Rita Karlsen, HRS
For ikke så lenge siden sto Mari Pedersen (da som Mari Morken) frem i Klassekampen og fortalte om hvordan hun var blitt mobbet på skolen fordi hun er blond og hvit. Mobbingen var så omfattende at Mari byttet skole, fra Groruddalen til en skole på Oslos vestkant. I gårsdagens VG støttes Maris historie av muslimske Madina Saypullaeva, som selv ble mobbet fordi hun ikke var islamsk nok i stilen. Mari har også blitt kontaktet av andre jenter som kjenner seg igjen i hennes historie.
Men vel så viktig som mobbehistoriene, er skolenes vegring for å få bukt med problemene. Rektoren ved skolen som Mari sluttet på opplyser til VG at saken er blitt behandlet internt, men de vil ikke kommentere den. Madina, som i dag er jusstudent, peker på at lærere må våge å ta en debatt om at alle – også muslimske jenter – må kunne velge selv og ikke utsettes for press.
Stortingsrepresentant Hadia Tajik (A) raser over religionsmobbingen.
– Vi må ha nulltoleranse for denne type sosial kontroll uansett hvem som blir utsatt for den og hvem som står bak, sier Tajik til VG Nett.
Men blir ikke dette bare noen fine, passende ord som slett ikke betyr så mye? Hva mener Tajik egentlig med nulltoleranse – uansett hvem som blir utsatt og hvem som står bak? Da Tajik selv ble utsatt for en skitten løpeseddelkampanje under siste valgkamp valgte hun ikke å anmelde forholdet. Er det såkalt nulltoleranse? Hvis ikke ressurssterke personer som Tajik tar opp kampen, hvordan kan hun da selv forlange nulltoleranse?
Interessant er også bruken av begrepet religionsmobbing, for da moralpolitiet-debatten raste som verst kunne BLD-statsråden Audun Lysbakken (SV) fortelle oss at det handlet om generasjonsproblem og ikke islam. Å skygge for realitetene vil ikke bringe oss nærmere noen treffsikre løsninger.
Og det er nettopp å skygge for realitetene som bedrives i norske skoler. Jeg vet ikke hvor mange lærere og annet skolepersonell jeg har snakket med (og for øvrig har jeg selv jobbet ved Groruddalen skole), som er svært oppgitt over hvordan skolen takler ”kulturkollisjoner”. Beklageligvis er dette ofte med henvisning til islam. Og nettopp derfor får også skolepersonell munnkurv. Skoleledelsen er redd for at skolen skal få dårlig rykte – og antakelig redd for at de skal bli presset til å måtte gjøre noe med problemene. For hva skal de gjøre?
VG kunne for eksempel kontakte politiet å spørre om hvor ofte de konfiskerer våpen, inkludert skytevåpen, på (ungdoms)skoler. De kunne jo også kontakte skoleledelsen ved Jordal skole på Vålerenga i Oslo å spørre om noe slikt har skjedd der? Videre kunne de kontakte konfliktrådet å spørre om hvilke saker de har inne til behandling fra ulike skoler. Og så kunne VG spurt seg selv; hvorfor når dette aldri media?
Jeg kjenner for øvrig til saker som er gått til konfliktrådet, der sakens utgangspunkt har vært konflikter knyttet til islam blant elever. Men i konfliktrådet ”omskapes” sakene – islamdelen tones ned, og vi står tilbake med ”uoverensstemmelser” mellom elever. Hva tjener denne skyggeleggingen?
Jeg er helt enig med Hajiks innstilling om nulltoleranse, men det må være mer enn ord. Skolene må tilbys en verktøykasse som også gir rom for tiltak som bortvisning og i verste fall utvisning. Det er det SV ved kunnskapsminister Kristin Halvorsen og barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken som må gå i bresjen for.