Rita Karlsen, HRS
– Vi ser at flere av dem går ut av arbeidslivet fra de fyller 25 år. Det ser ut til at de deretter ikke kommer tilbake som yrkesaktive på samme nivå som andre norske kvinner, sier forsker Kristian Rose Tronstad ved FAFO til VG.
Psykolog Nadia Ansar, trebarnsmor og gift med venstrepolitiker Abid Raja, forteller at i enkelte innvandrermiljøer forventes det at kvinnene nedprioriterer egne behov når de får barn.
– Jeg har sett flere eksempler, både i jobb og som privatperson, på at fordommer kan hindre ikke-vestlige jenter i å realisere egne drømmer. Dermed dropper de å fortsette en utdanning eller gå tilbake i arbeid etter at de har fått barn, sier Ansar.
Hun forteller at hun selv har kjent skyldfølelse på grunn av sine egne karrieremessige valg.
– Da jeg ble mor, var jeg usikker på hvordan det ville bli sett på i det pakistanske miljøet at jeg sendte barna i barnehagen. Mange pakistanske kvinner har fordommer mot det.- Oppfatninger som at «barnehagen er for mødre som er for egoistiske til å ta vare på barna sine selv», er utbredt, sier Ansar.
Årsaken er at nesten alt som handler om selvrealisering blir sett på som egoistisk og skambelagt, mener hun.
– Det er skambelagt å snakke om egne mål og drømmer, sier Ansar.
Ansar får støtte av Høyre-politiker Afshan Rafiq (35). Hun opplevde at hun og familien ble kritisert av andre norskpakistanere da hun som ung og ugift kvinne gikk inn i politikken.
– Det var bemerkninger og baksnakking, og ble tatt opp med foreldrene mine. Folk mislikte at «kvinnene våre skulle delta på møter med norske menn», forteller Rafiq.
Tendensen bekreftes av forskningsleder i FAFO, Hanne Cecilie Kavli, som også er påpasselig med å nevne at det gjelder ”flere miljøer”, ikke bare det pakistanske.
– I deler av det pakistanske miljøet er holdningene til hva som er best for familien, at mor skal være hjemme og ta seg av barna frem til de er tre år, og helst enda lenger, sier Kavli.Hun mener at holdningen til hvordan man ivaretar familien har betydning for synet på kvinnenes mulighet for yrkesaktivitet.
– For noen kan disse holdningene bremse eller hindre veien til deltagelse i arbeidslivet. Men ofte er det kvinnene selv som ønsker å bli hjemme med barna. Balansen mellom arbeid og familie er utfordrende for alle mødre, ikke bare pakistanske, og denne debatten må nå gå i ulike miljøer, sier Kavli.
Men, som vanlig må det vel påpekes, finner Bushra Ishaq forklaringen i islam (legg for øvrig merke til at de flotte titlene VG benevner Ishaq med, derimot nevner de ikke muslim. Hennes mest treffende tittel i offentligheten burde vel vært muslimsk aktivist):
Medisinstudent, forsker og medlem av Kvinnepanelet, Bushra Ishaq, er av en annen oppfatning.- Holdningene eksisterer nok fortsatt blant enkelte, men de er ikke representative for pakistanske kvinner som er født og oppvokst i Norge, sier Ishaq, som nylig ble den yngste som noen gang har fått Fritt Ords pris.- Med min generasjon er det en tydelig feministisk fremmarsj blant muslimer i Norge. Flere bruker nå teologisk argumentasjon fra islam, kombinert med norske likestillingsholdninger, i kampen mot foreldregenerasjonens bestialske holdninger fra pakistansk kultur som kastesystem og tvangsekteskap.
Men kanskje enda mer interessant med VGs artikkel: Respondentenes totale fravær av samfunnsansvaret som ligger i å være yrkesaktiv. På den ene siden er det mødrerollen og ulike oppfatninger av den, mens det på den andre siden er selvrealisering. La oss håpe at den ”tydelige feministiske fremmarsjen blant muslimer i Norge” også innbefatter at vårt system hviler på at vi er yrkesaktive og betaler vår skatt. Fremtidens velferd skal nemlig hovedsakelig bæres av personer med innvandrerbakgrunn.
Les også HRS-rapporten: Innvandringens kostnader og velferdsstaten (2009).