Rita Karlsen, HRS
Representantforslag (Dokument 8: 23 S, 2010-2011) fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim målbærer forslaget om ikke å tillate at politisk eller religiøs aktivitet som strider mot FNs menneskerettighetserklæring i Norge finansieres av kapital med base i totalitære islamistiske regimer.
Da utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) argumenterte mot slik finansiering i Norge, lød det unektelig som om Norge hadde lover og retningslinjer som enkelt kunne stoppe uønsket finansiering. Han mente også at FrPs forslag var ”unødvendig og tungvint”, for deretter å hevde at ”Det er forbudt å investere i virksomhet i Norge som bryter norsk lov”, samtidig med at ”Det er mange land som investerer i Norge som har totalitære regimer og som bryter menneskerettighetene”.
Noe må utvilsomt være noe galt her.
Derfor er det interessant at forslaget fra FrP også innebærer en etterlysning av mer informasjon. Det heter i bakgrunnen for forslaget:
Forslagsstillerne mener det er et åpenbart behov for mer informasjon om finansieringen av islamske trossamfunn i Norge, både når det gjelder pengegaver til slike trossamfunn fra kilder i land som for eksempel Saudi-Arabia og Iran, og på hvilke betingelser disse gis. Forslagsstillerne mener en gjennomgang av slik finansiering vil være med på å avdekke hvorvidt offentlig støtte bør gis til trossamfunn som aksepterer og driver politisk eller religiøs aktivitet som strider mot FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i Norge, og således forebygge rekruttering av unge mennesker til ytterliggående miljøer.
På blant annet denne bakgrunnen lyder forslag 1 og 2:
1. Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige forslag for å forhindre at politisk eller religiøs aktivitet i Norge finansieres av kapital med base i totalitære, islamistiske regimer som ikke følger FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.
2. Stortinget ber regjeringen legge frem en melding for Stortinget der man kartlegger slik kapitalflyt, som omtalt i forslag 1, og hvilke virkemidler man har eller vil utvikle for å forhindre at slik kapital tilflyter politisk eller religiøs aktivitet i Norge, som strider mot FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og som kan bli eller blir brukt for rekruttering av unge mennesker til virksomhet som truer menneskerettighetene.
Interessant er også forslaget i lys av den siste tids debatt om radikalisering av unge muslimer, da representantene nettopp bruker radikaliseringsfaren som et viktig argument for å ha kontroll med og kunne forhindre slik kapital til å bygge opp og drifte uønsket aktivitet.
Det heter i bakgrunnen for forslaget:
Totalitære regimer har gjennom alle tider rettet blikket utover i verden for å fremme sine verdigrunnlag og søkt å skape allianser over landegrensene. Dette har tatt ulike former, alt fra militære erobringstokter via krigslignende retorikk til å arbeide i det stille for å skape kontaktplattformer i andre land. Regimer med bakgrunn i ideologier som kommunismen, nasjonalsosialismen, fascismen og islamismen har sett bortenfor nasjonsgrenser, og har i sin verdensanskuelse et internasjonalistisk og imperialistisk perspektiv.
( … ) Flere ikke-demokratiske regimer har befestet sin rolle som regionale stormakter som øver påtrykk mot andre land og som driver åpen virksomhet med tanke på å vinne sympati i naboland eller generelt på verdensbasis. Grensedragningen mellom støtte til lokale eller regionale organisasjoner som støtter et totalitært regime gjennom fredelige midler eller organisasjoner som støtter ikke-parlamentariske midler og som kan føre til subversjon, sabotasje, spionasje og terrorisme, er en komplisert øvelse. Men det er viktig at norske myndigheter drar en grense i forhold til politisk/religiøs aktivitet som strider mot FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i en tid med store demografiske endringer og integreringsutfordringer.
Uavhengig av hvilke virkemidler denne typen organisasjoner velger å bruke, er de avhengig av noen grad av finansiering for å lykkes skape lokal sympati manifestert i en eller flere organisasjoner som kan eller vil bli brukt for å oppnå en eller annen definert ønsket sluttilstand.
Videre heter det i historikkdelen av forslaget blant annet (for noter, gå til kilden, op.cit):
Også i Norge synes nettverk av aktører med mer eller mindre fast organisatorisk tilknytning til eller som ytrer sympati for radikal islam å være i fremvekst. Den mest organiserte formen for radikal islam som yter mest finansiell hjelp til ulike organisasjoner i Vesten, synes å tilhøre wahabismen, som er en ortodoks sunniislamsk variant som er svært fremtredende i blant annet Saudi-Arabia.
Religionsforsker Kari Vogt ved Universitetet i Oslo advarer mot å la denne varianten av islam få fotfeste i Norge (Nordlys 11.oktober 2010, s. 12-17), da den er av en ekstremt konservativ karakter, er åpent intolerant overfor andre religioner – også andre retninger innen islam. Wahabismen er også en kontroversiell retning innen sunniislam, og blir ansett som en ekstremistisk doktrine.
Vogts uttalelser ble offentliggjort i forbindelse med en sak i Tromsø der en islamsk menighet er blitt lovet flere titalls millioner kroner av en ikke navngitt, presumptivt saudiarabisk forretningsmann, som trossamfunnets ledere ikke vil fortelle om.
Wahabismen anser alle ideer om modernitet, sekularisme og liberale verdier som det sanne islams motpol, og ønsker et islam som er mest mulig autentisk med de verdier profeten Muhammed lærte sine følgesvenner. Wahabismen anser alle utenfor deres spesifikke form for sunniislam å være vantro, og rettferdiggjør antisemittisme og andre former for religiøs og kulturell diskriminering. Dette står åpenbart motstrid til FNs universelle menneskerettigheter, og verdier som likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet. En slik form for ”milde gaver” kommer ikke uten forpliktelser for mottakerne. Disse har i andre land blitt pålagt å predike en wahabistisk form for islam som motytelse for pengegaver.
Denne avarten av islam vil, i forslagsstillernes øyne, være til hinder for integreringen av unge mennesker av muslimsk bakgrunn i Norge, og kan føre til at grunnlaget legges for en radikalisering av visse muslimske miljøer som kan utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet. Unge mennesker som søker seg til wahabismen vil aktivt utsettes for påvirkning som vil føre til at de mer eller mindre frivillig melder seg ut av samfunnslivet og bort fra arbeidsliv, studier og sosialt liv som medfører kontakt med personer, som av wahabismen regner som vantro.
Forslagsstillerne gjør oppmerksom på at koblingen mellom radikale islamistiske organisasjoner, etablerte religiøse miljøer og unge, lett påvirkelige mennesker gir grobunn for rekruttering til samfunnsfiendtlig aktivitet i og utenfor Norge. Det er fremkommet informasjon i media om norskfødte ungdommer som mottar noen form av paramilitær opplæring i krigsherjede områder i tillegg til politisk indoktrinering som gjør dem til farlige våpen i hendene på radikale islamistiske organisasjoner. Forslagsstillerne anser at slike organisasjoners ønskede sluttilstand avviker fra den samfunnsorden vi ønsker i vårt eget land.
Hvis Stortinget avviser dette forslaget blir det svært interessant å høre motargumentene og enda mer interessant å høre hvilke alternative tiltak som Stortinget mener skal iverksettes, da det åpenbart er store brister i dagens system.