Terrorisme og ekstremisme

En uønsket julegave

Vesten er på full fart inn i jula. Det planlegges og stresses med baking, handling og vasking. Alt for at jula skal bli den høytid, den familietid og den fritid vi verdsetter så høyt. Så smeller det altså i Sverige. Dagen før tredje søndag i advent forsøker en selvmordsbomber å gjøre Sveriges mest attraktive handlegate, Drottninggatan i hovedstaden Stockholm, om til et blodbad. I Allahs navn. For noen av oss er denne avskyelige handlingen ikke uventet, men likevel gruer jeg meg vel så mye til å pine meg gjennom alle de kreative forklaringene som kommer. For jo flere forklaringsvariabler som trekkes inn, jo vanskeligere blir det for politikerne å iverksette politiske tiltak.

Rita Karlsen, HRS

Først av alt vil jeg gratulere Sverigedemokraterna (SD) med gårsdagen. På neste meningsmåling (12-15 prosent?) kan de antakelig begynne å planlegge seg frem til 20-tallet.

Og dermed er jeg allerede i gang med kreative forklaringer. For det kommer ikke til å forundre meg om noen allerede har sett sitt snitt til å slå politisk mynt på gårdagens terrorhendelse; det er egentlig SDs skyld? Hadde ikke det svenske folket, ja dertil underforstått: det etnisk svenske folket, gitt SD makt med å la dem ta sete i riksdagen, ville gårsdagens selvmordsbomber ikke vært i Drottninggatan, men hjemme og pleiet familielivet og tatt del i juleforberedelsene som oss alle andre.

For vi må huske; de er som oss. Det går seg til. Alle vil se verdien av våre grunnleggende verdier. Et nytt fellesskap vil vokse frem. Det nye er berikende, lærerikt og en økonomisk suksess. Å si noe annet er inhumant, fremmedfiendtlig, fordummende og uklokt.

Jeg skal si noe annet.

Vi og de

Vi er forskjellige. Det er fullt ut forståelig. Vi har ulik bagasje og ulik erfaring, og dermed navigerer vi også ulikt.

Men hvem er vi? Og hvem er de?

Det er noe av kjernen i problemet. Det er ikke noe klart de og vi – jeg kan ha mer til felles med en pakistansk mann i 30 årene enn en (etnisk) norsk kvinne på min egen alder, hvilket jeg da også har opplevd en rekke ganger. Siste erfaring således: På et møte i Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi) diskuterte jeg verdier og Norges fremtid med en pakistansk mann. Vi var like fortvilt over politikere og makthavere som ikke skjønner hvilken farlig vei de har gitt seg inn på i toleransens navn. På twitter ”møtte” jeg nylig en norsk kvinne som opptrer som moralsk overdommer og som med sin ”godhet” vet hvordan Norge skal redde verden. Vi hadde lite til felles.

De fleste land i Europa har en innvandrerbefolkning som representerer over 200 land. En iraker og en thailender trenger ikke ha mange fellesverdier, nei det trenger ikke engang en iraker og en iraker. Selvsagt vet vi alle dette! Men likevel overser vi forskjelligheten når vi putter alle disse ulikhetene i en og samme skuff. På tross av hva vi ynder å overse: vi blir ikke likere av å være innenfor et avgrenset område, det kreves noe mer.

Tid

Derfor er det så styggfarlig å kjøre på med argumenter som å ta ”tiden til hjelp”. Tiden er like mye venn som fiende. Noen bruker tiden til fordel for det norske samfunnet og til våre grunnleggende verdier, andre benytter tiden til å kjempe mot og bryte ned vår skattede samfunnsstruktur.

Men den siste gruppen er jo så bitteliten?

Noen få

Hvor ofte hører vi ikke noe slikt som: ”Nå må vi sette dette i perspektiv og ikke ta helt av. Dette er en handling som er utført av én, kanskje to, personer og er ikke representativt for denne gruppen. Men selvsagt er det like viktig å bekjempe slike avskyelige handlinger. Men vi må minne oss selv om at langt de fleste er gode borgere som meg og deg.”

For det første; liten tue kan velte stor lass. Antall i seg selv er ikke alltid et gyldig argument. Det er ikke et argument når småjenter kjønnslemlestes eller når en-to personer setter sikkerheten til oss alle i fare.

For det andre; hvem er det som er de fremste budbringerne av ”vi/de-tenkning” ved å hevde at ens handling ikke er representativ for gruppen. Vi ville aldri funnet på å ”minne oss selv om” at ikke alle mødre misbruker sine barn seksuelt fordi det ble avdekket at en-to gjorde det. Nei, for handlingen er like avskyelig, og like viktig å bekjempe.

For det tredje: ”Like viktig” raseres av henvisning til ”få”. Ved å henvise til få sier en også at en oppfatter problemet som meget begrenset. Og begrensede problem får som regel begrenset oppmerksomhet. Med begrenset oppmerksomhet følger det også få politiske tiltak. En kunne like gjerne sagt at ”Ja, handlingen er uakseptabel, men problemet er ikke omfattende nok til at vi politisk kan bry oss alt for mye om det.” Men det ville være en uklok uttalelse. Derfor sies det heller noe slikt som at ”… slike uakseptable handlinger finnes det lovhjemler for. Det er for eksempel straffbart i Norge å bruke vold for å ytre sin mening.”

Nå har jeg, om ikke annet, lagt inn en bra søknad for en fremtidig politikerkarriere. Men med respekt å melde: Dette er snikk-snakk. For hva er egentlig problemet?

Identifikasjon av problemene

I angst for å si noe ufordelaktig om det flerkulturelle samfunnet, og dermed indirekte komme til å stigmatisere enkelte befolkningsgrupper, skal vi oppdras til å bli en harmonisk familie. Men alle familier har sine problemer, så også denne. Første bud i problemløsningen er å identifisere hva som ikke fungerer, deretter bli enig om hvordan det skal angripes. Det viktigste er ikke å havne i stagneringsfella; hvorfor – hvorfor skjer dette oss? Hvorfor er han/hun slik? Hvorfor gjør han/hun det?

Problemløsing handler ikke om hvorfor. Hvorfor selvmordsbomberen sprengte seg selv i lufta i Allahs navn i Drottninggatan midt i julestria, er egentlig revnende likegyldig. Derfor; ikke start en debatt om for og imot islam. Ikke slipp til hundrevis av (gode) muslimer som skal fortelle oss at dette er misbruk av islam og at islam er fredens og kjærlighetens religion. Eller motsatt: hundrevis av (gode) ikke-muslimer som skal fortelle oss at dette beviser islams galskap. Vi bryr oss ikke. Vi vil ha trygghet i samfunnet. Det er det vi vil. Hvordan får vi det?

Første spørsmål lyder således: Hva er det som ikke fungerer?

For tretti-førti år siden var Norge, som Sverige og en rekke andre land vi kan sammenligne oss med, et relativt homogent samfunn. Vi var slett ikke problemfrie, heller tvert om, men vi navigerte etter samme kart og kompass. La meg eksemplifisere med ett problemområde: likestilling. I min ABC på barneskolen sto det at far leser avisen og mor vasker opp. På hjemmebane skilte mor og far seg. I min samfunnsbok på gymnaset sto det konsekvent ”han”. For eksempel slik som ”Når en formann tar seg en slik oppgave, hviler det på han…”., og vi lærte om yrker som brannmann, politimann og kjøpmann. På hjemmebane lærte jeg at fraværet av en mann tilsier at en kvinne kan gjøre det meste.

Det var også på gymnaset jeg fikk den første ”beskyldningen” om å være feminist av verste klasse. Det kom etter at jeg konsekvent begynte å si hun om alt og alle og erstattet mann med kvinne (brannkvinne osv). Mitt kreative ordspråk ble slått hardt ned på i norskundervisningen, og det ble brukt mot meg at jeg dermed var av samme ulla som de jeg kritiserte. Det fikk meg til å gjøre alle kjønnsbelastede ord kjønnsnøytrale, norsklæreren ga seg, og jeg kunne igjen skilte med gode karakterer. (Vel, på norskeksamen oppsto en disputt. Sensoren var ikke med på ”min utvikling”, men selv denne ”gubben” måtte gi seg).

Hadde jeg derimot vært født på landsbygda i Pakistan, hadde jeg hatt en annen erfaring. Under mitt besøk i Pakistan, også ved en rekke skoler og studier av en rekke læreplaner, erfarte jeg at barna ikke bare lærer at far leser koranen og mor vasker opp, men de lærer det også i en kjønnssegregert undervisningssituasjon. På hjemmebane kan de erfare at mor og far er skilt, og mor går sjelden eller aldri ut alene. Hun venter på et mannlig familiemedlem som anstand. Eller barna kan erfare at far har flere koner, og at deres mor må forholde seg til sin plass i kvinnehierarkiet med far som patriark. Gutter og jenter gis ulike muligheter og rettigheter, og jenter som måtte ha en aldri så liten aktivist i seg irettesettes så vel hjemme som på skolen som i samfunnet.

Mitt poeng er: det er en verdikamp. Det fungerer særdeles dårlig at noen kjemper for likestilling i betydningen like muligheter og rettigheter, mens vi samtidig har flere og flere som kjemper for en annen form for ”likestilling”: for eksempel ”retten” til å dekke til kvinner med hijab eller niqab, ”retten” til kjønnsdelt undervisning, ”retten” til at kvinners vitnesbyrd er verdt halvparten av mannens, ”retten” til en muslimsk oppdragelse osv.

Eksemplet over er selvsagt ikke tatt ut av løse luften. For nå er tiden inne til å peke på at den største forskjellen mellom ”oss og dem” skyldes islam. Det er ikke islamofobi eller å krenke muslimer generelt å påpeke at ideologien islam har et verdisett som et uforenlig med våre grunnleggende verdier, om det så er likestilling mellom kjønn, likeverd mellom mennesker, ytringsfrihet eller religiøs frihet. Se deg rundt; hvor mye problemer har vi med integreringen av innvandrere som tilhører ateister, kristne, buddhister og andre? Hvor mange særkrav har slike grupper kommet med? Så langt jeg har registrert har eventuelle særkrav dertil kommet i kjølvannet av muslimske særkrav, for eksempel ”retten” til å bruke turban til politiuniformen eller dommerkappen hvis hijaben tillates.

Nå vil kanskje noen av dere mene at jeg går i min egen felle, at jeg nettopp nå (som god ikke-muslim) starter en debatt med formål å degradere islam. Mitt poeng er faktisk motsatt. For jeg mener det aller viktigste vi kan gjøre er å endre kursen i forhold til islam fordi det er helt avgjørende for muslimene selv. Når lille-Rita fra Pakistan kommer til Norge, eller at jeg er oppvokst her med mine muslimske foreldre, må jeg gis de samme muligheter og rettigheter som store-Rita fikk. Jeg må så langt det er mulig, få ta del i de erfaringer som mine medborgere får. Hva som skjer på hjemmebane kan vanskelig reguleres, men i det offentlige rom – som tilhører oss alle – er det også vi som setter spillereglene.

Det synes dessverre politikerne å ha glemt.

Jeg fortviles således over for eksempel KrFs Dagrunn Eriksen stadig henvisning til religionsfriheten, og ”retten” til å uttrykke sin tro i det offentlige rom. Eriksen, som selv er kristen, opptrer i mine øyne egoistisk og uten empati for sine medborgere. Hennes sterke forsvar for å uttrykke sin tro i offentligheten synes å handle om at hun opplever sin egen frihet truet. Men hun ser ikke at hun samtidig forsvarer og tilrettelegger for andres ufrihet. Det underlige er også at Eriksen med en slik holdning hopper bukk over kristendommens utvikling. Selvsagt vet Eriksen at kristendommen har vært satt på en rekke harde prøver – og at kristendommen har endret seg i takt med tiden. Siste skudd på stammen er nå forslaget om at ”jomfru Maria” skal erstattes med ”ung kvinne”. Men kjære, hvor står islam i en slik kontekst? Skal jeg ta godt i kan jeg vel hevde at islam, i alle fall for noen, er kommet til startstreken, men veien er lang og hard. Det bekreftes også av selvmordsbomberen i Drottninggatan. Men det bekreftes vel så mye av for eksempel alle de muslimer som i islams navn giftes bort mot sin vilje eller som ikke tør si sin mening i det offentlige i redsel for represalier.

Verdisettet som islam presenterer er i konflikt med våre grunnleggende verdier. Det er en stor del av problemet med vår familie, men all den tid vi ikke skal peke på problemet er det selvsagt også helt umulig å enes om hvordan vi skal løse det.

FrP har i mange år sagt at innvandringen må begrenses, slik at vi makter å rå over de allerede familiære problememe uten at nye familiemedlemmer kommer til. Dette holdt kanskje for 20 år siden. I dag er det for sent. Familien er splittet, og de ulike gruppene holder seg for seg selv. Skal denne familien igjen ha noe håp om å samles, må vi alle treffes til en lunsj som kan bli ubehagelig.

Min smørbrødliste

Til denne lunsjen ville jeg ha dekket bordet med følgende mer eller mindre gode «smørbrød»:

1. Rydd vekk all politisert religionsmakt.

2. Integrering, i betydning fullverdig deltakelse i samfunnet, skal ha forrang for alt annet.

3. Ingen religion skal ha noen som helst makt i integreringsspørsmål.

4. Ingen religioner, med unntak av en eventuell statsreligion, skal ha noen særrettigheter i det offentlige samfunn.

5. Nøytralitetsprinsippet innføres som en regel uten unntak i alle offentlige og private organer, også arbeidsplasser.

6. Religion er ikke et gyldig argument i det offentlige rom, verken for å oppnå noe eller unndra seg noe, og aldri som et juridisk argument.

7. Ingen religioner, med unntak av en eventuell statsreligion, tilføres offentlige økonomiske midler.

8. Alle politiske partier presenterer hvilke grunnleggende verdier de mener Norge skal styres etter, og hvordan disse verdiene kan bevares og eventuelt videreutvikles.

9. Det gjøres ulovlig å etablere politiske partier etter religiøse retningslinjer (sorry KrF).

10. Det reises en offentlig debatt om Norge fortsatt skal ha en statsreligion, og eventuelle rammer for denne.

Men jeg betviler vel at dette lunsjbordet vil tømmes for smørbrød. Til det er de vel for uspiselig. Dermed oppfordrer jeg dem som er bedre kokker enn meg til å komme på banen.