Rita Karlsen, HRS
Hvor smart det er å fryse ut SD av svensk politikk? Spørsmålet stilles av NRKs Urix (sendingen kan sees under).
Ønsker man ikke å gi SD vekstmuligheter, er det åpenbart ikke spesielt smart å gi dem vekstpotensial – hvilket enhver utfrysningstaktikk viser seg å være.
Dette er samme linje som ble forsøkt med Fremskrittspartiet (FrP) i Norge, og i dag skilter FrP med å trone blant de tre største politiske partiene. De første årene hadde nok FrP mange sympatistemmer, og disse stemmene tjente som legitimering, hvilket ga politisk fotfeste og flere stemmer, deretter makt, og således flere stemmer.
For alle politiske motstandere av FrP må det være grusomt å oppleve hvordan utfrysningstaktikken slo feil. Spiralen var uunngåelig; jo mer en prøvde å bli kvitt det uønskede, jo større ble buene, mer uangripelig og vanskeligere å få tak i, en vekst både i omfang og høyde. Når små partier skal slåss mot store partier, er kjøttvektas tale klar: en trenger allierte. Man måtte altså slåss mot FrP og samtidig markere egen politikk opp mot de andre partiene, som en i tillegg måtte alliere seg med i kampen mot FrP. Det er en kamp på flere fronter samtidig og, selv med all mulig hjelp fra media, vil den lille hæren til slutt måtte innse at i uansett krig, også den politiske, finnes det regler. Endog uskrevne regler. Men de må følges.
Så kan en jo spørre seg: Hvorfor i all verden valgte partiene en slik strategi mot FrP? Svaret kan etter min mening sammenfattes i ett ord: arroganse, dertil på tre plan: politisk arroganse, personlig arroganse og, den skumleste av dem alle: arroganse overfor folket.
Det tok da heller ikke lang tid før FrP nettopp ”allierte” seg med de sterkeste: folket. De tok slagordet For folk flest.
Slik sett har horder av FrP-er kunne glise hele veien til Stortinget. Valg etter valg.
Det er nok mange partier som i dag irriterer seg grenseløst over at de ikke heller angrep FrP på deres politikk. Men den politiske arrogansen straffer seg, og i dag har FrP (nesten) oppnådd å bli som ”partier flest”. Dermed er det for sent å ta dem på politikken alene. Og med FrPs høye oppslutning innser motstanderne at alliansen med folket er blitt sterkere. Spørsmålet er om alliansen er skjør, hvilket siste års meningsmålinger ikke tyder, da FrP nettopp har utmerket seg med å være rimelig stabil.
Deretter: den personlige arrogansen har aldri nyttet, uansett kontekst. Den slår til slutt bare tilbake på en selv. Men likevel er det nettopp denne arrogansen som fortsatt står sterkest i den politiske kampen mot FrP. Den har derimot blitt vanskeligere etter at Siv Jensen overtok ansvaret for partiet. Rett og slett fordi Jensen ikke er så lett å ta som Carl I. Hagen. De har ulik historie. Hagen ikke bare ledet troppene i krigen, han kvittet seg med dem han mente var dårlige soldater og vervet nye. Jensen kunne således overta en mektig, men rimelig samlet, hær. Jensen har heller ikke Hagens konfronterende stil, og legger dermed mindre til rette for personlig hugg. Derimot finnes andre som er lettere å angripe, men også her slites det: For det er åpenbart at det ikke har ønsket gjennomslagskraft om en perifer FrP-politiker sier eller gjør noe ekstremt dumt.
Og skulle nå likevel noen av partitoppene komme med noe eller gjøre noe som legitimt kan angripes, her er vel den berømte sexskandalen det ”beste eksemplet”, så gjelder – kanskje til noens overraskelse – fortsatt (uskrevne) regler. Da den gifte FrP-kronprinsen i 30-årene ble tatt med buskene nede for å ha hatt sex med en 16-årig ”partikollega”, var skandalen et faktum. Ingen har vel angret mer på denne natten enn FrP-kronprinsen selv, men også ledelsen i FrP lærte en alvorlig lekse. Det nytter slett ikke å gråte seg til tilgivelse for dumheter. Man må stå for sine tabber. For det er nemlig slik at ”folk flest” har gjort noe dumt, og man har erfart hva tilgivelse betyr. Denne lærdommen gjør i tillegg at man selv evner å tilgi. Derfor kan det å utnytte slike personlige skandaler gi motsatt effekt.
Men om FrP har vokst seg inn i politikken i Norge, har Dansk Folkeparti (DF) en langt mer sårbar makt. For DF, ved siste valg i underkant av 14 prosent, har ikke hatt den veksten som FrP har hatt. Hvilket jeg ikke finner underlig. For selv om DF møter mye av den samme arrogansen som FrP, og nå også SD, så valgte de danske partiene en annen linje mot DF enn hva som skjedde i Norge. Partiene tok ikke bare DF på deres politikk, partiene på høyresiden tok også deler av DFs politikk. I dag har endog de fleste på venstresiden også adoptert deler av denne politikken. Dermed har de tatt vekk mye av DFs vekstpotensial. For hvorfor velge DF når man likevel kunne få tilnærmet samme politikk ved å velge et annet, og mer sturent, parti? Samtidig valgte (høyre)partiene en slags samarbeidslinje med DF. Men DF kom ikke med i noen regjering, de måtte avfinne seg med å bli et støtteparti til regjeringen. All den tid ikke DF vokser lykkes de andre politiske partiene å holde DF nede. ”Ingen” vil la dem delta fullt ut i leken.