Rita Karlsen, HRS
Stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen og Siv Jensen, begge FrP, fremmet 3. mars 2010 et forslag om å nekte å yte offentlige tjenester til personer som opptrer i heldekkende plagg og å forby bruk av heldekkende plagg på offentlig sted. Forslaget ble avvist.
I merknadene viser komiteens flertall, medlemmene fra Ap (Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde og Tove-Lise Torve), H (André Oktay Dahl og Anders B. Werp), SV (Akhtar Chaudhry) og Sp (Ragnhild A. Kalland) til Grunnloven § 2 om religionsfrihet som en viktig demokratisk og samfunnsmessig verdi. Likeledes fremheves den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 9 (som omhandler Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet) som av stor betydning for å legge til rette for toleranse, dialog og gjensidig respekt på tvers av religioner.
Det heter videre at motstanderne av forbudet derfor legger til grunn at det som hovedregel ikke er politikernes oppgave å definere hvordan en religion skal praktiseres, så lenge utøvelsen ikke strider mot norsk lov eller setter grunnleggende demokratiske prinsipper tilside.
Allerede her kan det stilles spørsmål: Hva har fullstendig tildekking av kvinner med religion å gjøre? Og hvordan kan en slå fast at tildekking i det offentlige rom ikke setter grunnleggende demokratiske prinsipper tilside?
Men flertallet i komiteen synes å ha bestemt seg for at dette handler om religion, dertil begrenset per i dag til et fåtall kvinner (hva i all verden har det med saken å gjøre, var det ikke prinsippet som var det interessante?) og dermed blir argumentasjonsrekken et falsum – uten at det begrunnes hvordan tildekking ivaretar demokratiske prinsipper:
Flertallet konstaterer at det er begrenset rettspraksis innen nasjonalt og internasjonalt regelverk når det gjelder inngrep i religionsfriheten, men peker på at justisdepartementet i sin uttalelse av 21. april 2010 (vedlagt) går langt i retning av at forslaget vil være et brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9.
Flertallet viser til at et lovverk som regulerer den enkeltes antrekk, vil innebære noe nytt i norsk lovgivning. Flertallet mener derfor forslaget også må vurderes i forhold til omfanget av det problemet man søker å løse. Flertallet merker seg at justisdepartementet i sin uttalelse skriver at bruk av heldekkende plagg som burka og niqab synes å berøre et begrenset antall kvinner i Norge i dag.
Flertallet deler justisministerens syn om at heldekkende religiøse plagg som burka og niqab gir uttrykk for et menneske- og kvinnesyn som vi ønsker å motarbeide.
Når det gjelder forslagsstillernes argumenter om sikkerhet, identifikasjon og tvang, avvises disse ved å henvise til eksisterende lovverk, men det sies ikke et ord om hvordan dette lovverket i praksis skal benyttes:
Flertallet viser videre til at forslaget om ikke å tillate bruk av burka, niqab eller andre heldekkende plagg i det offentlige rom har flere begrunnelser fra forslagsstillers side. Blant annet vises det til sikkerheten i det offentlige rom, til behov for identifikasjon og til muligheten for at kvinnene er utsatt for tvang til å bruke heldekkende klær. Flertallet viser til at eksisterende lovverk har de nødvendige virkemidler for kontroll av identitet, og at i tilfelle tvang blir brukt så er dette straffbart innefor gjeldende lovverk.
Vi registrerer således at det viktigste – det grunnleggende demokratiske prinsipp – om sikkerhet i det offentlige rom, at vi i et åpent samfunn kan identifisere våre medborgere i det offentlige rom, ikke hensyntas av komiteens flertall. Hvis noen av disse komitemedlemmene har opplevd hvordan småbarn på bussen kan reagere på en niqab-kvinne, så ville jeg gjerne at de samme forklarte både barnet, foreldrene og meg hvordan de mener vår trygghet ivaretas. Jeg forstår at medlemmene mener hennes religionsfrihet ivaretas, selv om det skulle være slik at hun er tvunget til å bære byrden.
Men om disse medlemmene ikke er opptatt av vanlige folk, så hensyntar de dem som kan sjekke personers identitet:
Flertallet vil peke på at det i de tilfellene der det er nødvendig å se en persons ansikt for å kontrollere identiteten, er det mulig å gjennomføre en slik kontroll innenfor eksisterende regelverk uten at dette kommer i konflikt med vedkommendes overbevisning. Flertallet viser i den forbindelse til brev av 25. mars 2010 til Stortinget på skriftlig spørsmål nr. 880 fra stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen om gjennomføringen av passkontroll overfor personer i heldekkende plagg.
Flertallet er enig med statsråden i at dersom det viser seg at det er behov for endringer i regelverket for å sikre at myndighetene kan foreta tilsvarende type kontroller i andre avgrensede situasjoner, så må det vurderes å fremme de nødvendige forslag om dette for Stortinget.
Og som om ikke vi (medborgere) var oversett nok i den såkalte religionsfrihetens navn, så skal vi jammen også godta heldekkede kvinner i det offentlige rom – som ledd i integreringen! Og det skal bygge på likeverd! Slik lyder komiteens flertall sin bakvendte argumentasjon:
Flertallet vil påpeke at det nedlegges et betydelig og verdifullt integreringsarbeid i hele landet. Flertallet mener det er viktig at dette arbeidet videreføres på en slik måte at vi legger grunnlaget for et allment menneske- og kvinnesyn basert på likeverd. Flertallet mener dette best gjøres ved andre virkemidler enn forbud mot heldekkende plagg i det offentlige rom.
Flertallet mener det må settes i verk forebyggende tiltak, i samarbeid med angjeldende miljøer, for å forhindre tvang og sosial kontroll.
Kvinner som må dekke seg til skal altså kunne gjøre det fordi våre folkevalgte mener det ligger til grunn et allment menneske- og kvinnesyn basert på likeverd? Det er nesten ikke som en tror det en leser. Hvilket likeverd opplever vi kvinner på bussen med henne som er fullstendig tildekket? Er hun tvunget til å opptre slik, slår nettopp hennes manglende likeverd oss i ansiktet. Har hun derimot valgt det selv, er det jo nettopp hun som opphøyer seg selv overfor oss andre vantro, så likeverdet uteblir uansett. Men våre demokratiske rettigheter hører vi ingenting om – i motsetning til hennes:
Flertallet viser til at forslaget i romertall 1, om å nekte offentlige ytelser til personer i heldekkende plagg, vil kunne innskrenke enkeltmenneskers tilgang på grunnleggende helsemessige og demokratiske rettigheter. Flertallet legger vekt på at justisdepartementet uttaler at dette forslaget sannsynligvis er i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og økonomiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Flertallet viser til at forslaget beskriver kvinnen som offeret, samtidig som forslaget går ut på å frata kvinnen rettigheter ved at hun ikke skal kunne motta offentlige tjenester. ( … )
Hadde komiteens flertall argumentert motsatt, det vil si med de demokratiske grunnprinsipper i front, ville de vel så godt funnet støtte både i EMK, FNs konvensjon om sivile og økonomiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men disse medlemmene vet så godt som noen at dette er en skyggedebatt. Å frata noen rettigheter henger sammen med at de samme ikke yter sine plikter. Dermed blir det sentrale spørsmålet: Plikter vi i et samfunn – tuftet på demokratiske grunnprinsipper – åpent å stå frem sammen med våre medborgere? Hva var det statsministeren nettopp sa (i årstalen til Oslo Ap): ” (…) vår tro på det velkjente budskapet ’gjør din plikt, krev din rett.’” Ja, det ble visst med troen her også.
Antakelig handler det hele mer om at det er FrP som har foreslått et slikt forbud, enn at komiteens flertall er så mye imot. Men FrP kan argumentere herfra og til evigheten, for eksempel om at politiets mulighet til å oppklare kriminalitet avhenger av effektive muligheter til å kunne identifisere personer. Vi vet at det skjer kriminalitet der burka benyttes som uniformering, men all den tid det enda ikke har skjedd i Norge – hvorfor gjøre noe?
Men kanskje aller mest interessant er Ap, H, SV og Sps uforbeholdne godtakelse av justisdepartementets lovavdeling sin vurdering, versus at FrP stiller spørsmål ved denne. FrP stiller spørsmål ved hvordan andre land, som også er underlagt EMK, FNs konvensjon om sivile og økonomiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, finner at det er mulig å innføre forbud. De viser i denne sammenheng til Belgia, og nå er det også kjent at det franske parlamentet fordømmer bruken av burka og niqab i det offentlige rom.
Disse medlemmer registrerer at justisdepartementet antyder mulig brudd på menneskerettighetene ved innføring av forbud. Disse medlemmer er ikke enige i denne forståelsen av menneskerettighetsvernet i EMK og FNs menneskerettighetserklæring. Etter disse medlemmers syn stenger ikke et forbud som nevnt for den enkeltes mulighet til å praktisere sin religion.
Disse medlemmer vil også presisere at heldekkende plagg er kvinneundertrykkende og at det er god grunn til å tro at de som bruker slike, gjør det ufrivillig. Kvinnene dette gjelder vil således dra nytte av forbudet ved at andre ikke lengre kan tvinge dem til å bruke det. Disse medlemmer viser også til professor Ramadan ved universitetet i Oxford som sier at det ikke er påbudt etter muslimske regler å gå med heldekkende plagg.
Til VG Nett sier Per-Willy Amundsen at han er skuffet over Stortingets nei, og han lar skuffelsen gå særlig ut over Ap:
– Dette viser at Ap driver dobbeltkommunikasjon på dette området, sier Amundsen.
Han viser videre til at Aps innvandringspolitiske talsperson, Lise Christoffersen (for øvrig den talspersonen innen dette feltet som aldri er med i noen debatter), tidligere har tatt til ordet for et forbud. Men nå mener hun at det er ”mer” som må til:
– Det blir feil å vedta et slikt forbud uten å sette det inn i en større sammenheng, der man også ser på andre tiltak for styrke likestillingen for innvandrerkvinner, sier Christoffersen.
Amundsen mener videre det er fullt mulig å vedta et forbud til tross for justisdepartementets lovavdeling sin tolkning. Der får han støtte av Christoffersen.
– Det er fullt mulig for Stortinget å vedta et forbud. Når regjeringen skyver lovavdelingen foran seg på denne måten, er det kun et uttrykk for politisk feighet, sier Amundsen.
– Lovavdelingen har tatt utgangspunkt i at dette dreier seg om religiøse plagg, men det er delte meninger også i muslimske miljøer i om dette er tilfellet, sier hun.
La oss håpe at ikke siste ord er sagt.
Her kan du lese lovavdelingens tolkning formidlet i brev fra justisminister Storberget (Ap) til Stortinget.