Vi som har tatt til orde for at aldersgrense for familieetablering og tilknytningskrav er et skritt i riktig retning, har i langt tid blitt forsøkt stemplet som både inhumane og innvandrerfiendtlige. Og det er nettopp denne kategoriseringen som både har vært, og fortsatt er, ett av de største hindrene for en åpen og fruktbar debatt om aktuelle tiltak. Det er derfor et viktig poeng som Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braaen, påpeker i dagens leder knyttet til forslaget om nye regler: ” Skal en slik lov vurderes er det likevel avgjørende at den gjennomføres etter grundige og saklige diskusjoner, i et klima preget av et positivt ønske, ikke minst fra innvandrermiljøene selv, om et rammeverk som kan bidra til integrering og bekjempelse av tvangsekteskap.”
Men et slikt «positivt ønske» som Braanen etterlyser, kan være han må vente en stund på. Til det har antakelig kategoriseringen og stemplingen av mennesker fått foregå for lenge i media, mens det utenfor media foregår en banal organisering av ”oss som mener det samme”. Og det er liten tvil om at Norge, som et lite land, har en meningselite som styrer: Gang på gang ser vi konferanser, debattmøter, temakvelder eller lignende med stort sett de samme personene til å holde innlegg – og de er forbausende enige med hverandre. Og det de sier er ofte forbausende lite konkret. Hvis man ikke er imot noe da. Da sitter karakteristikkene av de som mener noe annet, og ikke minst disses motiver, særdeles løst. Bush-strategien: ”Er du ikke med oss, så er du mot oss”, blir svært så legitim. Ett velkjent knep i så måte er å få definert noen ut ved å hevde dem som kontroversielle. Ett nytt knep er stemplet som nykonservativ, men det har slått dårlig gjennom da ingen virker spesielt enige om hva det egentlig betyr. Spørsmålet er om det er gått prestisje i meninger. Det blir viktigere å definere virkeligheten sammen med dem som oppfatter den på samme måte, heller enn å ta ”grundige og saklige diskusjoner, i et klima preget av et positivt ønske”. Angrep synes dessverre fortsatt å være det beste forsvar.
På den annen side går det ikke lenger å fortie problematikken. Hva gjelder problematikken knyttet til tvangsekteskap, var det akkurat fortielsen, og ikke minst avvisningen av det som et eksisterende problem, som ble forsøkt. Det ble hevdet at det gjaldt forsvinnende få, og ingen i de aktuelle miljøene hadde hørt om at noen ble tvangsgiftet. Men da det offentlige la penger på bordet for å bekjempe tvangsekteskap, var de samme som avfeide den, de som hevdet å være eksperter på området. Pengene skulle brukes til å hjelpe ofrene for tvangsekteskap, og mye av pengene gikk til frivillige hjelpeorganisasjoner. På denne måten betaler det offentlige seg ut av ett problem – de løser det ikke. Journalist Skarsbø Moen sier til Klassekampen at Arbeiderpartiet bærer det største ansvaret for å være stille i innvandringsdebatten: ”I valgkampen i 1997 utpekte Jagland Frp til sin hovedfiende, men innvandringspolitikken skulle ikke være en del av Aps oppgjør med Frp. Det virket som om man fryktet at man ville legitimere innvandringsfiendtlighet i egne rekker. For det første er det å vise forakt for folk, og for det andre hindrer man viktige demokratiske prosesser ved å legge lokk på en debatt som så mange er opptatt av.” Og hun legger til noe viktig: ”Vanlig arbeidsfolk reagerer på at unge jenter brukes som levende visum for at fetterne deres skal få et bedre økonomisk liv i Norge, ut fra en rettferdighetssans, ikke ut fra rasisme.”
Er vi snart klar for en debatt preget av positivt ønske, eller skal mer eller mindre grove personkarakteristikker fortsatt få overskygge en slik debatt?