlig feminisme”, med Høyrekvinnen Julie Voldberg som frontfigur. Det klassiske skillet som Tajik peker på er kapitalistisk tenkning versus statlig styring; eller langt enklere: velge selv eller staten velger for deg. Det første er egoistisk, det andre er solidaritet. Eller som Tajik spør: ”Alene og hver for seg? Eller sammen som samfunn og i flere felles løft?”
Clara, som i ånden av ”borgerlig feminist” like forvirrende kan kalles liberal marxist, ville kanskje spurt både Tajik og Voldberg: Hva er målet? Hvor skal vi?
Fedrekvoter, kontantstøtte, kampen mot sexkjøp, lovfestet rett til heltidsstillinger, kvinner i styrer, rettigheter til uføretrygd, alt dette og mer til finnes det ikke ett riktig svar på, men kanskje heller flere spørsmål. Det enkleste – og vanskeligste – av dem alle er: Er likedeling det samme som likestilling?
Når staten sender far hjem for å ta sin del av foreldrepermisjonen kan det sikkert vises til tall som bekrefter at fedrekvoten ”virker”. Men hva virker den i forhold til? Kan Tajik eller andre bevise at fedrekvoten gjør fedre til bedre omsorgspersoner eller at mor og far blir mer likestilte? For det er vel det som er målet? Vi kunne jo tatt en test om noen år, da ved å se om et dansk par (der et fåtall tar fedrepermisjon) og et norsk par ville skille seg merkbart ut? Jeg har mine tvil at eventuelle forskjeller ville slått ut i norsk favør – og særlig ikke på sikt. Jeg tror den enkelte og samfunnet tjener på å tilpasse jobben til familien, ikke omvendt. Slik sett er fedrekvote og kontantstøtte av samme ulla.
Men for eller imot politiske tiltak som fedrekvote, kontantstøtte og lignende, en annen ting er at dagen også misbrukes for å få satt ”sin sak” på agendaen. ”Alt” er kvinnekamp, eller som Kjersti Løken Stavrum sier i en kommentar i Aftenposten, alle disse tilsnikelsene:
Fanesaken «Kamp mot rasisme er også kvinnekamp» er, i likhet med den rykende ferske parolen «Revolusjon er også kvinnekamp – Støtt folket i Egypt», en tilsnikelse i anledning dagen. Verken rasisme eller revolusjon er også kvinnekamp.
Antirasisme og opptøyene i Egypt er først og fremst en sak mennesker står sammen om, helt uavhengig av kjønn.
Til dette kan jeg bemerke: Jeg, @HRSrita, spurte i går på twitter om noen kunne forklare meg forskjellen på kvinnerettigheter og menneskerettigheter. Jeg fikk ingen svar.
Jeg støtter således Løkens oppfordring om å stoppe toget – og gjøre noe med kvinnedagen, i den grad vi faktisk ønsker en slik markering. For Løken har utvilsomt et poeng når hun sier at parolene kanskje ”heller forsterker og skaper kunstige konflikter mellom kvinner og menn, enn å bidra til et likestilt samfunn basert på likeverd og like rettigheter.” Hun kunne med fordel lagt til plikter, og vi ville kommet nærmere konfliktens kjerne. Kvinnekamp i dag handler vel så mye om retten til å være feminist i høye hæler, til å legitimere husmorrollen, som til å ha alle de samme rettigheter som menn og unngå en del ubehagelige plikter. Unge kvinner i dag sier uten blygsel i stemmen at det er ”mannfolkarbeid” og ingen 8.mars-paroler krever kvinners rett til obligatorisk førstegangstjeneste i militæret.
Vi har likestilling, fastslår mange unge, både kvinner og menn, mens de av oss som kan skilte med noen flere år på baken er litt mindre samstemte: Kanskje fordi vi (endelig) har innsett at likestilling slik den fortoner seg i 8.mars-togene aldri har vært målet?
Hva er så målet? Hvor skal vi?
Målet var fellesskap av kvinner og menn. Det målet er nådd, om enn ikke at kvinner er blitt menn og omvendt – og takk for det. I dag står vi derimot overfor en ny utfordring: det såkalte flerkulturelle samfunnet. Vi trenger en ny kamp – og da ikke som en kamp mot innvandring, men som en kamp for fellesskapet. Lojalitet og sammenhengskraft, som danskene sier det. Til det trenger vi Claraer; det vil si visjonære politikere.