Økonomi

Oslo avsatt 10 milliarder til skole, snart konk?

I løpet av de neste ti årene skal Oslo kommune investere 10 milliarder i skoler i hovedstaden. Kommunen planlegger ut fra omlag 15.000 nye elever frem mot 2020, uten å si noe om at elevtilveksten kan relateres til innvandringen. Men hvor skal Oslo kommune hente disse milliardene? Samtidig varsles det at kommuner må kutte i en rekke velferdstiltak. Er boblen i ferd med å sprekke?

Rita Karlsen, HRS

Innledningsvis i Oslo kommune sitt budsjett for 2011 heter det følgende:

”Oslo er en by i sterk vekst, og stadig flere ønsker å bo i byen. Veksten er positiv fordi en større by gir større muligheter. For kommunebudsjettet er veksten utfordrende fordi utgiftene til å bygge ut skoler, sykehjem, barnehager, kollektivtrafikk og annen infrastruktur vokser noe mer enn kommunens inntekter.”

Klarere kan det neppe uttrykkes: Oslo vokser raskt og utgiftene er høyere enn inntektene.

At Oslo er i sterk vekst viser fremskrivningene som forteller at kommunen må forberede seg på at befolkningen øker år for år med om lag 10.000 mennesker. I løpet av de siste fem årene er antallet innbyggere i Oslo vokst med 55.000 personer, altså gjennomsnittlig 11.000 per år. Per 1.januar 2010 var det bosatt 586 860 personer i Oslo. Det er en sterk befolkningsvekst i aldersgruppen 1-19 år, som de seneste årene har ført til betydelige investeringer i skolebygg og barnehager. Med en befolkningsvekst på 10.000 i året ventes det at Oslos folketall i 2030 vil vokse med 33 prosent, som utgjør rundt 200 000 personer. Blir derimot veksten høyere, slik som den gjennomsnittlig har vært siste fem år med 11.000, vil Oslo vokse ditto raskere.

Men Oslobudsjettet sier ingenting om hva veksten tilskrives. Oslo har en spesiell utfordring i og med at det en den kommunen som huser flest innvandrere, og som tiltrekker seg flest innvandrere. Ikke bare gir dette høyere befolkningsvekst enn andre kommuner, men det medfører også en rekke andre utfordringer.

Oslobudsjettet nevner da også utfordringer i fleng, som behov for flere boliger, nye næringslokaler, styrket infrastruktur og kolletivtrafikk, og planmessig utvikling av gode byrom og grønne områder. Hva gjelder innvandringens konsekvenser velger Oslobudsjettet derimot en svært lav profil.

Det skal understrekes at det påpekes i budsjettet at kommunen må gjøre store investeringer for å møte veksten, ikke minst fordi antall barn i barnehage- og skolealder har høyere veksttakt enn samlet befolkning – som igjen vil føre til at Oslo kommunes økonomi vil preges av røde tall:

De kommunale investeringene har vært høye i flere år, og økonomiplanen legger opp til å investere i alt 26 mrd. kroner i 2011–2014, bl.a. store investeringer på skolesektoren.

På grunn av store investeringer og liten grad av egenfinansiering, vil kommunens lånegjeld og gjeldsgrad øke relativt kraftig. En slik økning medfører igjen at belastningen med renter og avdrag i driftsbudsjettet blir større. I tillegg øker pensjonskostnadene betydelig.

En av de høyeste utgiftspottene er skolene, som stikker av med en fjerdedel av kommunens budsjett (25 prosent). Til sammenligning er budsjettandelen for omsorgsboliger/ sykehjem/insitusjoner 7 prosent og 14 prosent til barnehager.

I pressemeldingen fra skolebyråd Torger Ødegaard (H) heter det:

Oslo-skolen skal gi rom for nesten 15.000 nye elever frem mot 2020. Sagt på en annen måte skal ett klasserom fylles opp hver uke de neste ti årene. I 2011 vil byrådet bruke 2,5 milliarder og de neste fire årene er nesten ti milliarder avsatt til skoleinvesteringer.

– Økningen i antall elever er en av de største utfordringene Oslo-skolen står overfor det neste tiåret. I årene fremover investerer vi 10 milliarder for å møte denne veksten. Byrådets satsing reflekterer størrelsen på utfordringen, uttaler skolebyråd Torger Ødegaard (H).

Med investeringer i denne størrelsesorden, sammen med sterk befolkningsvekst, særlig av unge også med særskilte behov, og høyere arbeidsledighet i Oslo enn i landet ellers og ditto mindre inntekter enn utgifter, må jo det ”ubehagelige” komme. Som det heter i budsjettet: ”Store investeringer som følge av voksende befolkning og økte pensjonskostnader gjør det nødvendig med rammekutt i 2011.”

Rammekutt høres da ikke særlig dramatisk ut i en kontekst med milliarder av milliarder av investeringer?

Oslo er i stor grad finansiert ved skatter fra innbyggerne, og nettopp skatteinntektene varierer mye i Oslo. Bedre blir det selvsagt ikke av finanskrisen, og eventuell forlengelse av den. Når utgiftene øker mer enn inntektene, og der utgiftene i form av enorme investeringer ikke kan egenfinansieres, innebærer det at gjelden øker. Gjeldsgraden ved utgangen av økonomiplanperioden (2014) er anslått i Oslo til å være svimlende 76 prosent.

Med økt gjeldsgrad følger mindre handlefrihet. Budsjettet synliggjør dette selv ved eksemplet om at et rentenivå på 6 prosent, vil gi økte rentekostnader på 370 millioner kroner i 2014 i forhold til vedtatt økonomiplan. 370 millioner høres kanskje ikke voldsomt ut, men dertil kommer det at Oslo ikke bare vokser i raskt tempo, mange blir også eldre som igjen tilsier mer penger til pensjoner, der 340 millioner årlig avsettes i Oslo. Det er altså færre og færre som skal dekke mer og mer av utgiftene, da situasjonen utfordres av en befolkningsvekst med mange unge og flere og flere eldre.

Det er da ”rammekutt” er et nyttig verktøy. Det heter i budsjettet:

For å dekke inn de økte kostnadene har det vært nødvendig å innarbeide rammekutt for kommunens virksomheter. Med unntak av bydelene og skolesektoren er det innarbeidet et generelt rammekutt på 1,5 prosent på sektorene. For bydelene og skolesektoren er tilsvarende rammekutt på ca 0,75 prosent i 2011, når det tas hensyn til at demografikompensasjonen reduseres fra 100 prosent til 80 prosent.

Hvis jeg tolker dette riktig betyr det at det kuttes over hele linjen, dertil at ”demografikompensasjonen”, som vel innebærer mer penger til innvandrertette bydeler, reduseres. Alle får med andre ord mindre å rutte med, hvilket kun kan bety én ting: kutt i velferdsgoder.

For å finne ut om jeg tolket dette riktig, tok jeg meg en tur innom Finanstalen, holdt av finansbyråd Kristin Vinje (H) i forbindelse med fremleggelsen av budsjettet for 2011.

Der kan vi bare konstatere at finansbyråden tro følger budsjettets ordlyd, der befolkningsveksten visstnok både ”hyllest og skremmer” på samme tid. Eller som hun sier ”Veksten er flott, men det koster å vokse.” For det er liten tvil om at det er befolkningsveksten som bekymrer finansbyråden mest, da hun ser at ikke inntektene holder tritt – og hun klarer således å legge deler av skylda på staten som ikke hensyntar befolkningsveksten:

Det er et problem at staten beregner en samlet vekst i millioner kroner for kommunene uten å ta hensyn til at befolkningen øker. Realiteten er at denne veksten knapt vil dekke økte utgifter som følge av at det blir flere innbyggere.

Det vil derfor være en utfordring å opprettholde nivået på tjenestene og et begrenset rom for nye, store satsinger.

For så senere å påpeke:

I motsetning til staten, tar vi i Oslo kommune hensyn til endringer i befolkningen når vi lager budsjett og fremstiller virkningene av det.

Men kjære finansråd; det er en halv sannhet. Jeg tør vedde på at hadde du vært helt ærlig så hadde du også sagt til staten at innvandringen ikke er bærekraftig – og at det nettopp er du og Oslo i så måte som sitter med det største problemet, unnskyld: utfordringen. Men da kunne jo noen tro at du var fremmedfiendtlig, så da oppleves det kanskje bedre å springe til banken og hente ut mer lån?

Samtidig er det ikke bare Oslo som opplever denne utfordringen. NRK har foretatt en undersøkelse som viser at er halvparten av ordførerne som har svart, sier at økonomien i deres kommune ser dårligere ut i 2011 enn i år. Bare 12 prosent tror på vekst. Kuttene vil ramme skoler, barnehager, eldreomsorg, kultur, idrett, samferdsel og helsesektoren. Og hva svarer kommunalministeren? Jo, Liv Signe Navarsete (Sp) viser til at kommunene har fått 41 milliarder kroner mer å rutte med siden 2005, og at inntektene neste år øker med ytterligere 5,7 milliarder kroner. Hun tror nemlig at kommunene lider av ”voksesmerter”, uten å koble det til befolkningsvekst – som det altså ikke er kommunene som kan kontrollere. KS-direktør Sigrun Vågeng poengterer derimot de faktiske forhold, men på en ytterst forsiktig måte med at ”det blir flere av oss” og ”vi lever også lenger”.

Kanskje vi ikke har råd til at det så raskt blir flere av oss? Kanskje vi snart må satse tydelig og bestemt på å få de hendene vi har ut i arbeid?

Les også HRS-notatet (2009) om innvandringens kostnader og velferdsstaten.